Finanspolitikkutvalget – gode forslag

Hvert år fremlegger Finanspolitikkutvalget en rapport som er ment å gi politikerne fag-økonomiske råd for innordningen av finanspolitikken. Det vil si alt som har med offentlig pengebruks å gjøre. Kort og godt inntekter og utgifter på statsbudsjettet. Årets rapport inneholder mange gode forslag, men også noen med mangler.

Gode råd

Hvis vi ser på utvalgets oppsummering av årets forslag og kommentarer, er det lett å finne ting som begeistrer:

• Skatt på lav arbeidsinntekt bør reduseres
• Det er uheldig at regjeringen ytterligere uthuler merverdiavgiftssystemet ved å redusere satsen på vann og avløp
• Satsingen på havvind bør settes på pause
• CO₂-kompensasjonsordningen og regjeringens batterisatsing bør avvikles
• Det er et paradoks at næringspolitikken begrunnes med et mål om å «skape arbeidsplasser» samtidig som regjeringen fremhever knapphet på arbeidskraft som en av hovedutfordringene fremover
• Deler av fondsuttaket (fra Oljefondet) bør brukes til å holde skatte- og avgiftsnivået nede
• All offentlig pengebruk bør inngå i statsbudsjettet

Gjennomgangstemaene her er at det skal være lønnsomt å arbeide heller enn å motta understøttelse fra staten, skattesystemet skal være nøytralt, miljø-/næringspolitikk er både sammenblandet og forfeilet, oljepengene kan brukes på å gi nordmenn et lavere skattetrykk og pengebruken må synliggjøres.

Detaljer

Finanspolitikkutvalget går også i dybden på en del spørsmål. Her skal jeg bare vise perspektivet som legges til grunn for å vise at skattesystemet gir svake incentiver til arbeid versus trygd eller sosialstønad. Figuren under viser effektiv skattesats ved å ta hensyn til avkorting av uføretrygden

For å beskrive regnestykket siterer jeg utvalgets rapport direkte:

Figur 2.4 illustrerer effektiv marginalskatt for forskjellige nivåer av
lønnsinntekt for en person som i utgangspunktet er uføretrygdet. Uføretrygd og lønn
skattlegges likt, med progressiv skattesats. I dette eksemplet vil inntektskatten isolert
sett gi en marginalskatt på 33,7 pst. for samlet inntekt mellom 306 000 og 697 000
kroner. For en uføretrygdet vil økt lønnsinntekt over fribeløpet i tillegg føre til avkorting
av uføretrygden, slik at den effektive marginalskatten blir 77,5 pst. for lønnsinntekter
over 51 000 kroner (rød linje). Dersom den uføretrygdede i tillegg er enslig med to barn,
og dermed mottar behovsprøvd barnetillegg, vil den effektive marginalskatten være 88,8
pst. for lønnsinntekter over 224 000 kroner (blå stiplet linje). Andre behovsprøvde
ordninger, som redusert barnehagebetaling, supplerende sosialhjelp og bostøtte, kan
også øke den effektive marginalskatten.

På tilsvarende måte vil personer som i dag mottar sosialhjelp og bostøtte møte en høy effektiv marginalskatt. For en inntekt på 200 000 kroner eller mindre er faktisk den effektive marginalskatten 100 %.

Manglene

I mine øyne er manglene i rapporten også knyttet til incentiver for å delta i verdiskapning. Dette fokuset på å aktivere marginale deltagere i arbeidsmarkedet har flere sider. Forfatterne av denne rapporten forestiller seg nok at vi skaper et bedre samfunn hvis folk som lever i utenforskap kommer inn i arbeidslivet. Dette er selvfølgelig riktig. Det er også noe som det er lett å få tilslutning til. Folk av alle politiske avskygninger kan være enige om at «det skal lønne seg å jobbe», og at «folk med lav inntekt bør ha lavere skatt». Derimot er det ikke sikkert at de personene som har en marginal tilknytning til arbeidslivet er de mest produktive medarbeiderne. I Norge, som i mange andre land, har vi lav produktivitetsvekst. Denne politikken bidrar i liten grad til sterkere produktivitetsvekst.

For at økonomien skal oppleve produktivitetsvekst er det vesentlig at de mest produktive medarbeiderne arbeider i de mest produktive bransjene i de mest produktive selskapene i de mest produktive delene av landet. I alle fall må en arbeidstime i morgen produsere mer enn hva den gjør i dag.

For å oppnå en slik produktivitetsvekst er det nødvendig å ha lønnsforskjeller – også etter skatt. Lønnsforskjeller er mekanismen som kobler sammen produktive medarbeidere med produktive bedrifter. Heri ligger problemet – dette er en skisse av forskjells-Norge. Forskjeller er imidlertid ikke nødvendigvis negativt – forskjeller gir deg et incitament til å anstrenge deg for å ha det like bra som naboen.

Det er særlige grunner til at vi bør snakke om dette i Norge nå. For å illustrere dette vil jeg lage en skissemessig sammenligning av økonomiene i hhv Norge og USA: I USA drives veksten i økonomien av entreprenører som lager nye selskaper. Mange av disse feiler, men noen viser fenomenal vekst og gir bidrag til et bedre liv for befolkningen. I Norge er drivkraften i økonomien oljepenger som oljer økonomien. Dette gjelder offeltlig sektor direkte, men også offentlig sektors innkjøp av varer og tjenester fra privat sektor. Pengene kommer til økonomien over statsbudsjettet.

Norge vil imidlertid ikke kunne opprettholde en stadig vekst i offentlig sektors andel av økonomien. Grunnen til dette er enkel, men viktig: Handlingsregelen for Oljefondet er satt for at realverdien i fondet skal være konstant, i prinsippet til evig tid. Veksten i offentlige utgifter, selv uten politiske beslutninger, vokser derimot, i stor grad, med veksten i lønnsutgiftene. Siden folk vil ha reallønnsvekst vil det si at utgiftene vokser fortere enn inntektene. Det vil derfor oppstå et tiltagende inndekningsbehov på statsbudsjettet. Dette kan dekkes ved høyere skatter, budsjettkutt eller ved å la økonomien vokse ut av problemene.

Bare ved den økonomiske tyngdekraften betyr dette at Norges økonomi må bli mer lik den amerikanske. Vi trenger flere gründere og entreprenører som kan gi den produktivitetsveksten som tillater økonomien å vokse slik at fremtidens utfordringer kan møtes effektivt. Dette innebærer økte forskjeller, lavere skatter, mindre progresjon i skattesystemet, lavere skatt på formue og bedrifter. Ingen aktiv næringspolitikk og ingen distriktspolitikk. Trepartssamarbeidet – ¡Afuera!

Denne politikken for et forskjells-Norge, er en mangel i rådene fra Finanspolitikkutvalget, men gitt den politiske konsensus i landet er det kanskje ikke så overraskende!?

En siste betraktning: norske politikere får gode råd; de følger dem bare ikke.