Argentina har valgt den første selverklærte libertarianske presidenten i historien. Er han en galning? Eller en redningsmann?
Kan hans libertarianske idéer forvandle Argentina til et velstandens fyrtårn? Reason besøkte Argentina for å finne ut om Javier Mileis reformer virker.
Seks måneder etter at Milei tiltrådte, fylte en massiv demonstrasjon torg og gater utenfor den nasjonale lovgivende forsamlingen og presidentpalasset i Buenos Aires. Kongressen var i gang med en avstemning om en reformpakke som skulle sette deler av agendaen hans ut i livet.
Nesten en av tre argentinske arbeidere er medlem av en fagforening, og fagbevegelsen har enorm politisk makt og evnen til å mobilisere store demonstrasjoner som den mot Mileis reformpakke som vi var vitne til. Deltakerne hevder at Mileis agenda hjelper de rike og er en belastning for de fattige.
«Ingenting av det som pågår [med loven] tjener folkets interesser», sier Sylvia Saravia, som er nasjonal koordinator for det populistiske venstrepartiet Movimiento Libres del Sur som var til stede under demonstrasjonen, og som var imot Milei. «For eksempel fiskale reformer som gagner de rike og skader de fattige.»
Hvis Milei får det som han vil, vil fagforeningene være vingestekket innen han trer av. Han vil privatisere sektorer som luftfart, som gjennomgående er fagorganisert, og gjøre slutt på det obligatoriske trekket av fagforeningskontingenten. Det betyr at arbeidere aktivt vil måtte velge å overlate deler av lønnen sin til fagforeningene.
«Det [Milei] gjør ødelegger vitenskapen, ødelegger teknologien, ødelegger offentlig utdanning», sier Saravia.
Demonstrantene viftet med marxistiske hammer-og-sigd-flagg og bilder av det kommunistiske ikonet Che Guevara. Che var den ideologiske hjernen bak den cubanske revolusjon – men han ble født her i Argentina.
«Vi står side om side med Che og alt han kjempet for», sier Daniel Aguirre, en demonstrant i Argentinas Opprørsbevegelse (MAR), en marxistisk politisk gruppering. «Vi må dele på velstanden. Den burde ikke samles i hendene på noen få.»
Argentina har aldri vært kommunistisk, men regjeringen har spilt en usedvanlig stor rolle i økonomien siden slutten av andre verdenskrig. Demonstranter tar regelmessig til gatene for å forsvare status quo mot Mileis agenda – men det er et status quo som har ført landet til randen av ødeleggelse.
Argentina hadde en månedlig inflasjon på 25 prosent da Milei tiltrådte fordi regjeringen trykket penger for å betale for ting den ikke hadde råd til. Resultatet ble at rundt halvparten av landets befolkning på nesten 50 millioner levde i fattigdom.
Milei legger skylden for Argentinas fall på «la casta», som mer eller mindre betyr den «politiske eliteklassen.»
Samtidig som demonstrasjonene foran den lovgivende forsamlingen og presidentpalasset vokste, samlet en annerledes folkemengde seg på den andre siden av byen for å høre Milei tale. På det luksuriøse Hilton-hotellet var det siste dag av en konferanse arrangert av to libertarianske tenketanker, Argentinas Fundación Libertad y Progreso og Washington D.C.-baserte Cato Institute.
«Etter å ha feilet gang på gang, har vi glemt at økonomisk frihet fører til velstand», fortalte Milei publikum.
Ian Vásquez, Catos visepresident for internasjonale studier som brakte Milei på scenen, sier at Argentina en gang var et «klassisk liberalt land.»
«Så [Milei] bygger på de tradisjonene for å fremme sin sak og reversere 80 år med statisme», sier Vásquez.
Argentina i det 19. århundre var aldri i nærheten av å være en libertariansk utopi – det hadde en stor regjering som var under innflytelse av mektige landeiere. Men takket være landets grunnlov av 1853, som var inspirert av USAs grunnlov, ble det mer eller mindre et laissez faire-demokrati.
Det sier sitt at omkring 6.6 millioner europeiske innvandrere på søken etter økonomiske muligheter og tilflukt fra krig utvandret til Argentina sent på 1800– og 1900–tallet. De formulerte uttrykket «rik som en argentiner.»
Økonomien vokste med 7 prosent per år før første verdenskrig – raskere enn USAs, Australias og mesteparten av Europas økonomi.
Buenos Aires’ historiske bygninger hinter om landets fordums storhet. Nå er mange av dem nedslitte og trenger oppussing. Milei ønsker å reversere århundret med forfall og gjenreise Argentina til sin fordums prakt.
«Vårt fedrelands historie de siste 100 årene gir et gløtt», fortalte Milei deltakerne. «et lite vindu til hva som kan skje med resten av den frie verden hvis den er uaktsom og lar seg forføre av sosialismen. … Folkens, jeg er libertarianer. Jeg kommer ikke til å gjøre den slags svineri. Jeg tror på frihet. Jeg tror ikke at politikerne er guder.»
Vásquez beskriver at Milei har «blitt en internasjonal leder på et tidspunkt da så mange land går i den andre retningen», en leder hvis påvirkningskraft rekker langt utover Argentinas grenser. Elon Musk deltok over video som oppvarmingsnummer for Milei. I løpet av sine første seks måneder ved makten har Milei, den første argentinske presidenten til å bli en internasjonal kjendis, brukt mye tid på å møte næringslivsledere i USA.
Milei, som er en akademisk økonom, gjorde det å takle den tosifrede månedlige inflasjonen og økende budsjettunderskuddene etterlatt av hans forgjengere til det sentrale temaet i talen sin på konferansen.
«Vi sto overfor det som ville blitt den verste krisen i hele Argentinas historie», sier Milei.
Siden han tiltrådte, har Argentinas inflasjon falt til under 4 prosent per måned, hvilket fortsatt er fryktelig, men også en spektakulær forbedring. Hans kutt i offentlig forbruk førte til de første budsjettoverskuddene på mer enn et tiår. Og mens økonomien krympet i de seks månedene før han ble valgt, har den økonomiske aktiviteten seks måneder inn i presidentperioden hans økt i forhold til året før, tross spådommer om det motsatte.
Da Milei fjernet strenge reguleringer av leiekontrakter, økte antallet tilgjengelige leiligheter i Buenos Aires til omtrent det dobbelte.
«Ingen forventet at det ville snu i så stor grad», sier Vásquez. «Vi var alltid klar over at denne politiske endringen, og spesielt denne gjennomgripende libertarianske reformagendaen i Argentina, kom til å bli en gigantisk oppgave. Jeg mener, peronistene sitter fortsatt i kongressen.»
Det Milei kaller «la casta» har sitt opphav i tiden etter andre verdenskrig, da president Juan Perón bygde opp store nettverk av støttespillere og ga politiske interessegrupper usedvanlig stor innflytelse over økonomien. Perón var inspirert av ordenen som den italienske fascistdiktatoren Benito Mussolini, som han en gang kalte «den største mannen i vårt århundre», skapte i samfunnet.
Eva Perón-stiftelsen, som er oppkalt etter førstedamen som fortsatt er et kulturelt ikon, erstattet den katolske kirken som hovedtilbyder av Argentinas sosiale sikkerhetsnett, og finansierte stort sett sitt såkalte sosiale rettferdighets-oppdrag gjennom statlige subsidier, fagforeningskontingenter og utpressing av store bedrifter.
Sangen «And the Money Kept Rolling In» fra musikalen Evita gir et kritisk perspektiv på peronisme. Mens pengene rullet inn, ble de ledsaget av en stor dose peronist-propaganda: Regjeringen – og særlig den kjærlige og generøse presidenten og konen hans – var kommet for å ivareta sitt folks behov.
Peronismen i Argentina fortsatte i flere generasjoner. President Néstor Kirchner ble etterfulgt av sin kone Cristina Fernández de Kirchner, og sammenlagt satt de ved makten fra 2003 til 2015. De hadde en progressiv agenda pakket inn i en peronistisk personlighetskult.
Mileis direkte forgjenger, president Alberto Fernández, hadde vært rådgiver for Néstor og Cristina Kirchner, og fortsatte å føre Kirchnerist-politikk med høye skatter, budsjettunderskudd og tunge reguleringer.
Kirchneristene og peronistene har fortsatt nesten halvparten av setene i Argentinas nasjonalforsamling, hvor de kjempet mot Mileis reformlov samtidig som demonstrasjonene utenfor ble voldelige.
Mange argentinere er i økonomisk nød. Utenlandske varer ble dyrere da Milei senket den offisielle verdien av pesoen mot dollar. Han kuttet utgiftene til energi og offentlig transport, og sa opp 50 000 offentlig ansatte og planlegger å si opp 70 000 til. Realverdien av offentlige pensjoner has sunket betydelig, og for de fleste pensjonister er de ikke nok til å leve av.
Milei har sagt at de som mottar velferd er «ofre, ikke gjerningsmenn» som mottar velferd «som en konsekvens av statens inngripen i økonomien.» Følgelig fikk han gjennomført noen forsiktige økninger av velferdsutbetalingene for å dempe virkningene av kuttene hans i begynnelsen.
Mileis kritikere satte spørsmålstegn ved prioriteringene til regjeringen hans da den i april brukte 300 millioner dollar på 24 F-16-jagerfly, selv om Argentina ikke står overfor noen utenlandske militære trusler. Talsmannen hans sier at de ble innkjøpt til en god pris, og styrker landets sikkerhet.
En stor utfordring for den nyskapende regjeringen har vært å håndtere demonstranter som viser liten respekt for offentlig eller privat eiendom. Under demonstrasjonen mot Mileis reformlov brant noen av dem en bil som hørte til en nyhetsstasjon som gir presidenten positiv pressedekning. Andre kastet Molotov-cocktails.
«Vi er ved et veiskille», fortalte Milei publikum på Catos arrangementet. «Enten fortsetter vi på forfallets vei, eller så tar vi mot til oss og går frihetens vei. Selv i gatene foregår denne kampen. … Heldigvis har vi en kjempegod sikkerhetsminister som får orden i gatene.»
Store demonstrasjoner er vanlige i Buenos Aires, og det ble holdt minst én i måneden i første halvdel av 2024 etter at Milei tok fatt på presidentvervet. Sikkerhetsministeren hans, Patricia Bullrich, har tatt initiativ til å innføre begrensninger. Fredelige demonstrasjoner på fortau og offentlige plasser er tillatt – men å blokkere trafikken er forbudt.
«De som setter fyr på biler, de som ødelegger offentlig eiendom. Hva er de om ikke kriminelle? Forklar meg det», sa hun på en pressekonferanse.
Vásquez kaller det en «kinkig sak for ethvert demokrati» å håndtere destruktive folkemengder.
«De blokkerer folks tilgang til veiene til jobbene sine. De plyndrer forretninger. De ødelegger eiendom. De velter biler. De gjør det for å oppnå et visst politisk resultat. Så åpenbart kan man ikke bare la det skje», sier Vásquez.
Milei har foreslått at regjeringen skal bruke AI for å identifisere ansikter på gaten, og truet med å stanse velferdsutbetalinger til enhver som tas i å blokkere veiene. I januar sendte han fagforeninger og aktivistgrupper en regning på 66 000 dollar for kostnaden av ekstra politistyrker. Kort tid etter at politi barket sammen med demonstranter utenfor den lovgivende forsamlingen, postet Bullrich en video som berømmet politiets aksjon.
«Vi kan ikke la en gruppe mistilpassede personer, uansett hvor stor eller hvor liten, bryte loven, gjøre skade på både privat og offentlig eiendom, og bruke vold mot sikkerhetsstyrker», fortalte Mileis talsmann Manuel Adorni Reason. I likhet med mange medlemmer av Mileis innerste krets og fremvoksende politiske parti er han en politisk outsider, som jobbet som økonom og meningsjournalist før han ble en del av Mileis regjering.
Bullrich kriger også mot narkotika, og poster regelmessig bilder av narkotika-arrestasjoner i sosiale medier. Adorni sier at Milei «filosofisk er anarkokapitalist» og er imot krigen mot narkotika i prinsippet. Men han mener at legalisering ikke lar seg gjennomføre så lenge Argentinas store velferdsstat består.
«Presidenten har forklart meg det ved mer enn en anledning; vi har en stat som forsøker å fikse alt», sier Adorni. «Vi kan ikke legalisere noe hvis hele samfunnet betaler kostnaden for din avhengighet. Når du har en så stor stat, må du først omstrukturere ting.»
En av Mileis helter er Murray Rothbard, en økonom av den østerrikske skolen og forfatter av blant annet For a New Liberty, som forklarer hvordan et kapitalistisk samfunn ville fungere uten noen regjering overhodet. Men som president har Milei tatt sikte på å jobbe innenfor systemet.
«Man må akseptere det store gapet mellom anarkokapitalismens ideal og verden vi lever i», sier Adorni. «Staten er her for å bli, og det må vi akseptere. Og det president Milei forsto før han gikk inn i politikken er at hvis du skal reformere systemet, må du gjøre det fra innsiden.»
Mileis lov-og-orden-tilnærming og forakt for venstresiden har ofte ført til at media sammenligner ham med tidligere president Donald Trump. Milei virket ikke brydd av sammenligningen da han klemte presidenten på Conservative Political Action Conference i 2024, hvor Trump ga sitt berømte slagord en argentinsk vri, og erklærte sin entusiasme for å «make Argentina great again.»
De to har begge en bakgrunn fra TV, sterkt scenetekke, og en tendens til å bruke inflammatorisk retorikk. I likhet med Trumps kritikere in USA, ser Mileis kritikere på ham som farlig, ustabil, og til og med regelrett psykotisk. Selv Mileis tilhengere kaller ham «El Loco», eller galningen, et kallenavn han fikk som barn.
Eksentrisiteten hans blir stadig mediemat, enten det gjelder motorsag-stuntet hans, eller da hans elskede engelske mastiff Conan ble klonet fem ganger, eller hans nære forhold til sin tarotkort–lesende yngre søster Karina, en sentral politisk rådgiver som han refererer til som «el jefe», eller «(den mannlige) sjefen.»
Men den økonomiske krisen var så alvorlig at mage velgere var villige til å ta sjansen på «El Loco.»
«Mange sier at, vel, kanskje denne fyren er litt ustabil eller noe, men du vet, vi prøvde alle de andre folkene [fra etablissementet]», sier Emilio Ocampo, en økonom som var rådgiver for Mileis kampanje. «Denne fyren ser i det minste ut til å ha en sterk overbevisning. Han er ikke korrupt. Han har integritet. La oss prøve ham.»
Mileis motstandere har brukt de ville påfunnene hans som påskudd for å stanse ham.
Samtidig som demonstrasjonene mot Mileis økonomiske reformlov raste utenfor, forsøkte en lovgiver på innsiden å sette en stopper for behandlingen med et forslag om at kongressen skulle erklære Milei mentalt uskikket til å inneha presidentvervet og avsette ham.
«Det er en kultur for å kontrollere alt. De er avhengige av makt», sier representant Damián Arabia, en alliert av Milei. Han sier at peronistene heller vil velte regjeringen enn å gi fra seg kontrollen. «For å være ærlig ønsker noen av dem å destabilisere regjeringen.»
Adorni kaller fremgangsmåten deres for «det moderne statskupp», som er ment å utmatte presidenten inntil han trekker seg.
«Media og opposisjonen, som er i ferd med å miste makt, forsøker å så mistillit til folk som meg fordi vi er annerledes», sier Lilia Lemoine, et medlem av kongressen og av Mileis fremvoksende politiske parti.
Lemoine er nok en politisk fersking som lot seg lokke til partiet av Mileis budskap som brøt med det etablerte. Hun er også en tabloid-favoritt på grunn av sitt kortvarige romantiske forhold til Milei og interesse for cosplay.
«Jeg kommer ikke fra politikken, i likhet med mange i vår bevegelse», sier Lemoine. «Jeg er her fordi jeg ønsket å endre landet mitt. Fordi jeg ønsker å være mor. Jeg ønsker å leve i landet mitt. Jeg ønsker ikke å dra fra det. Så derfor har jeg kjempet for det.»
Motstanderne hennes fremstiller henne også som en gal konspirasjonsteoretiker fordi hun var programleder i et TV-program som omhandlet hvorvidt jorden er flat. Hun sier det var i underholdningsøyemed, og at hun ikke faktisk tror at jorden er flat. Hun sier at hun tror på minst én konspirasjon: Konspirasjonen mellom akademikere og politikere om å skjule den virkelige årsaken til inflasjon fra allmennheten.
«[Inflasjon er et] monetært fenomen. Det er noe libertarianere vet. Men jeg våger å påstå at politikere, selv om de vet hva som forårsaker inflasjon, dekker det til, fordi de må fortsette å trykke penger for å betale for sitt politiske liv….Vi avslører det.»
Mange medlemmer av Mileis regjeringskoalisjon deler i det store og det hele ikke hans libertarianske syn. De ble med på grunn av de kulturelle kampene han har kjempet snarere enn hans libertarianske økonomiske agenda. Milei oppløste Argentinas kvinne-, kjønns- og mangfoldsdepartement, fjernet kvoter for ansettelser av transkjønnede statsansatte, og forbød skoler og statsforvaltningen å bruke kjønnsnøytrale begreper.
I motsetning til mange libertarianere, støtter Milei et forbud mot abort. Et medlem av partiet hans fremmet et lovforslag om å kriminalisere praksisen, noe som sannsynligvis ville ha ført til nok backlash til at det skjøre kongressflertallet hans ville slå sprekker slik at hele hans økonomiske agenda ble truet.
«Det var feil tidspunkt å gjøre det på», sier Lemoine om det foreslåtte abortforbudet.
Arabia, som beskriver seg selv som «homofil, liberal, kapitalist, og tilhenger av markedet» i sin profil på X, sier at han ikke har noen bekymringer for den sosiale agendaen til Milei, som offentlig har støttet homofiles rett til å gifte seg i Argentina. Arabia sier at den libertarianske tilnærmingen til kvinners eller LGBT-rettigheter ikke bør være å lage særskilte departementer, men å øke friheten til alle.
«Vi vil ikke at staten skal blande seg i livene våre», sier Arabia. «Bare la oss være i fred, rett og slett.»
Mileis uvanlige personlighet gir ammunisjon til de som sier han er gal – men den uvanlige personligheten hjalp ham også å bli valgt. Milei og Trump ble berømte TV-personligheter før de ble valgt til president, men fra et politisk ståsted er forskjellene enorme.
Trump er nasjonalist og proteksjonist, mens Milei er en dedikert tilhenger av frihandel. Offentlige utgifter eksploderte med Trump ved makten, skjønt Vivek Ramaswamy, som han har utpekt til sitt «offentlig effektiviserings»-departement, lover å følge Mileis eksempel og kutte offentlige utgifter i Trumps andre periode.
Men det hersker ingen tvil om at Milei deler Trumps flamboyante stil og teft for sosiale medier, og at begge deler er avgjørende for hans politiske suksess.
«Milei selv har alltid sagt at kampanjen hans ble gjort gjennom sosiale medier», sier Augusto Grinner, en produsent med en populær YouTube-kanal som hjalp til med å spre Mileis budskap via memes og videoer under valgkampanjen hans.
«Noen ganger hører jeg folk si, “Argentina er libertariansk.” Nei, Milei vant ikke fordi han er libertarianer», sier Grinner. «Folk stemte mot status quo. Det var fordi han var så radikalt imot det etablerte.»
Argentinas herskerklasse var så upopulær at Milei til slutt vant mot landets tidligere finansminister med en større prosentandel av stemmene enn noen annen president siden Argentina gjeninnførte demokrati i 1983.
Men det var sinne over regjeringens håndtering av COVID-19-pandemien som først løftet ham til stjernestatus i sosiale medier blant Argentinas ungdom. Buenos Aires hadde den lengste kontinuerlige nedstengningen i verden på 234 dager.
En gruppe ungdomsaktivister som jobber for Milei deltok på konferansen, og satt etterpå sammen med meg på en café for å forklare hvorfor de støtter presidenten.
«Jeg tror at Mileis ærlighet og holdningen hans og måten han kommuniserer på fikk folk til å si, “Wow, jeg liker virkelig denne fyren,”» sier Patricio Adreani Manny.
Under Argentinas COVID-19-nedstengningen ble Mileis forgjenger, Alberto Fernández, tatt i å arrangere et middagsselskap for konen sin i presidentpalasset.
«Det bildet gikk Argentina rundt. Og folk begynner å tenke, “Hvis jeg møter vennene mine er jeg en morder, ikke sant? Når presidenten gjør det, skjer det liksom ingenting,”» sier Santiago Vietes, en av ungdomsaktivistene.
Sosiologen Pablo Seman, som har skrevet om den libertarianske bevegelsens fremvekst in Argentina, sier at pandemien ble et «symbol på mangelen på frihet» i Argentina – en mangel på frihet som rammet unge hardest.
Argentinas ungdom kom på grunn av den oppildnede lockdown-kritikken og ble værende takket være leksjonene i økonomi. Milei kom med en forklaring på inflasjonen og den dårlige økonomien som mange aldri hadde hørt før.
«Før karantenen tror jeg ingen i Argentina var modig nok til å kalle seg liberal eller libertarianer. Det var liksom et stygt ord», sier Vietes. «Så kom Milei, og han begynte å snakke om libertarianisme, om den østerrikske økonomiske skolen, om frie markeder.»
Vietes sier at å gjennomleve Argentinas inflasjon fikk ham til å slutte seg til libertarianismen raskere, fordi du ikke vet hva prisen på mat og andre essensielle varer kommer til å være fra dag til dag. En annen aktivist vi snakket med kalte det «en forbrytelse» at politikere kan trykke penger når de finner det for godt.
Milei og økonomene som støtter ham, mener at de har en to-trinns-løsning for å gjøre slutt på inflasjon en gang for alle: Først av alt, slutt å trykke penger. Og deretter, avskaff sentralbanken.
«Et nøkkelvåpen i arsenalet til populistiske regjeringer som trykker penger for å finansiere underskudd. Og ved å ta vekk det alternativet, ved å fjerne det helt og holdent, eliminerer du faren, det vil si hyperinflasjon», sier Ocampo, som i en kort periode rådga Milei om å oppfylle valgløftet om å avskaffe Argentinas sentralbank og konvertere statsgjelden til amerikanske dollar for å hindre fremtidige regjeringer i å noen gang la seddelpressen gå igjen.
Men Milei har ikke gått videre med det valgløftet. Forskere fra Cato Institute sier at å ikke dollarisere og avskaffe sentralbanken ville sette hele agendaen hans i fare.
«Personlig tror jeg at de kunne ha dollarisert allerede», sier Catos Daniel Raisbeck. «De er virkelig ivrige med å gå etter underskuddet. Og det er bare en politisk avgjørelse…hvis peronistene på venstresiden kommer til makten igjen, vil det være langt enklere for dem å trykke penger igjen hvis du har sentralbanken, hvis du har pesoen. Mens hvis du dollariserer, er det praktisk talt umulig for dem å reversere det.»
Tross den intense kritikken fra media, forsøk på å frata ham makten i kongressen, den politiske uerfarenheten til partimedlemmene hans, og motstand i gatene, vedtok senatet lovforslaget med en avgjørende stemme fra visepresidenten hans, hvilket ga Milei en utvannet versjon av lovgivningen han ønsket seg – men like fullt en seier.
Loven vil la ham privatisere deler av energisektoren, fjerne reguleringer i arbeidslivet, og gir Milei midlertidige nødfullmakter til å gå videre med planen sin uten kongressens godkjenning i ett år, hvilket Ocampo kaller «et dårlig verktøy», men et verktøy som har blitt «en typisk argentinsk ting» som alle hans forgjengere har brukt.
Milei has siden brukt nødfullmakten til å gå videre med privatiseringen av det nasjonale flyselskapet.
Grinner sier at hans største bekymring er at Mileis bevegelse ikke vil bestå etter hans presidentskap. Han hadde i sin tid et nært forhold til Milei, men senere har de hatt en uoverensstemmelse. Han sier at Milei har støtt fra seg mange tidligere allierte og erstattet dem med sykofanter og politisk ansatte fra tidligere regjeringer. De kan sabotere den libertarianske agendaen hans, og «la casta» vil på nytt hevde sin makt.
«Jeg fortalte ham at dette er i ferd med å skje; de ansetter militante. De henter inn Kirchnerister», sier han.
Det argentinske samfunnet er fortsatt delt når det gjelder Milei. Oppslutningen hans falt til under 50 prosent på meningsmålingene seks måneder inn i perioden hans, skjønt han er fortsatt langt mer populær enn forgjengeren sin.
«I dag finnes det ikke noe politisk alternativ», sier Seman. «Opposisjonen har veldig lite tillit, og opposisjonen innser ikke engang at den har veldig lite tillit. … Opposisjonen venter på Mileis apokalypse.»
Hvorvidt det vil skje eller ikke vil vise seg under kongressvalget i 2025.
I sin tiltredelsestale til nasjonen var Milei klar på at mens han styrte Argentina i en annen, mer libertariansk retning i tråd med sitt mandat, ville veien videre ikke bli lett.
«Hundre år med feiling blir ikke omgjort på en dag, men en dag begynner det, og den dagen er i dag», sier Milei.
Raisbeck sier at hvis Milei lykkes, vil det «endre spillereglene i hele regionen» og gjøre det enklere for andre latinamerikanske land å innføre libertarianske reformer. Men tilsvarende, «hvis det mislykkes i Argentina, da vil det være veldig, veldig vanskelig for libertarianere å få frem budskapet vårt de neste tiårene fordi venstresiden alltid kommer til å peke på det eksemplet hvis det ikke lykkes.»
Artikkelen er oversatt av David Oftedal. Artikkel er gjengitt med tillatelse fra Reason.com. Reason er ikke ansvarlig for oversettelsen.
FOTOGRAFI: Francisco Loureiro/Sipa USA/Newscom; ALESSIA MACCIONI/SIPA/Newscom; Abaca Press/Europa Press/Abaca/Sipa USA/Newscom; Matias Baglietto/ZUMAPRESS/Newscom; Manuel Cortina / SOPA Images/Sipa USA/Newscom; Fernando Gens/dpa/picture-alliance/Newscom; Abaca Press/Gross Frederico/Faro/Abaca/Sipa USA/Newscom; Maximiliano Ramos/ZUMAPRESS/Newscom; Roberto Almeida Aveledo/ZUMAPRESS/Newscom; Marcelo Manera/Newscom; Abaca Press/Hipperdinger Sebastian/Faro/Abaca/Sipa USA/Newscom; Sebastian Salguero/dpa/picture-alliance/Newscom; Marina Espeche/ZUMAPRESS/Newscom; Mariana Nedelcu / SOPA Images/Sipa USA/Newscom; Album/Newscom; Arnold Drapkin/ZUMAPRESS/Newscom; imageBROKER/Florian Kopp/Newscom; ENRIQUE GARCIA MEDINA/KRT/Newscom; akg-images / Paul Almasy/Newscom; Paula Acunzo/ZUMA Press/Newscom; David Fernandez/EFE/Newscom; Franco Trovato Fuoco/dpa/picture-alliance/Newscom; PRESIDENCIA ARGENTINA / GDA Photo Service/Newscom; Franco Trovato Fuoco/dpa/picture-alliance/Newscom; Martin Cossarini/dpa/picture-alliance/Newscom; Nehuen Rovediello /ZUMAPRESS/ Newscom; ALESSIA MACCIONI/SIPA; Santiago Oroz/ ZUMAPRESS/Newscom; Virginia Chaile/ZUMAPRESS/Newscom; Santiago Filipuzzi/Newscom; Jeff M. Brown/ZUMAPRESS/Newscom; Hernan Zenteno/Newscom; Manuel Cortina/ ZUMAPRESS/Newscom; Rodrigo Nespolo/ La Nacion / GDA Photo Service/Newscom; Hipperdinger Sebastian/Faro/ABACA/Newscom; Presidencia/Newscom; Igor Wagner/dpa/picture-alliance/Newscom; Daniella Fernandez Realin/ZUMAPRESS/Newscom; Daniel Bustos/ZUMAPRESS/Newscom; Sergio Goya/picture alliance / dpa/Newscom; Mariana Nedelcu/ZUMAPRESS/Newscom; Alberto Gardin/ZUMAPRESS/Newscom; GDA Photo Service/Newscom; Fabian Marelli / GDA Photo Service/Newscom; Anibal Greco/Newscom; PETER FOLEY/UPI/Newscom; Polaris/Newscom; Federico Rotter/ZUMA Press/Newscom; Mario De Fina/ZUMA Press/Newscom; Carol Smiljan/ZUMA Press/Newscom; Juan Ignacio Roncoroni/EFE/Newscom; Julieta Ferrario/ZUMAPRESS/Newscom; ZUMAPRESS/ Newscom; Alejo Manuel Avila/ZUMAPRESS/Newscom; Fotogramma /REDA&CO/Universal Images Group/Newscom; Everett Collection/Newscom; Cristina Sille/dpa/picture-alliance/Newscom; Lucas Vinicius Correia/ dpa/ picture-alliance/Newscom; Pepe Mateos/dpa/picture-alliance/Newscom; Carlos Smiljan / SOPA Images/Sip/Newscom; imageBROKER/Rupert Oberhäuser/Newscom; Ricardo Pristupluk/Newscom; JUAN MABROMATA / GDA Photo Service/Newscom; [e]MARTIN ZABALA / Xinhua News Agency/Newscom; ARCHIVO LATINO/KRT/Newscom; German Adrasti / Xinhua News Agency/Newscom; Nicolas Suarez/Newscom; casarosada.gob.ar, CC BY 2.5 AR; Senado de la Nación Argentina; argentina.gob.ar Gobierno Argentino, CC BY 4.0; x.com/JMilei; x.com/FuerzaAerea_Arg; x.com/MinSeguridad_Ar; instagram.com/madorni; instagram.com/javiermilei; x.com/GAFrancosOk; instagram.com/damianarabia; instagram.com/lilialemoine; x.com/rociobonacci; instagram.com/dongrinner; x.com/PatoBullrich; Library of Congress, Prints & Photographs Division; Archivo General de la Nación Argentina; U.S. National Archives; LvMI, CC BY 3.0, via Wikimedia Commons; Charles Osgood/TNS/Newscom
MUSIKK: Peter Spacey/»Roar»/courtesy of epidemicsound.com; Eden Avery/»Melting Glass»/courtesy of epidemicsound.com; Silver Maple/»We Are Giants»/courtesy of epidemicsound.com; Frank Jonsson/»That Notebook»/courtesy of epidemicsound.com; Roots and Recognition/»Running through the Dark»/courtesy of epidemicsound.com; Jay Varton/»Go That Extra Mile»/courtesy of epidemicsound.com; Marten Moses/ «Keep Them for Me Until It’s Over»/courtesy of epidemicsound.com; «Empty Rooms» by Gal Lev via Artlist; Craft Case/»Clear as Day»/courtesy of epidemicsound.com; Michael Rothery/»Turncoat»/courtesy of epidemicsound.com; Marten Moses/»Strange Technologies»/courtesy of epidemicsound.com; Dew of Light/»Sumerian Paradise»/courtesy of epidemicsound.com; «A Journey in Time» by Nobou via Artlist; «Hero Is Born» by idokay via Artlist; «Above the Clouds» by Theatre of Dealys via Artlist; «Drops» by Oran Loyfer via Artlist; Bonnie Grace/»Misguided Paths»/courtesy of epidemicsound.com; Bonnie Grace/»Light-Footed»/courtesy of epidemicsound.com; Alec Slayne/»Conspiracy Inc.»/courtesy of epidemicsound.com; «Fuerza Delicada» by Adrián Berenguer via Artlist; «Aurora Waves» by Theatre of Delays via Artlist; Silver Maple/»Particle Emission»/courtesy of epidemicsound.com; «Mountain Climbing» by C.K. Martin via Artlist
- Klipp: Danielle Thompson
- Medprodusent: César Báez
- Oversettelse: Katarina Hall / David Oftedal
- Grafikk: Adani Samat
- Grafikk: Lex Villena
- Kamera : Jim Epstein
- Leder for postproduksjon: Cody Huff
- Kamera: Juan Renau
- Kamera: Lucas Timerman
- Klipp: Hana Ko
- Medprodusent: Ayelen Scapuzzi
