En gammel plate fra EF-kampen i 1972 het «Fløtt deg, EEC. Du står i veien for sola!» Men hvem står i veien for sola i tilløpet til krise i regjeringen Støre?
Er de tre direktivene så fundamentalt viktige at det ikke er nok for SP å ta dissens i regjering? Det har partiet gjort tidligere. Er direktivene så bagatellmessige, men norsk sommel så belastende for forholdet til EU at Støre tar sjansen på regjeringskrise? Eller går det an å somle litt til? Sånn i taktikkens tjeneste? La en H/FrP-regjering etter valget slite med akkurat det samme, der H tar over for Ap, mens FrP tar over for SP i nøyaktig samme strid?

Hva om de rødgrønne mot all formodning overlever møtet med velgerne i september? Da vil Støre stå i akkurat samme strid. Kanskje bortsett fra at han er mer avhengig av SV, MDG og Rødt. Det vil på ingen måte endre Aps posisjon. MDG er på Støres side, mens SV og Rødt er mot.
For FrP var det EUs arbeid med det grønne skiftet som er problemet med kablene de selv har vært med på å beslutte. Ut med kull og kjernekraft, inn med sol, vind og vannkraft. Sånn omtrent. Så kom det en krig og gjorde gass til et problem. Ikke på slagmarken, men i hjem og kontorer. Kjøper du varer og tjenester som aggressoren Putin tjener på? Tja, penger lukter ikke. Men så amoralsk og umusikalsk som statsråder som bruker sparepenger på våpenaksjer vil man vel ikke være. Bortsett fra i FrP. Og kanskje i SP.
I slike tilløp til regjeringskriser ser man etter paralleller i historien. Det er flere av dem. Anne Enger tok SP ut av Syse-regjeringen i november 1990, på EU-saken. Det gjaldt å profilere seg på sitt nei. Og byttet ut makt med opposisjon – og EU-tilhengeren (med munnkurv) Jan P. Syse med EU-tilhengeren (med munnkurv) Gro Harlem Brundtland. Det lyktes for SP, og ble en rødgrønn kursendring som kom i mål med Jens Stoltenbergs regjering i 2005. En kursendring som har stått seg frem til i dag. Uten Sp ville ikke venstresiden hatt flertall i noe valg i nyere tid. Ikke rart Ap sliter.
En parallell er det også i at Siv Jensen tok FrP ut av regjering i 2020, og kunne rendyrke partiets profil i nesten 18 måneder frem til valget. To år i kompaniskap med Venstre ble for mye å svelge. Regjeringen Solberg (versjon II) var for grønn og liberal. Eller for grå og kjedelig, i FrPs versjon. Det gikk bra for FrP. Men de hadde dobbelt så god tid til å dyrke seg selv og sine kjernesaker som SP vil ha om de går ut av regjering nå.
Parallellen til Kristin Halvorsen er kanskje ikke så fristende for SP. Hun lot SV bli i den rødgrønne regjeringen i åtte fulle år. Til tross for at hvert valg efter 2005 brakte SV nærmere stupet. I 2013 gikk det rødgrønne flertallet tapt, SV endte i opposisjon, og berget seg over sperregrensen med en margin på ca 2000 stemmer. SV lot være å gå ut av regjering fordi det ville gi galt signal om at partiet evnet å inngå kompromisser, og ta ansvar ved å stå for dem selv om det kostet velgere. SP er mer enn noe annet et maktparti. Det teller å ha makt, fordi man får en hånd på rattet. Men kan det koste for mye å ha makt? SP har mistet en uhorvelig mengde velgere allerede.
Der kommentatorer ser etter historiske paralleller til dagens situasjon teller partistrategene fordeler og ulemper. Ap vil få åtte nye statsråder, muligheten til å resette regjeringsprosjektet og skue inn i en ny fireårsperiode der Ap kan være lokomotivet på rødgrønn side. Men det begynner å haste. Snart er det landsmøte. Politikken skal vedtas for fire nye år. Hvordan komme opp med en virkelighetsbeskrivelse velgerne vil kjenne seg igjen i, og et prosjekt de vil tro på?
SP vil miste hva Ap får i statsråder, statssekretærer, rådgivere – og muligheten til å skinne fra maktens tårn. Selv om dagene er grå, det blåser fra alle kanter, føret er elendig og de politiske regningene hoper seg opp så nærmer det seg både vår og sommer. Med varme, feriepenger og lavere renter. Skal gode tider komme for sent til å overbevise velgerne om Vedums fortreffelighet? Eller vil de avvise hans virkelighetsbeskrivelse, slik de amerikanske velgerne gjorde med Biden?
Og vi må for all del ikke glemme nestenkrisen internt i Ap før jul. De som vil bli kvitt Støre bommet med timingen og støtten. Men dersom Støres kritikere nå velger å støtte SP i at det ikke haster slik med direktivene, blir det et prestisjenederlag før Støre. Kanskje mer enn han kan holde ut. For da er det ham og ikke Vedum og Arnstad som må ta det taktiske tilbaketoget og bagatellisere sin opprinnelige posisjon.
Diplomater skal være gode på dialog og flinke med formuleringer. Men det er kanskje vanskelig å formulere seg ut av et hjørne man har malt seg inn i? Varer dialogen lenge nok har kanskje malingen tørket.