«Landet som ble for rikt» har blitt en svært populær bok. Trolig traff den tidsånden fordi det rett og slett har blitt påtrengende nødvendig å snakke om offentlig pengebruk og skattenivå i Norge. Innsigelsene mot boken har også vært mange. Her vil jeg belyse spørsmålet: Hadde vi en norsk gullalder?
Caset for NEI
En gullalder ville innebære høyere økonomisk vekst enn i sammenlignbare land. Figuren under viser OECDs tall for realøkonomisk vekst i ulike medlemslands økonomier. Riktignok begynner Norge på et relativt høyt nivå, innenfor dette tidsvinduet, og ender på et relativt lavt nivå, men det store bildet forblir at Norge har en økonomisk vekst på linje med sammenlignbare land.
Legg også merke til negangskonjunkturene knyttet til finanskrisen og pandemien.
Vi kan forsøke å tyne mer innhold ut av seriene ved å seg på glidende snitt. I fuguren under har jeg beregnet fem-års glidende snitt for de samme seriene som i figuren over:
Figuren gir muligens et tydeligere bilde: Norge har først en relativt høy vekst. Etter finanskrisen blir veksten lavere, og kommer seg aldri riktig tilbake til gammel form. Dette bilder er imidlertid ikke vesensforskjellig fra hva som skjer med andre økonomier.
Så – for å besvare spørsmålet basert på disse grafene: Opplevde Norge en gullalder? Nei, muligens i absolutte termer, men sammenlignet med land er utviklingen i norsk økonomi mer lik enn forskjellig.
Caset for JA
Et annet perspektiv på utviklingen kan være å se på reellt BNP per arbeidstime. Da får vi med oss verdiskapningen i økonomien på en måte som tar hensyn til at vi arbeider mindre i Norge enn i de fleste land. Figuren under viser en indeks, der pariverdien er satt til 2015:
Her ser vi at utviklingen i produktivitet er sterkere i Norge enn i en del sammenlignbare land frem til finanskrisen. Siden har den vært svakere. Hvis dette virker for innpakket, kan vi se på dollarverdier:
Min norske historie
Etter perioden med lave oljepriser på 80-tallet tiltar investeringsarbeidene i Nordsjøen. Dette innebærer økt innstrømming av utenlandsk kapital, som sammen med økt arbeidsproduktivitet driver opp kronekursen. Kronekursen gir høyre norsk lønnsnivå, sammenlignet med andre land. Nordmenn merker dette først og fremst fordi en sterk krone sammen med globaliseringen og heldig bytteforholdsutvikling overfor utlandet gir billigere importerte varer og billige ferieturer til utlandet.
For å forstå produktivitetsveksten kan du forestille deg fiskere på Vestlandet som nå bytter ut fiskeskøyter og blir supply-skip-redere.
Dereguleringer og politikk basert på markedsmekanismen hjelper, men dette er ikke ulikt hva som skjer i andre land. Stikkord: Nyliberalisme, Reagan og Thatcher. Mulig at strømningene kom til Norge litt senere enn til andre land. Det er kanskje derfor ikke så viktig hva statsministeren eller sentralbanksjefen heter. De samme prosessene gjør seg gjeldende i de fleste vestlige økonomier.
Under finanskrisen faller oljeprisen. Selv om den siden er volatil, så finner den aldri den gamle formen. Utbygningstakten i Nordsjøen faller. Utenlandske investorer skal nå høste. Politikerne har blitt «rike» og bruker penger. Norges Bank holder renten oppe for å håndtere denne inflasjonsimpulsen. Dette gir en svakere krone. Norske lønninger faller relativt til andre land og er nå på nivåer som er sammenlignbare med nivået hos handelspartnerne. Det viser seg at nordmenn ikke er så rike lenger – i verdens rikeste land.
I min norske historie – var det en gullalder? Ja – det var det jo. Den enkleste måten å se det på er hvor mye høyere BNP per arbeidet time er i Norge i årene før finanskrisen. Høy timelønn er bra for folk. Merk at betaling til kapital også er med i BNP-begrepet.
Ser jeg noe problem med Bech Holtes historie? Ja – han forteller gullalder-historien som en historie om norske forhold. Jeg tror at de viktige kreftene som er i spill her er kapitalstrømmer, valutakurser, nyliberalisme og globalisering. Derimot mener jeg at måten Bech Holte peker på utfordringer for det norske samfunnet på er ytterst relevante. Sløsing, overforbruk av oljepenger, lav produktivitetsvekst og drakoniske skatter er helt åpenbare norske problemer. Da spiller det mindre rolle om historieforståelsen hans er litt off.
Jeg vil også gi Bech Holte honnør for enkelte av forslagene i boken. Ingen skatt på inntekt (et gammelt Liberalistene-forslag) er en god idé. Det er trolig også bruk av negativ skatt.
Alt i alt: artig bok – les den gjerne – med samme kritiske blikk som du alltid bør legge til grunn.
