Debatt

Ny-wokeismen

Noe har skjedd med debatt-klimaet. Det har hardnet til, og det er ikke bra. Forestillinger om at det skjuler seg hemmelige konspirasjoner, om de enn er strukturelle, i samfunnet har fått fotfeste. Disse forestillingene gjør produktiv meningsutveksling vanskeligere fordi aktører slutter å akseptere hva meningsmotstandere sier at de står for – «det vet vi jo alle så altfor godt fra før».

Heil Trump
Elon Musk utøver den nye idretten: hjertekasting.

Woke

Forestillingen om at det er skjulte krefter og mekanismer i samfunnet som det krever en særlig innsikt i å erkjenne har fått betegnelsen woke. Å være woke vil si at du gjennomskuer verden slik den ser ut på overflaten og erkjenner de eksplisitte eller implisitte konspirasjonene som i virkeligheten styrer samfunnet.

Woke kommer selvsagt fra Amerika. Begrepet knyttes gjerne til forestillinger om rasisme. Å være woke betyr eksempelvis at du gjennomskuer at samfunnet er gjennomsyret av rasisme på en slik måte at alle egentlig er rasister uten å vite om det selv. Summen av alles små-rasistiske trekk gir et gjennom-rasistisk samfunn – alle bekker små gjør en stor å.

Woke-forestillinger avviker fra en forestilling om strukturell-rasisme som kan peke på at enkelte grupper forblir underpriviligerte til tross for formelle like rettigheter. En slik forestilling er snarere knyttet til synlige mekanismer, eksempelvis at det i Norge er lettere å få et jobb-intervju hvis du har et norsk-klingende navn.

Woke har ikke flytt like lett i Europa, noe som skyldes en annerledes historie og tilnærming til rasismen. I USA har historien med negerslaveriet ført til at rasisme handler mye om hudfarve. I Europa er holocaust rasismens historiske klimaks. Vi kan si at USA opplevde en pragmatisk rasisme, mens Europa opplevde en ideologisk rasisme. Amerikanere opplever gjerne rase som noe objektivt, mens europeere ser rase-begrepet som en kunstig konstruksjon. Dette er ganske ulike måter å forstå verden på. I det siste har det dukket opp en wokenes som innebærer at aktører gjennomskuer ideologiske strømninger som hører hjemme i forrige århundre, uten at målene for den aktuelle kritikken gjenkjenner det samme.

De-humaniserende karakteristikker

Et usympatisk trekk ved menneskeheten er vi har lett for å lage kategorier som stiller enkeltmennesker utenfor det gode selskap. Faktisk, i ekstreme tilfeller, i en slik grad at enkeltpersoner kan drepes på grotesk vis uten at det strider med samfunnets normer. Slike avvikere kan kalles: homo, jøde, høyre-avviker, trotskist, pedofil, ekteskapsbryter eller heks. I vårt samfunn er det neppe noe som er verre enn å være nazist.

Demoniseringen av nazismen er selvsagt helt naturlig. Grusomhetene begått før og under andre verdenskrig representerer et sivilisasjons-sammenbrudd som det ikke er noen vei tilbake fra. Dette gjør det samtidig umulig å være nazist i dag. Hvis noen skulle si: «jeg er nazist», så vil det være umulig å ta en slik person på ordet.

En del av det offentlige ordskiftet handler nå om å klistre demoniserende karakteristikker på folk som man er uenig med. I mange tilfeller handler dette om å assosiere dem med nazismen, og flere av karakteristikkene hentes fra det samme komplekset. La meg ta tre aktuelle eksempler:

  • Nazi-hilsen: Elon Musks mye omtalte gest kalles en nazi-hilsen. Det pussige med dette er at folk ikke mener at gesten hadde en form som lignet nazistenes hilsen, men at det i virkeligheten var et uttrykk for nazisme. Dette til tross for at ingen kan tro at Musk ville kalle seg nazist. For å illustrere: Hadde jeg hatt et satireprogram på TV, kunne jeg ha vist klippet og sagt noe i retning av: «Musk har nå innført en ny hilsen for å hylle president Trump». Dette hadde vært åpenbar satire. Det finnes imidlertid folk som tror at dette virkelig er et uttrykk for tilslutning til nazismen.
  • Fascist-karakteristikker: oppsiktsvekkende nok opplevde vi en amerikansk president-valgkamp der en av kandidatene karakteriserte den andre som fascist. Betegnelsen har også forekommet i omtale av andre statsledere og fremtredende politikere eller politiske bevegelser. Denne karakteristikken forstås gjerne som en nazisme-light. Typisk brukes betegnelsen om personer og bevegelser som aldri ville finne på å karakterisere seg selv som fascister. Sprøest er karakteristikken av Javier Milei som fascist, særlig siden hans motstander, peronistene, nettopp var inspirert av fascistene.
  • Anti-semittisme anklager: det mest motbydelige med nazismen var nettopp rasismen, som særlig kom til uttrykk gjennom anti-semittismen. Antisemittismen var en rasistisk ideologi som kulminerte i holocaust. Oppgjøret etter krigen har gjort det fullstendig umulig å være antisemitt i dag. Å karakterisere noen som antisemitt er å antyde at personen er tilhenger av denne vanvittige rasist-ideologien. Ole Asbjørn Ness er blant dem som hevder at vi lever i et samfunn gjennomsyret av antisemittisme. Det samfunnet lever ikke jeg i, og det gjør strengt tatt heller ikke Ness.

Det viktigste med disse karakteristikkene er at de klistres på folk som ikke vedkjenner seg dem. Slike karakteristikker innebærer dermed ikke å ta andre mennesker på alvor.

Å assosiere noen med nazismen innebærer den ultimate stråmanns-argumentasjon.

Tro det eller ei – debatt er faktisk bra

Samfunnet fungerer bedre når meninger brytes mot hverandre. For å få til en meningsfylt meningsutveksling er det nødvendig å lytte til andre – også meningsmotstandere.

For at samfunnsmaskineriet skal kunne smøres med åpen debatt er det viktig å unngå dehumaniserende merkelapper som bare har til hensikt å kansellere folk som du er uenig med. Det er derfor viktig å ta avstand fra nywokeismen. Det stemmer ikke at samfunnet styres i hemmelighet av en gjeng med nazister, fascister og antisemitter. Folk flest er ikke rasister. Menn er ikke kvinnehatere. Hvis noen forklarer hva de mener eller hva de står for må du kunne anta at de snakker sant. A er A.

Mest lest

Arrangementer

  • Ingen arrangementer