Inflasjon og prisvekst brukes som synonymer. Dette er i beste fall upresist og i verste fall misvisende. En mer presis problembeskrivelse av styringsrenten krever en mer presis bruk av begreper.
LO-leder Peggy Hessen Følsvik vil endre sentralbankens mandat fordi rentekuttet lar vente på seg. Skylden for prisveksten legger hun på «kostnadssjokk utenfra» — ikke egne lønnskrav, ikke regjeringens pengebruk, ikke år med rekordlav rente. Som om flere ting ikke kan være sant samtidig.
LO-økonom Roger Bjørnstad gir en mer nyansert forklaring i E24. Han avviser at LO ønsker å politisere Norges Bank. Men formålet er likefullt politisk: «Vi satser jo på å vinne et valg til høsten», begrunner Følsvik for hvorfor de vil endre mandatet.
Uavhengig av politisk spill, LO-lederen har rett i det opplagte: Renten biter dårlig på strømpriser, krig og geopolitikk. Dette har vært for lite vektlagt i rentedebatten, ikke minst fra sentralbanksjef Ida Wolden Bache.
Tradisjonelt har inflasjon blitt definert som en økning i pengemengden som ikke samsvarer med veksten i produksjonen av varer og tjenester. Prisvekst er én sannsynlig konsekvens — men langt fra den eneste, og ikke nødvendigvis den viktigste.
Når inflasjon i dag defineres som en generell økning i prisen på varer og tjenester, blir debatten preget av begrepsforvirring. Det er problematisk når sentralbanken bruker verktøy mot monetær inflasjon for å bekjempe naturlig prisvekst.
Sentralbanken kontrollerer pengemengden ved å regulere kreditttilgangen, men den har begrenset innflytelse på prisveksten generelt, på samme måte som den ikke kan påvirke tollpolitikk eller naturkatastrofer i andre land.
Prisvekst er vanligvis en konsekvens av monetær inflasjon ettersom flere penger jager færre varer. Over tid løftes prisene, først på eiendom og aksjer, deretter på varer og tjenester når de nye pengene går til forbruk. Forholdet mellom pris og pengemengde er imidlertid ikke fullt så enkelt.
Milton Friedmans utsagn om at «inflasjon er alltid og overalt et monetært fenomen» er blant de mest misbrukte i økonomifaget. Friedman mente ikke at en økning i pengemengden alltid leder til prisvekst, kun at det resulterer i høyere priser enn prisene ellers ville vært. De siste årene har vist dette, med sentralbankens pengetrykking for å forhindre fallende priser fra økt handel med lavkostnadsland
Trumps handelsminister Howard Lutnick spiller på denne misforståelsen når han benekter at tollmurer fører til høyere priser fordi «inflasjon kun er et monetært fenomen». Siden toll ikke øker pengemengden, hevder han, kan det heller ikke gi økt inflasjon.
Vel, hvor skal jeg begynne? Priser i en global økonomi kan ikke isoleres til en nasjonal sentralbank. Når amerikanerne kjøper varer fra utlandet, eksporterer de til gjengjeld dollar. USAs handelsunderskudd bidrar til å dempe prisveksten ved at deler av pengemengden går ut av landet. Toll, som all annen skatt, reduserer etterspørselen og dermed tilbudet av varer. Resultatet er at flere dollar blir værende i USA, og flere penger jakter færre varer, og så videre…
Vesten har, som følge av produksjonsforflytning, lenge hatt motsatt utfordring. Overraskende nok er det LO-økonom Bjørnstad som løfter dette frem i sin beskrivelse av «negative kostnadssjokk».
– Med dagens praktisering av pengepolitikken har en slik situasjon tidligere gitt oss nær nullrente i lang tid. Det fører til boligbobler og økt gjeldsoppbygging. En slik utvikling vil være skadelig for norsk økonomi og må møtes med høyere renter, skriver han.
Som liberalistiske økonomer har påpekt de siste hundre årene: monetær inflasjon har flere alvorlige konsekvenser utover ukontrollert prisvekst.
For å møte denne utfordringen trenger vi en mer balansert rentepolitikk som ser på konsekvensene av monetær inflasjon, ikke bare på prisvekst over en gitt periode. Vi trenger en bedre diskusjon om pengepolitikk, ikke en LO-leder som vil politisere sentralbanken for sosialistisk valgseier og en LO-økonom som rasjonaliserer utspillet. LO har imidlertid rett i sin problembeskrivelse av sentralbankens virkemiddel. En god start er å rydde i begrepsbruken.
