Jens Hundseid har som norsk statsminister satt to rekorder ingen bør gjenta. En ny biografi sier i tittelen at han er en bortgjemt statsminister. I så fall; fortjent eller ufortjent?
Jens Hundseid (1883 – 1965) var statsminister for Bondepartiet i nesten ett år (1932/33), og de to rekordene han satte var for det første at han er den eneste etter at parlamentarismen ble innført i 1884 som har blitt statsminister fordi forgjengeren (Peder Kolstad) døde i embedet. Den andre er at han er den eneste tidligere norske statsminister som har blitt dømt for landssvik.
For store ambisjoner – eller for dårlig redigert?
Jeg slet med denne boken. Forfatternes ambisjoner gjøres det rede for innledningsvis, men enten klarer de ikke å realisere dem – eller så er boken dårlig redigert. Det er vanskelig å holde tråden underveis. Forfatterne skriver i innledningen at «Biografien om Jens Hundseid rommer fire tema: om personen, politikeren, partiet og ideologi.»
Det er ingen tvil om at forfatterne har lest seg opp på tiden det snakkes om, og alle mulige undertemaer som kan være aktuelle. F.eks. sviket mot jødene i Norge under 2.verdenskrig, hvordan utenomparlamentariske krefter dels forsøkte å påvirke partiene på høyresiden og dels lanserte alternativer «over partiene», og hvordan venstresiden i Norge beveget seg fra å være revolusjonære kommunister til å bli ministersosialister.
Det er ingen tvil om at det er mye å lære av boken, både om de politiske bevegelsene i Norge i mellomkrigstiden, om det parlamentariske spillet for å holde Ap på en armlengdes avstand, og utviklingen internt i Bondepartiet; fra et reaksjonært spareparti til å slippe Ap til makten mot å få innfridd alle sine krav til fordel for egne velgere – og distriktene. Kanskje dagens ledelse i SP kunne lært noe av Hunseids strategiske disposisjoner?
Likevel satt jeg igjen med en følelse av at jeg trengte å gå til andre kilder for å få andre vinkler av stoffet enn forfatterne gir i denne boken. For i selve tittelen «Den bortgjemte statsministeren» ligger både en påstand og et løfte. Påstanden om at Hundseid ble glemt – og et løfte om å vise frem hvem han var og hva slags tid han virket i. Dessverre forsvinner Hundseid i fremstillingen av utviklingen internt i Bondepartiet og av 1930-årenes Norge. Selv om han utvilsomt var partiets sterke mann, både som leder og parlamentarisk leder i nesten hele tiåret. Han klarte å vri kursen mot venstre (og Ap vekk fra revolusjonsretorikken), men velgerne likte det ikke.
Landssvik under trussel om dødsstraff
Under 2. verdenskrig meldte han seg inn i Nasjonal Samling (NS). Dét har sin forklaring, og han har selv kalt handlingen feig. Som statsminister arvet han Vidkun Quisling som forsvarsminister fra forgjengeren Kolstad. Hundseid forsøkte å bli kvitt Quisling, som på sin side oppfordret statsministeren til å gå av. Regjeringen ble uansett felt av mistillit og gikk av i mars. Quisling dannet sitt eget parti et par måneder senere. I 1940 ble Hundseid innkalt til den kommisariske statsråd, justisminister Sverre Riisnæs, og presentert for et ultimatum; han måtte melde seg inn i NS for å kunne fortsette som fylkesmann, og unngå «det verste». Dermed ble han i 1946 dømt for landssvik.
Det kan ha ført til at han er den eneste norske statsminister det ikke er blitt holdt minnetale for i Stortinget (kanskje etter familiens ønske), og familien ble heller ikke invitert til lunch for å minnes hans gjerning for land og folk. Ifølge forfatterne, Thor Geir Harestad og Torvild Steen, er han underkommunisert i den politiske historien. Som biografien tross alt viser, var han en sentral skikkelse i norsk politikk de siste 20 årene før 2.verdenskrig, og spesielt i Bondepartiets kursskifte i retning kriseforliket med Arbeiderpartiet – som altså var den første rødgrønne samarbeidsplattformen, mange tiår før Jens Stoltenbergs rødgrønne regjering så dagens lys. Biografien forteller historien om en begavet og stridbar person som førte Bondepartiet i rødgrønn retning og åpnet for at Arbeiderpartiet kunne danne en stabil regjering.
Lener seg tungt på De nasjonale strateger
Innledningsvis beskriver biografien Norges eneste statsminister fra Rogaland som en begavet bygdegutt som alle la merke til. Etter endt utdannelse var han en ettertraktet mann til flere jobber. Han var en tid lærer på Eidsvoll folkehøyskole, og redaktør i det nystartede Eidsvold blad. Han utmerket seg allerede i 1913 med knallhard kritikk av Venstres statsminister Gunnar Knudsen. Hundseid forsøkte seg både i Høire og Venstre, men endte i Norsk Landmandsforbund, som skulle bli til Bondepartiet.
Forfatterne ønsker å beskrive både forgjengerne for «bondepolitikken», og tidsånden som førte til at Bondepartiet ble dannet. De lener seg tungt på Rune Slagstads storverk De nasjonale strateger (Pax, 1998), og skriver om embedsmannsstaten (1814 – 1870) og dens sentrale ledere Herman Wedel Jarlsberg, Frederik Stang og Anton Martin Schweigaard. Som bondepolitikkens fødselshjelpere lister forfatterne opp Hans Nielsen Hauge, Ole Gabriel Ueland og Søren Jaabæk. Også Marcus Thranes bevegelse får en plass i fortellingen. Men så kommer Venstrestaten (Slagstads uttrykk) med Johan Sverdrup og Gunnar Knudsen inn og utsetter arbeiderbevegelsens gjennombrudd og allianse med bondestanden.
Med den historiebeskrivelsen som bakteppe kommer vi rett inn i 1920-tallets konflikter. Arbeiderbevegelsen er fremadstormende under sin karismatiske leder Martin Tranmæl, med inspirasjon fra den russiske revolusjonen i 1917. I Høire og Venstre er frykten for revolusjon stor, og målet blir å hindre Tranmæl og co i å erobre makten. Landmandsforbundet og senere Bondepartiet stod på samme kurs, sterkt oppmuntret av Bondelagets sterke mann Johan E. Melbye. I en mellomposisjon stod «bondevennlige» folk som Johan Castberg (Arbeiderdemokratene) og Halvdan Koth (utenriksminister i Nygaardsvolds regjering).
Forfatterne forsøker å peke ut den politiske virkeligheten Hundseid virket i, og de ideologiske røttene forfatterne mener han har, men det er så som så med tydelige sammenhenger. Særlig når de sentrale aktørene beskrives: «Ikke så mye fokus på bondepolitikk» (om Johan Sverdrup). «Bondepolitikk? Ikke noe særlig.» (om Gunnar Knudsen). Det er behov for andre kilder, for å få sjekket gehalten i de kortfattede karakteristikkene.
Bondepartiet – fra reaksjonært klasseparti til rødgrønt
Hundseid var medlem av «Linjekomiteen» i Norsk Landmandsforbund, og på landsmøtet i 1920 seiret partilinjen. Hundseid selv var skeptisk, men var som medlem av komiteen med på å utarbeide forslaget til program. Det vedtatte programmet er gjengitt i sin helhet (s. 48 – 50). Det gir et godt bilde av interessepolitikken Bondepartiet ble tuftet på, og som ble forsøkt fremstilt som et helhetlig samfunnssyn. Det handlet om mer enn bøndenes kår, selv om bøndene stod i sentrum.
Allerede fra Bondepartiet ble stiftet, var det strid om partiets linje. Partiet blir beskrevet som et klasseparti for bøndene og landsbygden, med front både mot handelsstanden i byene og mot de arbeiderklassens revolusjonære parti(er). De ledende krefter i Bondepartiet det første tiåret blir betegnet som «muldens mænd», som fremmet et «evangelium» om den hellige jorden og bonden som bærer av det tradisjonelle og norske. De blir fremstilt som veldig konservative. Hundseid derimot, stod for en venstresidekurs internt. Hvor konservative «muldens mænd» er blir tydelig da Fedrelandslaget stiftes i 1925, som en organisasjon «over» partiene, og mot det liberale demokratiet. Flere ledende i Bondepartiet hadde nære koblinger til Fedrelandslaget. En av partiets fremste kvinner var for øvrig Olga Bjoner. Hun er nok mer kjent for sitt virke i NS.
Rot om Fedrelandslaget
Omtalen av Fedrelandslaget er litt rar. Stiftelsen var i 1925; «Suksessen vokste da Fedrelandslaget ble stiftet 29. januar 1925» (s. 89), men det fremstår i boken som om laget advarte mot hva som skulle skje på Aps landsmøte i 1918; «Fedrelandslagets ideologiske fokus og propaganda handlet entydig om hva som skulle skje inn mot Ap-landsmøte i 1918» (s. 92). Det kunne jo være en skrivefeil, men avsnittet fortsetter slik: «Etter splittelsen i arbeiderbevegelsen og stiftelsen av NSDF i 1921, beholdt Fedrelandslaget samme fokus:» (s 92/93). I siste setning av avsnittet spår (?) forfatterne at Fedrelandslaget ville sagt nei til at det representative demokratiet skulle utvides med ny valgordning i 1919.
1931 – 35: På toppen
Regjeringskrise på konsesjonen til DeNoFa. Mowinckel ble felt av 2 V-representanter. BPs stortingsgruppe velger bort partilederen til fordel for Peder Kolstad, men som parlamentarisk leder må Hundseid informere kongen om at hans egen gruppe har valgt Kolstad, som så fikk oppdraget. Quisling ble forsvarsminister. Da Kolstad døde og Hundseid overtok som statsminister ville han kvitte seg med forsvarsministeren, og sette inn Otto Ruge isteden. Flertallet i regjeringen slo derimot ring om Quisling, deriblant to av de Hundseid anså som regjeringens sterkeste kort. Og Quisling selv mente statsministeren burde gå av!
De tradisjonelle motpolene Høire og Venstre ble utfordret av Bondepartiet, som først deltok i det parlamentariske spillet for å holde Ap unna makten, før Hundseid og Nygaardsvold utviklet et så godt personlig forhold at det nærmest alene skapte grunnlaget for kriseforliket mellom partiene deres. Valget i 1933 førte til at Ap og Bondepartiet kunne skape flertall sammen, uten Høire eller Venstre. Bondepartiet stod ved forliket, men tapte velgere jevnt og trutt.
Det var interessekamp i Bondepartiet, og selv om Hundseid vant kampen om kursen var den likevel omstridt. Det fantes sterke motstemmer internt, i Bondelaget, og i «hovedorganet» Nationen. Valgnederlaget i 1936 kan ha ført til at Hundseid ikke tok gjenvalg som partileder i 1938. Hans tid på toppen var definitivt over.
Tankevekkende om landssvikoppgjøret
I boken refereres utførlig fra rettssaken mot Hundseid, som var en del av landssvikoppgjøret etter 2.verdenskrig. Forfatterne holder frem andre personer, og gir uttrykk for at tiltalen mot Hundseid var mager, og dårlig begrunnet. Han ble dømt ikke bare for at han som fylkesmann meldte seg inn i NS, men at fordi han også var tidligere statsminister. Hundseid selv kalte det «en feig handling», men fryktet Quislings hevn. Tiltalen var at han hadde bidratt til propaganda for okkupanten. Dette er langtfra den eneste boken som problematiserer sider ved det norske landssvikoppgjøret, og det er neppe et kapittel det er mulig å bli ferdig med.
Omfattende bakgrunnsmateriale hjelper ikke
Biografien er på kun 203 sider, men tettpakket med både tekst, innhold og fotnoter på omtrent hver side. Litteraturlisten er på fire og en halv side, og inneholder 150 litterære og skriftlige kilder. I tillegg kommer muntlige kilder, aviser, manifester og nettkilder. På slutten av boken har det glippet litt med korrekturen. Noen setninger mangler ord og tegnsetting.
Har forfatterne forsøkt å gape over for mye? Hundseids virke som aktiv politiker var på det nærmeste over da krigen kom. Men som fylkesmann i Buskerud måtte han forholde seg til det nye nazistyret. Det, samt uvennskapet med og frykten for Quisling, ble hans bane og ødela ettermælet. Men forfatterne må hente glemte kamper og fortidens navn frem fra glemselen. Bakgrunnslerretet blir så stort at hovedpersonen selv blir borte i fremstillingen. Det er synd.
Jens Hundseid. Den bortgjemte statsministeren
Thor Geir Harestad og Torvild Sveen
Vatninga forlag, 2025
202 sider
Omtale i Aftenposten
Anmeldelse i Stavanger Aftenblad
