I løpet av en periode på 20 år har jeg forsøkt å få avviklet prøvevalget ved de videregående skolene, det såkalte skolevalget. Mitt forslag er å la elevene delta i det ordentlige valget. På skolen.
At elevene med stemmerett får stemme ved det ordentlige valget er en selvfølge. Men for å senke terskelen til valglokalet for førstegangsvelgerne bør de få avlegge stemme i valglokaler som er opprettet på de videregående skolene. Ikke for en dag eller to, som ved skolevalget, men fra skolen åpner om høsten, og frem til forhåndsstemmingen avsluttes for alle velgere. Mitt forslag er at førstegangsvelgerne får avlegge forhåndsstemme i valglokaler på den videregående skolen der man er elev.
Istedenfor å leke valg, bør man få delta i det ekte. Istedenfor at alle elevene stemmer i et lekevalg, bør det være de med stemmerett, i det ekte valget. Og istedenfor å stemme én dag, bør det være som ved forhåndsstemming ved det ordentlige valget; at valglokalene er åpne en periode – og at den enkelte selv avlegger stemme når man har bestemt seg. Ikke bare stemme noe én dag fordi alle andre gjør det samtidig.
Formannskapet i kommunen bestemmer
Det er kommunene ved valgstyret (formannskapet) som er ansvarlig for valgavviklingen. Den er lokalt styrt og arrangert. Derfor er det valgstyret i hver kommune som må bestemme seg for å ha valglokaler på den videregående skolen (eller de, hvis man har flere), og skaffe valgfunksjonærer til å holde valglokalene åpne (f.eks fra kl. 10 – 14) hver dag i perioden fra skolen åpner og til datoen forhåndsstemmingen skal avsluttes.
Der dette har blitt foreslått (mer om det senere) er ofte motargumentet at det blir for dyrt (de som jobber i valglokalet skal lønnes), og elevene er unge og friske. Derimot er det ikke noe problem for kommunene å bruke penger på «sistegangsvelgerne»; de eldre som ikke kan komme seg til valglokalet (fra eget hjem eller institusjoner) på egen hånd. Mitt motargument er at det er viktig å få de yngste velgerne til å stemme. Det er hos dem gode vaner for demokratiet bør etableres; å få ta del i det ekte valget, og stemme efter å ha tatt en selvstendig vurdering av partienes enkeltsaker, politikk og ideologi.
Så mye om selve forslaget. Jeg har jobbet gjennom flere kanaler for å få gjennomført denne ideen. Det tar tid, og det er en merkelig motvilje mot forslaget. Selv om alle er enige i at det er viktig å få førstegangsvelgerne til å stemme. Så hvorfor ikke gjøre det enkelt for dem?
Det startet i 2004 og 2005
I 2004 fikk jeg vedtatt en politisk uttalelse om dette på årsmøtet i Akershus Venstre. Men det var i 2005 jeg startet arbeidet med forslaget for alvor (derav 20-årsjubileet).
30. mars sendte jeg en epost til førstekandidatene for de syv partiene som var representert på Stortinget fra Akershus. Svarene varierte fra positivt (FrPs Morten Høglund og SVs Rolf Reikvam), til de som ikke svarte (KrFs Valgerd Svarstad Haugland og SPs Åslaug Haga). Det var altså ikke mulig å få enighet om et felles brev til valgstyrene fra førstekandidatene.
Det er fylkeskommunen som eier de videregående skolene, så jeg sendte et brev 26. april til KrFs Hildur Horn Øien, fylkesordfører i Akershus. Jeg oppfordret skoleeier til å tilby kommunene å opprette valglokaler på de videregående skolene. Hun svarte at dette var kommunenes ansvar, men henvendelser ville bli betraktet positivt.
Siden det ikke var mulig få til en felles henvendelse fra førstekandidatene sendte jeg isteden et brev til lederne i fylkespartiene, 28. april. Det eneste partiet som svarte var Venstre, som hadde sendt forslaget til kommunestyregruppene.
Nå begynte det å haste, så 10. juni sendte jeg brev til samtlige ordførere i Akershus. Det er den enkelte ordfører som er leder for valgstyret. Fem ordførere var positive, og to negative. Men kun hver tredje ordfører svarte.
Jeg forsøkte også å få oppmerksomhet i media, både lokale, regionale og riksmedia. Kun to aviser (Østlandets blad og EidsvollUllensaker blad) satte innlegget på trykk. Dagbladet var raskest med å avvise. Det er kanskje lettere å lage oppslag om lav valgdeltagelse blant ungdom enn å skrive om konkrete forslag som kan få valgdeltagelsen opp.
2007 – 2011: Flere forsøk
I 2007 henvendte jeg meg til kommunalminister Åslaug Haga. Det er dette departementet som er ansvarlig for avviklingen av valgene. Hun var positiv til ideen. I 2009 omtalte jeg igjen forslaget, på Liberaleren.
I 2011 ble det opplyst at Kommunaldepartementet under Liv-Signe Navarsetes ledelse hadde satt av 15 millioner kroner til en kampanje for å øke valgdeltagelsen blant unge. Hvorfor ikke gjøre noe konkret, som betyr noe?
Terrorangrepet på regjeringskontorene i Oslo og massedrapene på Utøya 22. juli gjorde noe med de partipolitiske ungdomsorganisasjonene. Skoledebattene ble avlyst, og valgtorg kom i stedet. Flere innså at showpregede skoledebatter ikke passet seg når AUF skulle sørge over sine døde og samtidig drive valgkamp. Jeg var ikke alene om å håpe på en mer permanent endring. Skulle demokratifølelsen styrkes blant de unge er kanskje ikke skoledebattene det som skaper mest respekt for de som driver med politikk? Mange håpet også på at svaret på terroren måtte bli rekordhøy valgdeltagelse. Slik ble det ikke.
2013: Partier fenget av ideen
I 2012 tok Venstres representant i Eidsvoll kommunestyre opp forslaget i en interpellasjon. Ordføreren var positiv, og det ble en forsøksordning. Dessverre i langt mindre omfang enn jeg mener er riktig, for å unngå at opplegget ligner for mye på skolevalgene.
Flere folkevalgte for Venstre tok opp ideen i sine kommuner, og flere andre partier gjorde det samme. Både Nes, Eidsvoll og Bærum vedtok å prøve.
I februar 2013 skrev jeg et åpent brev til kunnskapsminister Kristin Halvorsen. Bakgrunnen var en bok fra regjeringen til førstegangsvelgerne: «Sånn er det bare». Men det finnes altså enklere måter enn å dele ut bøker.
Og apropos media. Aftenposten hadde i august 2013 et oppslag om den høye valgdeltagelsen ved skolevalget i 2011, altså lekevalget. Men fortsatt deltok skuffende få førstegangsvelgere i det ordentlige valget. I en henvendelse via flere kanaler til Aftenpostens journalister gjentok jeg mitt forslag. Det ble ingen omtale. Men forslaget ble forsøkt flere steder.
Noen elever fikk anledning til å stemme elektronisk. Uten at det påvirket valgdeltagelsen.
Det går tregt
Eidsvoll er blant kommunene som har holdt fast ved ordningen med valglokaler på videregående skoler. Men skolevalget er der fortsatt.
I 2020 ba regjeringen om søknader til informasjonstiltak som skulle øke valgdeltagelsen. Men mitt enkle forslag, som jeg igjen forsøkte å få litt oppmerksomhet rundt, var det ingen som tenkte på å søke om midler til.
Hvorfor så stor motstand?
Jeg har allerede nevnt de lokale valgstyrenes argumenter om utgifter og mangel på folk til å stille som valgfunksjonærer.
For partipolitiske ungdomsorganisasjonene fungerer skolevalgene som en skoleringsarena og en eksamen på samme tid. De får testet ut organisasjonen sin, skoleringen sin, og sine tillitsvalgtes evne til å debattere. Det er sagt at skoledebattene er nådeløse. Samtidig er det viktig hvor mye informasjon elevene får ut av dem. Er det mer sirkus enn innhold?
Politiske kommentatorer elsker naturligvis skolevalgresultatene. Et nasjonalt prøvevalg med flere 100 000 velgere. Man kan spå om hvordan valgvinden peker, en drøy uke før selve valget avholdes. Man kan uttale seg friskt og skråsikkert om trender blant ungdommen. Som det ble gjort i 2023, da Unge Høyres leder proklamerte at «generasjon Gretha Tunberg» var død.
Det kan sikkert argumenteres for at det er mye positivt, interessant og sikkert verdifullt med skolevalget. Men er det noe bidrag til å øke valgdeltagelsen blant førstegangsvelgerne? Neppe. Har valgdeltagelsen øket med den økende oppmerksomheten og opphaussingen av skolevalgresultatet? Svaret er nei.
Problemet er den lokale organiseringen
Når retningslinjene for valgavviklingen bestemmes lokalt og ikke sentralt, sier det seg selv at det skal sterk vilje og mye arbeid til for både å få innført og etablert en praksis med valglokaler på skolene. Så lenge skolevalget (lekevalget) beholdes vil dét uansett være i motstrid til hensikten med valglokaler på videregående.
Elevene med stemmerett får ikke roen til å orientere seg blant partiene. Skoledebatten blir den showpregede «valgkampen» på skolene. Alle får stemme ved lekevalget. Det er en eller to valgdager.
Tverrpolitiske initiativ må til!
Skal man satse på lokale gjennomslag bør partier som har vist seg å være for tiltaket (f.eks Venstre og SV) jobbe på. For det andre bør de partipolitiske ungdomsorganisasjonene ta et initiativ sammen, overfor lokale folkevalgte – for å få vedtatt forslaget i flest mulig lokale valgstyrer samtidig.
Aller helst burde kommunalministeren, som valgansvarlig, la det gå ut en instruks til de kommunale valgstyrene i forbindelse med organiseringen av årets valg; om at valgstyrene bør opprette valglokaler på videregående skole. Fra tidspunktet skolen starter og frem til muligheten for å forhåndsstemme utløper. Regjeringen kan kanskje til og med prioritere ekstra penger til utgiftene. Det skulle ikke forundre meg om dette vil være bedre anvendte penger enn all verdens informasjons- og motivasjonskampanjer..
