Frédéric Bastiat kalte staten den store illusjonen der alle tror de kan leve på andres bekostning («The state is the great fictitious entity by which everyone seeks to live at the expense of everyone else.»). Dette sitatet peker på kjernen i mitt problem med staten og vestens forhøyelse av den. Staten er ikke en motor for fremgang, men en maskin for tvang og ineffektiv fordeling. Staten er et system der degenerering er et gitt: Det er lønnsomt å stjele om man ikke får straff for det. Staten er lovlig stjeling og alle deltar og tar det for gitt at deres syn på hvordan penger skal fordeles er det rette og dermed ender alle opp med å stjele fra alle.
Government, even in its best state, is but a necessary evil; in its worst state an intolerable one.
Common Sense by Thomas Paine
Staten og sløsingen av penger
Selv om man skulle ignorere det moralske poenget, er det vanskelig å overse de mange eksemplene på hvordan staten svikter i det meste den foretar seg. Milton Friedmans metafor om de fire måtene å bruke penger på, avslører hvordan staten mislykkes. Når du bruker dine egne penger på deg selv, er du opptatt av både pris og kvalitet. Når du bruker dine penger på andre, bryr du deg fortsatt om prisen, men kvaliteten kan lide. Når du bruker andres penger på deg selv, blir kvaliteten viktigere enn kostnadene. Men når du bruker andres penger på andre – statens modus operandi – er verken pris eller kvalitet i fokus. Resultatet? En byråkratisk hydra som sløser ressurser uten å levere resultater. Eksempler på dette finner vi overalt: Fra skattefinansierte infrastrukturprosjekter som aldri blir ferdige, til offentlige programmer som koster milliarder uten å løse de problemene de var ment å adressere.
Staten som forsterker av ondskap
Men vi trenger jo staten for å løse sosiale problemer hevder mange. Jeg er uenig og det jeg tror er at det er ren ignoranse å tro at staten løser sosiale problemer. Faktum er at staten ofte forverrer dem. Rasisme, for eksempel, er en forferdelig urett. Men det er først når staten går inn og institusjonaliserer rasisme -gjennom lover, politikk og tvangsmakt – at vi ser virkelige katastrofer. Massevoldtekt av skolebarn i England, apartheid i Sør-Afrika, segregering i det amerikanske sør. Staten har vært den største forsterkeren av slike onder.
Racism without statism is just a bad idea.
Dette gjelder også slaveri. Historien om afrikanske kongedømmer som solgte sine naboer som slaver, viser hvordan statsmakt kan forsterke individers grådighet og umoral. Det var statlige systemer som muliggjorde og skapte etterspørselen som gjorde slavehandelen så omfattende.
Også når vi ser på dagligdagse problemer som fattigdom feiler staten. Mens markedsøkonomien har en tendens til å justere ulikhet gjennom konkurranse og innovasjon, slik at det er de som er best på å skape verdi for andre belønnes, snur staten denne mekanismen på hodet. Subsidier favoriserer eliter som er ineffektive, byråkratiske hindringer kveler små bedrifter, entreprenører og politiske motstandere. Det sementerer forskjellene. Det staten hevder å løse, gjør den ofte verre. Incentivene i et fritt samfunn er slik at det hele tiden lønner seg å hjelpe andre, under staten belønnes det ofte å gjøre symbolske handlinger som å marsjere i takt.
De forførende fortellingene
Forkjempere for staten elsker å peke på emosjonelle anekdoter: En fattig familie som får hjelp, et liv reddet av offentlig helsevesen, eller en arbeidsplass reddet av subsidier. Disse fortellingene er designet for å spille på følelsene våre, men de overser det større bildet. Som Henry Hazlitt minnet oss på, er det viktig å se både det som er synlig, og det som er usynlig («The art of economics consists in looking not merely at the immediate but at the longer effects of any act or policy; it consists in tracing the consequences of that policy not merely for one group but for all groups»).
Når staten handler, skjer det med tvang. Ressurser blir tatt fra noen for å bli gitt til andre, og dette skaper ringvirkninger. En subsidiert fabrikk hindrer kanskje midlertidig arbeidsledighet, men det hindrer også nyskapning og tvinger de lønnsomme til å bære kostnaden av subsidiene slik at de heller ikke blir konkurransedyktige lenger og uansett når subsidiene en gang forsvinner, forsvinner arbeidsplassene igjen. I tillegg påvirker subsidiene prisene i markedet, noe som ofte fører til overproduksjon eller feilallokering av ressurser. Dette skaper en dominoeffekt der produktive sektorer svekkes mens ineffektive sektorer vokser på bekostning av helheten.
I systemer som offentlig helsevesen eller trygd, overennes vi av anekdoter. Det er lett å finne noen å synes synd på, noen man kan tenke «der kunne jeg vært om jeg ikke var litt heldigere». Men disse anekdotene burde egentlig være eksempler på hvorfor staten ikke burde styre det. Vi har medfølelse med andre og vi ønsker å hjelpe. Hvorfor da trenger vi å stemme over at andre skal hjelpe og med hvor mye – slik at det hele blir gjort om til et politisk spill der medfølelsen forsvinner i frykt over hva andre kan finne på å stemme for?
Selv i et system som det norske tror jeg ikke at det å stå i en helsekø er bedre enn å vite at om man hadde færre hindre og mer frihet, kunne man betalt for behandling selv. Jeg tror ikke en gang det er bedre enn å være i et system der man vet man ikke har råd til behandlingen. For man vet jo at mange dør i helsekø også. I det frie systemet er kontrollen fortsatt hos en selv og man har handlefrihet og selvbestemmelse.
Den eneste måten vi kan finne en faktisk balanse mellom det å bruke ressurser på helse eller andre ting, er ved å gjøre valget på individnivå. Man kan da prioritere å jobbe mindre og bruke mer tid med familien, å ha råd til ferie for barna, å eie en båt eller hytte eler foreta en annen prioritering. Livet er mer enn å ikke dø og man må også prioritere ens egen eller ens barn selvrealisering og det å vokse som person.
Den harde sannheten
Robert Heinlein hadde rett: “Det finnes ingen gratis lunsj” («There ain’t no such thing as a free lunch»). Alt staten lover, må noen betale for. Og prisen er alltid høyere enn det vi får igjen. Selv om vi tar det for gitt at vi stemmer riktig. For nå må vi både betale for det vi får og finansiere byråkratiet i tillegg. Ressurser som staten forbruker, er ressurser som kunne vært brukt mer effektivt av individer og frivillige organisasjoner. Ineffektivitet og tvang er ikke feil i systemet; de er systemet.
Å kritisere staten er ikke en oppfordring til kaos. Det er en oppfordring til å erkjenne statens begrensninger. Staten er et dårlig verktøy for å løse komplekse problemer, og historien er full av eksempler på hvordan den har mislyktes. Fremtiden krever mer enn blind tillit til politikere og byråkrater. Den krever frihet, innovasjon og ansvar – alt det staten ikke kan tilby.
