Mange av ordene vi bruker kan etterlate en feilaktig forståelse av virkeligheten. En sjøhest er ikke en hest. Ei sjøku er ikke ei ku. Lysår måler ikke tid, men avstand. Tusenbein har slett ikke tusen bein. Kjempevirus er mikroskopiske. Marsvin kommer verken fra Mars, eller er svin. Og svinekam? Det er ikke en kam.
Potetgull er heller ikke gull – hvis det var det, skulle vel Skatteetaten krevd sin del? Hmm… la oss ikke gi dem nye ideer…
Språket vårt er fullt av slike ord: begreper som kan forvrenge eller forenkle virkeligheten. Ord som lyver litt og gjør at vi tror vi forstår virkeligheten, men som egentlig gir et ufullstendig eller misvisende inntrykk.
Ytringsfrihet er ett av dem.
Vi snakker om ytringsfrihet, i entall – som om det er én frihet. Men det er egentlig en kombinasjon av fire friheter. Hver og en er nødvendig for at ytringsfriheten som helhet skal gi mening.
Ytringsfrihet er ikke én frihet – det er fire
Ytringsfriheten kan deles inn i fire underfriheter, og det er summen av dem som utgjør ytringsfriheten:
1. Avsenderens frihet til å ytre seg. Dette er den enkleste og mest kjente: Uten retten til å si noe, finnes ingen ytringsfrihet. Ytrefriheten er et premiss for ytringsfrihet.
2. Avsenderens frihet til å ikke ytre seg. Hvis du tvinges til å si noe, har du mistet friheten – da har du per definisjon en plikt, ikke en rett. Reell ytringsfrihet innebærer også retten til å tie. Akkurat som religionsfrihet også innebærer friheten til ikke å tro, stemmeretten en rett til å ikke stemme og bevegelsesfriheten retten til å bli værende i ro. Taushetfrihet er et premiss for ytringsfrihet.
3. Mottakerens rett til å lytte. Dersom avsenderen har en rett til å ytre seg, men avsenderen ikke har rett til å lytte, blir det meningsløst. Ytringer uten lyttere har ingen verdi. Hvis noen hindres i å høre, leser eller se det som sies, har ytringsfriheten blitt innskrenket. Lyttefrihet er et premiss for ytringsfrihet.
4. Mottakerens rett til å ikke lytte. Denne virker mange å overse. At noen har rett til å si noe, betyr ikke at andre har plikt til å høre på. Hvis alt må lyttes til, er vi ikke frie. Du kan skru av, lukke boka eller bytte kanal. Dette er også en frihet. Ignoreringsfrihet er et premiss for ytringsfrihet.
Ytrefriheten + taushetfriheten + lyttefriheten + ignoreringsfriheten = Ytringsfrihet
Reell ytringsfriheten forutsetter altså at alle disse fire frihetene er tilstede, og det er samspillet mellom dem som gir begrepet mening og gjør ytringsfriheten ‘hel’. Dersom en av disse innsnevres, skaper det ringeffekter som gjør at andre også innsnevres. Faller én av dem bort, faller nødvendigvis flere bort.
Sagt på en annen måte: Uten retten til å si, kan ingen benytte seg av retten til å høre eller ikke høre. Uten retten til å tie, blir retten til å tale en plikt. Uten retten til å høre, blir talen tom. Og uten retten til å velge vekk andres ytringer, blir friheten til å høre et påtvunget besvær.
Ytringsfriheten er fire friheter pakket inn i én.
