Husker du bioingeniøren på Ullevål, Mahad Mahamud? Etter 17 år i Norge mistet han statsborgerskapet og ble utvist. Han er ikke alene. Slike historier har provosert meg.
Mahamud ble trodd, av myndighetene i Frankrike. Som også kritiserte Norge for grov urett mot Mahamud. Foreldrene til Sara Valievia skal ha løyet da de kom til Norge i 2001. UDI ville derfor utvise Sara i to år, for noe foreldrene skal ha gjort for over 20 år siden. Til tross for at Sara hadde en to måneder gammel datter. Zarina Saidova kom til Norge fra Kasakhstan da hun var 13 år gammel. Etter 20 år i Norge ble hun utvist. Selv etter 27 år i Norge kan man bli utvist, sammen med både barn og barnebarn. Selv om statsborgerskap ble innvilget så langt tilbake som i 1996.
En tanke som har slått meg mer enn én gang er hvorfor det ikke finnes noen foreldelse for slike lovbrudd. Det er ikke likegyldig hva norske myndigheter velger å bruke skattebetalernes ressurser på. Norge skal visstnok være en rettsstat, men for mulige løgner i forbindelse med søknad om opphold i Norge finnes det ingen foreldelse. Og straffen kan altså være kollektiv. Burde det være slik? Etter min mening er svaret nei. Denne praksisen er ikke Norge verdig, dersom vi skal være en rettsstat.
Man kan jo ikke bare gå og ergre seg
Det er så mange negative nyheter, og langt fra alle angår meg. Ikke disse oppslagene heller. Men noen får altså livene sine ødelagt. Myndighetene bruker mine skattepenger på en måte som griper inn i helt vanlige folks liv og snur dem på hodet. For noe noen andre har gjort. Som de kanskje ikke engang var klar over. Mine skattepenger brukes for å kaste ut folk som er godt integrerte, kanskje født her. Som har vokst opp i Norge, utdannet seg, og fått jobb. Som bidrar til samfunnet. Så hva kan man gjøres for å få en slutt på denne praksisen?
Så la meg fortelle om hvordan man kan omforme ergrelser over slike nyheter til konkret politikk.
Fra Venstres landskonferanse til partiprogrammet
I fjor høst deltok jeg på Venstres landskonferanse. Det er en samling for Venstre-medlemmer, folkevalgte og tillitsvalgte. Et «lavterskel»-tilbud, der man kan melde seg på og delta. I fjor var naturlig nok behandlingen av nytt stortingsprogram for perioden 2025 – 2029 et av temaene. Jeg deltok på en såkalt parallellsesjon der et av programkomiteens medlemmer innledet om et par av kapitlene. Blant annet kapittelet om justispolitikk.
Flere enn meg må ha reagert på praksisen med tilbakekallelsen av statsborgerskap for godt integrerte og velfungerende borgere i det norske samfunnet. I komiteens utkast var det nemlig en formulering om at innføre en 10 års foreldelsesfrist for å ha gitt uriktig informasjon i søknad om opphold, asyl etc. Fornuftig, tenkte jeg. Men man burde se på alternativer til utvisning når noen mister statsborgerskapet. Vurdere den enkeltes «tilknytning til riket», som det så fint heter i lov og forskrift som regulerer innvandringspolitikken.
Problemet er jo at for myndighetene trumfer «innvandringsregulerende hensyn» alle andre bestemmelser. I klartekst betyr det at man i enhver sak der man ikke har andre bestemmelser i lovverket å støtte seg på for å kaste ut noen, er det straffens avskrekkende virkning på andre som kan komme i samme situasjon. Straffens hensikt er altså ikke bare å straffe noen for lovbrudd, men at den skal ha såkalt allmennpreventiv virkning; man skal avskrekke andre fra å gjøre samme lovbrudd. Et klart flertall i Stortinget er mot å innføre en foreldelsesfrist for denne type lovbrudd.
Jeg stilte spørsmål til innlederen, Solveig Schytz, om det foreslåtte punktet i programmet burde suppleres med at nettopp «tilknytning til riket» burde brukes, og tilby permanent opphold til den som fratas statsborgerskapet. I tillegg må straffen være individuell; man burde ikke miste sitt statsborgerskap og sitt liv i Norge for noe som andre har gjort. Solveig, som både var medlem i programkomiteen og er medlem i Venstres sentralstyre, oppfordret meg til å formulere et endringsforslag og sende inn. Nesanet Hailemariam, som er lokal folkevalgt for Venstre i Nordre Follo ønsket å være med på et slikt forslag. Vi laget et forslag i to punkter, og sendte inn som endringsforslag til første utkast. Da utkast 2 til program kom var vårt forslag ikke tatt inn.
Den lange veien til programmet
Nå kommer litt tekniske forklaringer om den videre prosessen. Partiene har ulik måte å gjøre dette på. Nesanet og jeg opprettholdt forslaget. Dermed kunne det komme til avstemning (votering) på selve landsmøtet, som vedtar programmet. Men først måtte noen opprettholde det til landsstyrets behandling. For et forslag har størst sjanse til å bli vedtatt hvis landsstyret har innstilt (anbefalt) forslaget overfor landsmøtet. Det kom inn over 1500 endringsforslag til utkast 2. Ca 500 av dem ble opprettholdt til landsstyremøtet. Men samtlige forslag kunne i teorien opprettholdes til landsmøtet. Regelen var at to medlemmer av landsstyret måtte opprettholde et forslag for at det skulle stemmes over på landsmøtet. I Venstres landsstyre er det både representanter for fylkeslagene, sentralstyret, direkte valgte medlemmer, og representanter for sideorganisasjoner.
Som møteleder på landsstyremøtet visste jeg at forslaget Nesanet og jeg hadde fremmet ikke var blant de som var stemt over. Stor var derfor gleden da både mitt eget fylkeslag Viken Venstre og programkomiteens medlem Solveig Schytz hadde oppretholdt forslaget. Det betød at landsmøtet ville stemme over forslaget. Selv om anbefalingen til landsmøtet var å ikke vedta forslaget, så kunne det bli tatt inn.
Venstres landsmøte skulle stemme elektronisk over ca 200 endringsforslag. Det sier seg selv at man ikke rekker å ha innlegg om alle endringsforslagene. Heldigvis hadde Viken Venstres leder Arjo van Genderen (uten at jeg visste det) bestemt seg for å holde innlegg og anbefale forslaget. Møtelederne hadde laget en såkalt voteringsorden, altså laget en anbefaling til landsmøtet om hvordan hvert eneste forslag skulle behandles. Dersom det på forhånd var bedt om å få delt opp et forslag ble det lagt inn i det elektroniske stemmesystemet. Hvert av de to kulepunktene Nesanet og jeg hadde fremmet kunne godt stå i programmet, selv om ikke begge fikk flertall.
Med elektronisk stemmegivning er det litt annerledes (og kanskje lettere) å stemme, enn når man fysisk må løfte delegatskiltet sitt. Man stemmer for eller mot anbefalingen. Hvis et forslag ikke er anbefalt måtte delegatene trykke tommel ned, altså at man var uenig i anbefalingen. Og resultatet av avstemningen er umiddelbart synlig for hele landsmøtet. Begge kulepunktene endte med å bli vedtatt.
Dermed kom de inn i Venstres program for perioden 2025 – 2029. Og det blir opp til den nye stortingsgruppen å følge dem opp gjennom arbeidet i Stortinget, og kanskje i forhandlingene om politisk plattform for en ny regjering.
Standpunkt som ikke angår meg personlig eller noen jeg kjenner, men som handler om hvordan det norske samfunnet skal være, hva som kjennetegner Norge som en rettsstat, og hvordan det offentlige bruker sine ressurser og mine skattepenger.
Forslaget som ble vedtatt
Slik lyder forslaget som ble vedtatt:
- Gi tilbud om opphold på humanitært grunnlag, basert på tilknytningen vedkommende har til Norge i saker der uriktige opplysninger ved innvandring til Norge senere fører til tap av statsborgerskap.
- At tap av statsborgerskap skal kun gjelder den som har gitt uriktige opplysninger, og ingen andre. Straff og sanksjoner må være på individuelt grunnlag, og ikke gis kollektivt.
