Siavash Mobasheri er en omstridt politiker for Rødt i Oslo. Er han av den grunn uegnet som leder for 17.mai-komiteen i Oslo? Eller er han ikke norsk nok?
Få dager i året knyttes det så store forventninger til som feiringen av grunnlovsdagen. Den skal følge bestemte former og mønstre, trukket opp gjennom generasjoner. Både den private og den offentlige. Derfor er det heller ikke vanskelig å vite hva som fyrer opp folk om det planlegges eller skjer noe «uventet» med 17.mai-feiringen. Folk har sterke meninger om alt fra bunad med fottøy og hodeplagg, via flagg i 17.mai-toget, til hvem som egner seg til å lede 17. mai-komiteen i hovedstaden.
Det er ekstra ærefullt med vervet som leder for 17. mai-komiteen i Oslo. Barnetoget er Norges største, og komiteens leder holder tale foran Slottet, og ber publikum istemme et «leve» for Hans Majestet og den kongelige familien.
Noen, som Espen Goffeng og Kjetil Rolness angriper Mobasheri på politisk grunnlag. Mer om det snart.
Stadig ikke norsk nok
Andre mener han ikke er norsk nok. Den debatten har vi hørt før. Blant annet da FrPs Inger Marie Ytterhorn kritiserte Kamzy Gujaratnam fra Ap. Hun var da Oslos varaordfører og er senere blitt innvalgt på Stortinget, og står som nr. 2 på Aps liste i Oslo ved høstens valg.
Også da Rubina Rana (Ap) ble den første lederen av 17. mai-komiteen med flerkulturell bakgrunn, ble hun utsatt for hets for å være nettopp dét.
Kommentarfeltene viser hvilke fordommer og konspirasjonsteorier som lever blant folk. Spesielt når det kommer til muslimer. Her kommer forestillingen om det kollektivistiske inn. Folk som er fra land der Islam er den største religionen, «må» være muslimer selv, selv om de nå lever i Norge, og kanskje har rømt fra landet de var født i. En av dem som provoserte frem fordommene var fylkesvaraordfører Liv Gustavsen i Akershus. Hun representerer FrP, og ble invitert til feiring med en muslimsk familie, for å markere slutten på fastemåneden Ramadan. Det vil si, hun kom i ordførerens sted, som var forhindret (og er fra et annet parti). Den som vil se eksempler på kommentarene jeg nevner her, bør sjekke ut postene på hennes Facebook-side som handler om besøket.
Hvem bestemmer hva det er å være «norsk nok», hva som ligger i begrepet «norsk», og om det er et statisk begrep, lurer jeg veldig på. Disse som bruker «ikke norsk nok» som argument bør i hvert fall komme opp med en ubestridt definisjon. Lykke til.
Uten kunnskap eller ansvar – som vil bestemme
Overskriften er myntet på de kommentarfeltrytterne som bruker «ikke norsk nok». Det er altså ikke etnisitet eller religion som avgjør hvem som kan lede en 17. mai-komite. De viser altså sin manglende kunnskap om hvordan valget foregår. Man kan godt være uenig i kriteriene, men da er det jo kriteriene og de som har utformet disse (Oslo bystyre) man må kritisere, og eventuelt få noen til å foreslå andre kriterier.
Et minimum er blant annet at man har vært så villig til å ta på seg folkevalgt ansvar at man har sagt ja til å stå på en valgliste, og fått velgernes tillit. Hvor mange av de som kritiserer Siavash Mobasheri har selv tatt på seg et slikt ansvar? Ikke vet de noe om kriteriene, ikke hvordan valget foregår, og de har (sannsynligvis) selv ikke sagt ja til ansvaret. Kritikken er ikke bare kunnskapsløs, og rettet feil. Den er rett og slett patetisk.
En revolusjonær kommunist som hyller kongen?
Så var det kritikken fra Espen Goffeng og Kjetil Rolness. De fremmer politisk kritikk av Siavash Mobasheri. Han er jo revolusjonær kommunist, må vite. Han har kommet med mange sterke ytringer. Det er lett å reagere både på ytringenes form og innhold. Men hva du mener om ulike saker og temaer er like lite som etnisitet og religion noe kriterium for akkurat dette vervet. At de fleste vil være uenig med det meste som kommer av ytringer fra en revolusjonær kommunist er det ingen premie for å innse.
Han er heller ikke den første fra Rødt til å lede 17. mai-komiteen i hovedstaden. Det har også Bjørnar Moxnes gjort. Var han revolusjonær? Eller bare leder for et revolusjonært parti? Var han kommunist, eller bare leder for et kommunistisk parti? Ikke godt å si, men det er altså ikke kriteriene. Han kom godt fra oppgaven med å utbringe et «leve» for kongen. Det man kan være sikker på er at både Moxnes og Siavash Mobasheri ikke er monarkister. Det blir stadig flere av oss.
Tre generasjoner monarker har i tale og gjerning vist den inkluderingen de fleste av oss ønsker at hele samfunnet skal vise. At en revolusjonær kommunist får tillit til å hylle den nåværende monarken er jo et symbol på både ytringsfrihet og inkludering.
Den upolitiske feiringen av det politiske kuppet fra 1814
17. mai er kanskje den viktigste datoen i Norges historie. En ytterst politisk dato. Men feiringen av det politiske mirakelet og kuppet (ovenfra) i 1814 er påfallende upolitisk. Vi ser politikere i spissen for 17. mai-komiteer og barnetog (eller borgertog), som holder taler ved alle mulige historiske monumenter, statuer og byster. For det er ikke bare grunnloven og grunnlovsfedrene som hylles. Partistiftere, diktere, motstandsfolk og krigshelter. Men 17. mai-talene er ikke sted og anledning til å komme med direkte (parti-)politiske utspill. Det er feiring og fest som står i fokus. Og samhold. Og inkludering.
Vi feirer det grunnloven ikke var
Overskriften virker kanskje rar. Vi feirer at vi fikk en grunnlov, som var et brudd med den gamle tid. Enevelde (kongelig diktatur) ble erstattet med maktfordelingsprinsippet og folkets valgte representanter, privilegier og forskjell basert på stand, ble erstattet av rettsstat og rettssikkerhet. At vi «fikk» grunnloven er jo heller ikke helt presis. Det ble arrangert valg, og grunnlov ble skrevet på rekordtid, i strid med datidens folkerett og internasjonale avtaler.
Grunnloven representerte et såkalt paradigmeskifte. Men trosfrihet ble det ikke. En nasjonal trosretning for alle ble bestemt, og jøder og jesuitter fikk ikke komme til Norge. Ytringsfrihet var det på papiret, men ikke i praksis: Det var ikke lov til å oppfordre til ulydighet mot lovene, ringeakt mot religionen, moralen eller de konstitusjonelle makter (altså monarkiet, Stortinget eller domstolene). Så her var det mye man måtte vokte seg for.
I dag er det jo ikke slik. Både ytringsfrihet og religionsfrihet står sterkt i Norge. Personer som bekjenner seg til andre religioner får så visst komme og slå seg ned her, selv om det dessverre ikke er fri arbeidsinnvandring. Det er også lov å være både revolusjonær og kommunist, og ytre seg til fordel for avskaffelse av både monarki (heldigvis!) og parlamentarismen. Grunnloven garanterer næringsfrihet, og full erstatning ved tap av eiendom, men det er lov å ta til orde for å avskaffe privat eiendomsrett.
Unik feiring, av frihet, inkludering og mangfold
17.mai-feiringen i Norge er unik i verdenssammenheng, og viser både inkludering og mangfold. Noe grunnloven i 1814 altså ikke gjorde. Så hvorfor skal ikke en revolusjonær kommunist som ikke er født i Norge kunne lede 17. mai-komiteen i hovedstaden, og (måtte) utbringe et «leve» for kongen og hans hus? Et godt symbol på det frie og mangfoldige samfunnet vi lever i, og så inkluderende som vi ønsker at samfunnet også skal være.
I hvert fall de fleste av oss.
PS.
Så kan gjerne Espen Goffen, Kjetil Rolness og alle andre bruke 364 andre dager i året på å markere politisk uenighet med Siavash Mobasheri, og bidra til å redusere Rødts innflydelse både i Oslo og på Stortinget. Et lite råd på veien: Vær gjerne uenig i sak, men ikke angrip person.
DS.
