Trosfriheten seiret da trossamfunnet fikk medhold i lagmannsretten. Staten hadde fratatt dem statsstøtten fordi staten ikke likte eksklusjonspraksisen til trossamfunnet.
La meg først slå fast at støtte til trossamfunn er en uting, på samme måte som pressestøtten. Staten bør ikke støtte menneskers tro eller ytringer. På samme måte som de heller ikke bør støtte politiske partier. Dette bør være selvfinansierende gjennom kontingenter, abonnement, medlemskap, sponsing eller andre frivillige finansieringsformer.
Det er imidlertid slik at så lenge staten gir støtte til trossamfunn ut fra antall medlemmer eller andre kriterier, så bør alle religioner og livssyn behandles likt. Inkludert de som man ikke liker eller har en organisering som ikke er helt i tråd med hva myndighetene ønsker. Det er samme prinsipp som med ytringsfrihet. Det er lett å støtte ytringer man liker, lakmustesten er imidlertid de ytringer som man ikke liker. På samme måte som man ikke bør gi stemmestøtte til noen partier, men ikke andre.
Jehovas vitner er ikke «normal» kristendom. Det er imidlertid liten tvil om at de tar troen sin på alvor. Man kan stadig se dem misjonere på gaten, nesten uansett i hvilken by man besøker. De gjør det på en stillferdig og respektfull måte. De lever i tråd med sitt religiøse budskap i minst like stor grad som medlemmer i andre trossamfunn.
Det er langt unna et liv som jeg synes er særlig givende. De har praksiser og synspunkter som jeg ikke liker. Det er ikke relevant. De er et trossamfunn som bør behandles på lik linje med andre, inkludert offentlig støtte.
