Dette er en ubehagelig erkjennelse, men en viktig en. Etos, avledet fra gresk ethos, «karakter, sedvane, skikk», er både limet som holder samfunnet sammen – og det som får det til å oppløse.
La meg ta et litt ekstremt eksempel, for å illustrere poenget: De fleste jeg kjenner er heldigvis ikke vaksinemotstandere, men de fleste jeg kjenner har heller aldri åpnet en lærebok i virologi. De ville ha strøket på første semester i epidemiologi. Få av dem undersøkte hvert eneste argument for og imot før de valgte å ikke ta koronavaksinen.
Motsiden også, meg selv inkludert. Jeg og alle andre baserte oss i stor grad på etos. Hvem vi mener er ærlige, etterrettelig med fakta og vil verden godt. Vi kan riste på hodet av skråsikre vaksinemotstanderes manglende kritiske sans og alternative forklaringsmodeller, men det som skiller dem fra oss var i stor grad hvilke kilder vi valgte å høre på, ikke hva vi visste om faget.
Min holdning er at det går fint an å lære seg teoretiske fag uten formell utdannelse/skolering, men da er man nødt til å innse at dette krever 1) en enorm arbeidsinnsats, 2) en viss intellektuell kapasitet, og 3) en grunnleggende forståelse av hvilke informasjonskilder som er troverdige. Mange besitter én, noen besitter to, men få besitter alle tre. Og at man besitter evner, betyr for øvrig ikke at man tar dem i bruk i praksis.
Sånn sett er vi alle i samme båt. Vi baserer oss på tillit. På et eller annet nivå har vi alle avvist eller akseptert en sannhet uten å dykke dypt nok ned i begrunnelsene og motforestillingene. Vaksinemotstanderne har avvist vaksinene, mens de «vaksinetroende» har godtatt den. Begge parter bygger i stor grad på hvem de velger å stole på – etos -, snarere enn direkte ekspertise.
Og jeg tenker jo at jeg som et minimum må ha forstått begrunnelsene for det man kritiserer, før jeg kritiserer den. Dersom du føler deg veldig sikker på at noen tar feil, bør du inneha den samme informasjonen de besitter – og helst enda mer. Fordi det er en god sjanse for at den du innehar ikke er like god. I klartekst: Én av dere sitter igjen med svarteper. Enten tar de feil, eller så gjør du det.
Noen av oss har på ren hobbybasis valgt å gå dypere ved å lese oss litt opp og klikke oss inn på studier som vi i beste fall har skumlest – og sjeldent har forstått metodologien til. Det gir en illusjon av at vi har satt oss inn i saken og at vi forstår, men sannheten er at det er en overfladisk innsikt. Kunnskapsnivåene mellom meg og en ekspert er ikke i nærheten av symmetriske, og dette er bare noe jeg må svelge i meg.
Men her er poenget: Slik må det også nødvendigvis være. Mennesker er sosiale dyr. Vi er avhengige av å delegere arbeid mellom oss for at samfunnet vårt skal gå fremover. Noen av oss har større etos på visse områder enn andre (uenighet om hvem som har det, til tross). Vi kan ikke forstå alt alle sammen.
Selv vet jeg lite om hvordan man monterer et sikringsskap, utbedrer en bil, tegner en plantegning, vurderer riktige medisiner eller tolker juridiske tekster. Jeg kunne sikkert lært det, men det er ineffektivt, og det må jeg bare innse. Nettopp derfor har vi arbeidsdeling.
Og nettopp derfor har også vi fageksperter. Fageksperten kan hjelpe meg med og deg å filtrere god informasjon fra dårlig informasjon. De koko fra de redelige. Dette sparer vi masse tid på. Fagekspertise er med andre ord skikkelig god ressursfordeling – det er arbeidsdeling i praksis! Det tjener vi alle på.
I hvert fall de av oss som velger å lytte til dem.
