Historien og samtiden viser oss gang på gang at flertallet, ofte hyllet som samfunnets moralske og politiske kompass, langt fra er den garantisten for rettferdighet og fornuft som mange ønsker å tro. I demokratier der folkestyre er idealet, brukes flertallet som et skjold for å legitimere alt fra dårlige politiske beslutninger til autoritær maktutøvelse. Men hva skjer når vi ser nærmere på flertallets rolle? Når vi tør å stille spørsmål ved den nesten hellige forestillingen om at flertallet alltid har rett?
Denne artikkelen er en kritikk av flertallets påståtte fortreffelighet, skrevet for å belyse hvordan massepsykologien fungerer som en drivkraft bak stagnasjon, dårlige beslutninger og status quo. Det er på tide å rette pekefingeren mot massene – ikke bare politikerne de velger. Så jeg velger her å sparke «oppover», snarere enn å finne enkelte syndebukker som f.eks. bestemte statsledere når ting går dårlig.
Jeg mener at folk får de politikere og den politikken de fortjener. Jeg mener at vi bør slutte å kritisere politikerne. Kanskje heller snu på flisa? Se hva flertallet har valgt? Dette er de dårlige konsekvensene av flertallets valg forrige gang det var valg? At flertallet ikke gjorde en bedre research før de gikk til stemmeurnene? Ikke reflekterte godt nok over hva de faktisk stemte på?
Et falskt fundament
Flertallets rolle i demokratiet er basert på en rekke myter. Den mest seiglivede av disse er at massenes valg reflekterer en kollektiv fornuft eller moral. I realiteten er flertallet ofte preget av passivitet, konformitet og en bemerkelsesverdig mangel på kritisk tenkning.
De fleste velger ikke sine ledere basert på prinsipper eller dyp forståelse av politikk. Valg baseres i stedet på følelser, tradisjoner, og hva som oppleves som sosialt akseptabelt i deres miljø. Dette gjør flertallet til en lettstyrt flokk som reagerer på slagord, symbolpolitikk og karismatisk lederskap – ikke på rasjonelle vurderinger av hva som faktisk er best for samfunnet.
Pendelpolitikk og hukommelsens svikt
Demokratiet hylles for å gi folk mulighet til å skifte ut makthaverne når de feiler. Men i praksis ser vi en annen dynamikk: flertallet svinger som en pendel mellom høyre og venstre, uten å lære av sine tidligere feil. En regjering blir avsatt fordi velgerne er misfornøyde, bare for å bli erstattet av en opposisjon som praktiserer samme politikk i ny innpakning.
Hvorfor skjer dette? Fordi flertallet mangler både hukommelse og vilje til å søke nye løsninger. De husker ikke hvorfor de stemte mot et parti ved forrige valg, og lar seg igjen lokke av de samme løftene som tidligere ble brutt. Dermed gjentar historien seg, og pendelen fortsetter å svinge.
Massepsykologiens mekanismer
Massepsykologi forklarer hvorfor flertallet ofte handler mot sine egne interesser. Tre hovedmekanismer er sentrale:
- Flokkmentalitet
De fleste mennesker søker trygghet i å følge flokken. Det å stå alene og utfordre status quo føles farlig og krevende. Derfor velger de det som virker populært, selv om det er ineffektivt. - Autoritetstro
Folk er naturlig tilbøyelige til å stole på dem som fremstilles som autoriteter. I politikken betyr dette at de lar seg styre av eliter, medier og politikere som har monopol på narrativet. - Kognitiv latskap
Kritisk tenkning er hardt arbeid. De fleste foretrekker enkle svar og umiddelbare løsninger, selv om de på sikt fører til større problemer.
Myten om demokratiets moral
Et demokratisk samfunn bygger på ideen om at flertallets vilje er legitim fordi det representerer folkets stemme. Men hva om flertallet konsekvent tar feil? Historien gir oss mange eksempler på hvordan flertallet har støttet destruktive ideologier og regimer, fra nazisme til kommunisme, og hvordan de har valgt politikere som har gjort katastrofale feil.
Å hylle flertallets moral er en farlig forenkling som skaper en illusjon av rettferdighet og fornuft. Historien viser oss hvor galt dette kan gå. Under krigen var det for eksempel flere nordmenn som aktivt samarbeidet med nazistene enn de som tok del i motstandsbevegelsen. Hele 90% av befolkningen var passive – akkurat som flertallet ofte er i dag – og aksepterte i praksis den tyske okkupasjonen, enten av frykt eller ren tilpasning. Skal vi bygge et samfunn basert på frihet og rettferdighet, må vi rette fokuset mot prinsipper og ansvar. Det er verdier som sjelden finnes i flokken, men ofte hos de modige minoritetene som våger å stå opp mot massenes stilltiende aksept.
Hva må endres?
Hvis vi skal skape et samfunn der individuell frihet og ansvar står i sentrum, må vi bryte ned flertallets illusjon om fortreffelighet. Dette krever:
- Kritikk av konsensuskulturen
Vi må utfordre ideen om at enighet er et mål i seg selv. Konsensus fører ofte til middelmådighet og stagnasjon. - Fokus på individets rolle
Historien viser at fremskritt ofte drives av enkeltpersoner eller små grupper som våger å utfordre status quo. Disse må løftes frem som eksempler på hva som er mulig. - En ny offentlig diskurs
Vi må flytte diskusjonen fra hva flertallet ønsker, til hva som faktisk er rettferdig, effektivt og i tråd med frihetens prinsipper.
En konklusjon som utfordrer
Flertallets fortreffelighet er en myte som hindrer fremskritt og opprettholder status quo. Det er på tide å avsløre denne myten og rette søkelyset mot individets verdi og ansvar. Demokratiet kan bare fungere hvis vi tør å utfordre massenes feil, bryte med pendelpolitikken og kreve mer av både velgere og politikere.
Hvis befolkningen er for dårlig informert eller mangler evnen til å ta ansvarlige valg i eget liv, hvordan kan vi forvente at de skal velge ledere som er bedre enn dem selv? Politikerne de stemmer inn, er ofte kun eksperter i retorikk og markedsføring – ikke i styring. De er flinke til å holde taler, skape tillit og bygge sitt image, men det er ikke ensbetydende med at de kan fatte gode beslutninger som styrer alt fra utdanning til økonomisk politikk. Faktisk kan de ofte være dårligere rustet til å ta slike avgjørelser enn individene de forsøker å styre.
De fleste mennesker aksepterer blindt ideen om at vi må ha noen til å styre – en liten elite som skal ta ansvar for alt fra velferdssystemer til økonomisk regulering. Men hvorfor skulle vi tro at politikere, valgt på bakgrunn av popularitet og slagord, er de beste til å ta disse beslutningene? Historien viser oss at staten sjelden er den mest effektive til å tilby tjenester, hjelpe sårbare grupper, eller skape innovasjon. Alt dette kan løses bedre gjennom fri konkurranse, individuelt ansvar og markedsdrevne løsninger.
Massene er ikke samfunnets moralske kompass – de er en flokk som ofte går i ring, og velger ledere som forsterker deres egne feil. Det er de få, de prinsipielle og de modige som peker ut en ny kurs. For å bryte ut av denne sirkelen må vi utfordre myten om flertallets fortreffelighet, anerkjenne individets styrke og verdsette konkurranse som en kraft for forbedring. Først da kan vi bevege oss mot et samfunn der mennesker ikke bare er styrt, men virkelig frie.
AI har assistert med språkstrukturen, men alt stoff er utviklet av artikkelforfatteren.
