I en tidligere artikkel her på Liberaleren har jeg argumentert for at folkeforståelsen av konsensusbegrepet er misforstått. Kort forklart: Innen vitenskapsfilosofien betyr konsensus ganske enkelt at (nesten) alle forskere benytter seg av samme metodologi, altså samme fremgangsmåte for å undersøke virkeligheten. Det handler ikke om hva man tror, men hvordan man finner ut av ting.
Ta følgende tankeeksperiment som et illustrerende eksempel: Hvis du gir fem apekatter samme oppgave, hver plassert i hvert sitt rom uten mulighet for å kommunisere, og alle likevel velger samme fremgangsmåte for å løse oppgaven, da har du oppnådd konsensus. Resultatet av fremgangsmåten kan variere, men fremgangsmåten er likefullt den samme.
La oss si at oppgaven er å knuse en kokosnøtt, og de har tre verktøy tilgjengelig: en svamp, ei bøtte og en stein. Hvis alle velger steinen, ikke fordi de har blitt enige eller har kommunisert med hverandre, men fordi det åpenbart er det mest effektive verktøyet, da har du et glimrende bilde på en form for vitenskapelig konsensus: en felles metode som oppstår fordi den fungerer. Ikke fordi apekattene satt i et rom og forhandlet seg i mellom.
Vitenskap er umulig uten konsensus
Vi kan ta dette argumentet ett skritt lengre. Jeg vil derfor påstå følgende: Vitenskapen er fundamentalt sett en konsensusorientert tilnærming, med eksperimentene som veiviser. Målet med vitenskap bør ikke bare være, men kan ikke være noe annet enn konsensus. Hvordan kan jeg hevde dette?
Jo, fordi vitenskap nødvendigvis innebærer empiri, altså etterprøvbarhet. Etterprøvbarhet innebærer at folk benytter felles metoder. Hvis alle forskere brukte helt ulike metoder, er det vanskelig å sammenligne resultater og bygge videre på hverandres arbeid. Man får ikke testet noenting på en systematisk måte. Uten konsensus forblir vitenskap altså en umulig oppgave.
Hva gjør forskere hvis de ikke er enige i hvilke metodologi de skal bruke for å finne ut av noe? Da koordineres alle mot å finne denne metodologien. Med andre ord er målet å oppnå konsensus. Hele prosessen dreier seg mot å dele ulike metodologier mellom hverandre, og gjennom rasjonell diskusjon og evidens finne ut av hvilken metodologi som er best egnet til å komme nærmest sannheten.
Felles systemer er der for å unngå kaos
Det blir sammenligbart med om alle pratet ulike språk, slik at ingen hadde forstått hverandre. Et felles språk betyr likevel ikke at alle skal si de samme ordene og setningene. Eller om noen matematikere hadde brukt binær eller romertall, mens andre hadde brukt titallssystemet. Et felles tallsystem betyr likevel ikke at alle skal gjøre de samme regnestykkene.
Konsensus er derfor selve grunnlaget for at vitenskap fungerer og forskere kan prøve ut hverandres eksperimenter. En felles metodologi må ikke og trenger ikke å være konformitet eller et kompromiss mellom forskere. Snarere er en felles metodologi en følge av at noen metodologier viser seg å virke bedre enn andre for å oppnå riktig virkelighetsforståelse.
Denne konsensusen er ikke statisk, men ofte det beste vi har akkurat nå – inntil en annen metodologi viser seg å være bedre bedre (dvs hjelper oss med å komme oss nærmere sannheten). Vitenskapelig fremgang skjer når noen eksperimentelt viser at metodene vi bruker har mangler eller svakheter, ikke når noen forskere bare mener noe annet.
