Etter at en artikkel om en tilskuddsordning i regi av Finnmark fylkeskommune, kom det en melding i innboksen:
— Vi skulle hatt en Musk, var den korte beskjeden fra avsenderen; en avsender jeg kjenner godt.
Fylkeskommunen nord i landet har en ordning av midler til integrering og kompetanseheving. Avsenderen reagerte ikke på penger til integrering, men på hvem som mottok skattefinansierte penger.
Ettersom Norge har høye skattefinansierte utgifter, høye skatter og avgifter, og stort forbruk av penger fra Statens pensjonsfond utlandet (oljefondet), var min første tanke at en norsk Elon Musk ville vært fordelaktig. Kutt i bruk av skattefinansierte penger, ville gitt mer frihet for borgerne og en mer bærekraftig økonomi.
Elon Musk leder Doge, en instans i USA som skal foreslå effektivisering; kvitte seg med statlige kontor. I Norge, et land med Arbeidstilsynet, Datatilsynet, Helsetilsynet, Statens jernbanetilsyn, Konkurransetilsynet, Finanstilsynet, Lotteri- og stiftelsestilsynet, Luftfartstilsynet, Mattilsynet, Medietilsynet, Petroleumstilsynet, og Post- og teletilsynet, er det nok å ta tak i for personer som ønsker å effektivisere offentlig sektor.
Så våknet politikeren i meg. Selv om jeg ønsker lavere skatter og avgifter, og dermed bedre bruk av skattefinansierte penger, ønsker jeg at Stortinget skal gjøre vedtakene etter utredninger foretatt av embetsverket. Nøytral og faglig uavhengige utredninger, skal gi fordeler og ulemper før politiske vedtak blir fattet. At jeg ønsker Lotteri- og stiftelsestilsynet dit pepperen gror, er ikke automatisk en god og logisk grunn til å legge ned tilsynet. Kan spillselskap og spillere klare seg uten et lotteritilsyn, stiller saken seg annerledes.
Slik tenker ikke Elon Musk. Han er næringslivets mann, ikke en person som liker politiske prosesser som en liberal rettsstat skal være stolt av; selv om det gir lavere tempo på beslutninger enn det kanskje burde vært.
I Norge skal makten i budsjettsaker ligge i Stortinget, et system vi bør forsvare helt uavhengig av politisk tilhørighet.
