Oljepengene prioriteres på varig offentlig utgiftsvekst. De burde heller kommet lønnsmottakere til gode med skattekutt som virkelig monner.
Nytt år, nye muligheter.
For dagens regjering er dette nye muligheter til å love befolkningen «bedre råd» (les: Bedre kjøpekraft). Et slikt mantra har finansminister Vedum og statsminister Støre vekselsvis prøvd å hamre inn i nordmenns bevissthet.
For å sikre nordmenn bedre råd, pøser regjeringen ut milliarder på varig offentlig utgiftsvekst. Det er bare slik man kan vise handlekraft i møte med høy prisvekst skal man tro Vedum og Støre. Dette illustreres i årets statsbudsjett.
460 milliarder kroner i oljepenger (fondsmidler), tilsvarende 2,5 prosent av handlingsregelen, er hva regjeringen tilfører budsjettet på over 2000 milliarder kroner med. Det er denne tilføringen som dekker statsbudsjettets budsjettunderskudd. Grunnet en massiv økning i oljeinntektene, har det blitt lett å holde seg innenfor handlingsregelen på tre prosent av oljefondets realavkastning.
I årets Nasjonalbudsjettet kan man lese at tilføringen av oljepengene tilsvarer nesten hver fjerde krone i budsjettet. Statsbudsjettet er det man kan kalle oljedopet.
Med en søkkrik stat som bader i oljepenger er det all grunn til å overføre pengene tilbake til innbyggerne. Dette i form av saftige skattelettelser som virkelig monner, helt i tråd med handlingsregelens intensjon fra 2001. I denne stortingsmeldingen slo man fast at innfasingen av oljepengene i statsbudsjettet primært skulle brukes på tre ting: Vekstfremmende skattelettelser, infrastruktur og forskning og utdanning (FoU).
Prioriterer så regjeringen å sette ned skattene? I timene før statsbudsjettet ble offentliggjort, publiserte NRK en sak, der kom frem at regjeringen kuttet inntektsskatten med 10 800 kr for lønnsmottakere med 200 000 kr i inntekt. Lønnsmottakere med 700 000 kr i inntekt, ville ifølge NRK få 4800 kr lavere inntektsskatt.
Dette måtte statskanalen rette opp i, da det viste seg at tallene var noe helt annet, enn det saken ga inntrykk av. VG kunne vise til at de faktiske tallene var mye mindre.
Det største skattekuttet regjeringen kunne vise til, var på 2200 kr for de som tjener mellom 100 000 og 200 000 kr. Inntektsgrupper mellom 250 000 og 1 million kr, kunne vente seg 400 til 200 kr i skattekutt. Og dette fra en regjering som taler «vanlige folks» sak.
Offentlig sektors andel av fastlands-BNP er i år forventet å ligge på 62 prosent. Som figur 3.21 i Nasjonalbudsjettet viser under, er dette langt over snittet i både OECD og våre naboland. Det er i denne sammenhengen man kan lese på side 60 i Nasjonalbudsjettet, at oljepengene over tid har blitt brukt på varig offentlig utgiftsvekst. Når forskjellige regjeringer skryter over ulike satsinger og gjennomslag, er det ofte utgiftsvekst man legger til grunn. Det er ikke slik man bør måle politisk suksess, men som man dessverre alt for ofte måles på.
I sin uttalelse fra februar i fjor, pekte «Rådgivende utvalg for finanspolitiske analyser» på avveiningen mellom utgiftsvekst og skattekutt. Et problem med det høye utgiftsnivået i den offentlige forvaltningen er at den må finansieres med vridende skatter, som utvalget skrev. Med «vridende skatter» menes det at valg man som konsument eller produsent tar før skatt, endrer seg når skatten innføres. Et eksempel på dette er skatt på arbeidsinntekt.
Gjennom en markant bruk av oljepenger i budsjettet har likevel Norge et skatte- og avgiftsnivå som er høyere enn snittet i OECD, for å finansiere offentlig sektor. Men mer penger til et bestemt formål, gir ikke nødvendigvis bedre resultater. Et illustrerende eksempel er myndighetenes pengebruk på grunnskoleutdanning og resultatene på PISA-testene.
Det er et politisk spørsmål hva man velger å bruke oljepengene på, men som finanspolitikkutvalget påpeker, bør innfasingen brukes på en mest mulig effektiv måte. Alt har en alternativ nytte: Prioritere utgiftsvekst eller redusere skattene? Utvalget skriver presist om dette: «Det er likevel ikke slik at fordelingshensyn alltid tilsier at økte offentlige utgifter bør prioriteres fremfor skatte- og avgiftslettelser».
Å kutte skatten på arbeid stimulerer «arbeidstilbudet» i økonomien, altså det samlede tilbudet av arbeidskraft som er tilgjengelig til enhver tid på arbeidsmarkedet.
Fjorårets Perspektivmelding illustrer hvor stor andel av nasjonalformuen den såkalte «humankapitalen» utgjør. Den beregner befolkningens kunnskap og ferdigheter. Finansdepartementet skriver i meldingen at «størrelsen på humankapitalen avhenger av antallet arbeidstimer og produktiviteten til de som jobber». Arbeidskraft er altså den viktigste ressursen for Norges nasjonalformue, som figuren i Perspektivmeldingen illustrerer.
Samtidig som arbeidskraften er avgjørende for vår velstand, viser Nasjonalbudsjettet at over 600 tusen nordmenn, tilsvarende 18 prosent i arbeidsfør alder mottar en eller annen form for helserelaterte ytelse.
Med over 600 tusen nordmenn i arbeidsfør alder på helserelaterte ytelser, må politikerne gjøre det mer attraktivt å stå i arbeid, fremfor å være på ytelser. I årene fremover blir det svært viktig å kunne løse utfordringene med arbeidskraft, da det blir færre yrkesaktive for hver pensjonist.
Perspektivmeldingen peker på at hvis andelen personer som skroter arbeidsavklaringspenger (AAP) til fordel for arbeid øker med 5 prosent, samtidig som det forekommer en tilsvarende reduksjon i andelen som går over fra AAP til uføretrygd, finnes det muligheter for å øke sysselsettingen med 40 000 personer. Det ligger altså et uforløst potensialt i å utnytte den potensielle arbeidskraften bedre. Derfor kan skattekutt på arbeidsinntekt ha denne effekten, ved at flere som står ovenfor valget mellom å velge en jobb eller trygdeytelse, heller velger førstnevnte.
I Norge har produktivitetsveksten i fastlandsøkonomien stått på stedet hvil siden 2006 (0,6 prosent i gjennomsnitt årlig). Perspektivmeldingen peker på at produktivitetsveksten vil holde seg lavere enn den historiske gjennomsnittet (2 prosent i snitt mellom 1995 og 2006) i årene fremover. Å kutte skatten på arbeidsinntekt er kanskje det mest effektive virkemiddelet hvis man vil øke produktivitetsveksten i landet, siden den gir insentiver til økt arbeidsinnsats. Dette gjelder spesielt for høytlønnende.
Til slutt er det en verdi i seg selv å sikre større grad av økonomisk frihet gjennom skattekutt. Da kan man disponere pengene på den måten man finner hensiktsmessig: Det være seg å ta en ekstra ferietur, unne seg nye langrennsski, eller å sette av pengene i et globalt indeksfond for å spare til fremtidig pensjon.
Dessverre blir skattekutt alltid sett opp mot velferdskutt. «En krone i skattekutt, er en krone mindre til skole, helse og pensjoner», er et ofte fremført budskap fra venstresiden. Det illustrerer hvor galt debatten er på vei. Skattekutt er også velferd, bare i en personlig forstand.
Når man først bruker oljepenger er det derfor fornuftig å kutte skatter som har stor effekt på økonomien. Redusert skatt på arbeidsinntekt vil øke arbeidstilbudet, styrke produktiviteten og gi hver enkelt lønnsmottaker mer å rutte med.
Det kan bli velstand av slikt.
