Å være «Saint-Louisienne», altså å være fra Saint-Louis, den tidligere hovedstaden i Fransk Vest-Afrika, er som å være fra Paris, fortalte den gamle damen meg med stolthet i stemmen.
Saint-Louis ligger i dagens Senegal, på den nordlige grensen mot den islamske republikken Mauritania.
Herfra styrte de franske kolonistene et enormt område – dobbelt så stort som Vest-Europa – bestående av dagens Senegal, Mauritania, Guinea, Burkina Faso, Mali, Niger, Côte d’Ivoire (Elfenbenskysten), Togo og Benin.
Men ettersom franskmennenes kontroll i Vest-Afrika forsvinner, blir en selvforståelse og stolthet slik som den gamle damen hadde, stadig mer sjelden.
Etter uavhengighetstiden på slutten av 1950- og begynnelsen av 1960-tallet, har Frankrike ført tett kontakt (les: kontroll) med sine tidligere kolonier.
Selve indrefileten av Dakars kystlinje, er enn så lenge fremdeles fransk militærbase.
Fra Guinea i vest til Tsjad i øst strekker det seg såkalt kuppbelte, altså land hvor det har blitt gjennomført militærkupp.
Samtlige kupp fant sted mellom 2021 og 2023.
Samtlige er tidligere franske kolonier.
Dersom vi inkluderer Sudan, hvor en grusom borgerkrig pågår mellom det offisielle militæret og den paramilitære RSF-styrken, spenner militærstyret hele det afrikanske kontinent.
Samtidig er Sahel, området syd for Sahara, med sine porøse grenser, blitt verdens episenter for terrorisme.
I ørkenen i Mali, rundt Tsjadsjøen og i nordlige Burkina herjer grupper som IS, Nusrat al-Islam og Boko Haram.
En årsak til fremveksten av kuppbeltet er nettopp de valgte regjeringenes manglende evne til å få kontroll over trusselen fra jihadistene i Sahel.
I enkelte av landene hvor militærkupp har erstattet demokrati, er stadig flere innbyggere mer opptatt av nedkjempelsen av jihadister eller forbedrede levekår, enn å bevare selve demokratiet.
Tidligere i år holdt Emmanuel Macron, Frankrikes president, en harmdirrende tale hvor han sa «On a oublié de nous dire merci», altså «dere har glemt å takke oss».
I over ti år har franske styrker sloss mot jihadister i Vest-Afrika, og for Macron var det tilsynelatende bittert å bli kastet på dør av kuppmakerne. Også norske styrker har deltatt i operasjoner i Vest-Afrika.
Samtidig er det ikke kun lokale krefter som har vært med å tvinge franskmennene ut.
Fra Bangui, hovedstaden i Den sentralafrikanske republikk, nok en tidligere fransk koloni, drifter den russiske paramilitære gruppen Wagner/Africa Corps sin desinformasjon, som beviselig har bidratt til å nøre opp under (allerede eksisterende) anti-franske sentimenter.
Også i Mali, Burkina Faso og Niger vet vi at Wagner/Africa Corps opererer, som støtte og sikkerhet for kuppmakerne, men også i direkte kamper mot terroristgrupperinger.
Den franske tilbaketrekningen er godt i gang, og i franske aviser kan vi stadig lese om militærbaser som forlates og overgis til lokale myndigheter; nå er det kun en viss tilstedeværelse i Senegal og Côte d’Ivoire som er igjen.
Innen utgangen av 2025 har franskmennene forlatt alle sine tidligere kolonier i Vest-Afrika.
Tiden vil vise om kuppmakere og russiske leiesoldater er mer eller mindre egnet til å nedkjempe terrorister enn valgte ledere med fransk støtte.
Hvordan dagens valgte eller uvalgte ledere i Vest-Afrika håndterer jihadister, men også levekår, vil være med å avgjøre hvor mye stolthet omkring det å være som franskmennene som blir igjen.
