En tilbakevendende trend de siste minst ti-femten årene er å angripe filmen ”Love Actually”. Personlig mener jeg at kritikken bommer kraftig på målet. I år var intet unntak, og det var til og med i Liberaleren at Christoffer Baustad Nilsen beskrev filmen som ”en dysfunksjon” og ”mørke historier pakket inn i skinnende glitter”. Mon det.
Filmen ”Love Actually” fra 2003 forteller om en rekke kjærlighetshistorier, og studerer fenomenet kjærlighet. Historiene er vagt knyttet sammen fordi hun kjenner ham som kjenner henne som kjenner dem og så videre. I realiteten er dette en rekke små filmer knyttet sammen uten at de på noen som helst måte trenger hverandre. Det er derfor vanlig å gå gjennom filmen nettopp slik, som en sum av de enkelte historiene.
Til å få Mark av?
Den største synderen i gjenfortellingene om filmen er Mark (Andrew Lincoln). Mark er bestevenn med Peter (Chiwetel Ejiofor), som gifter seg med Juliet (Kiera Knightley). Problemet er at Mark selv er forelsket i henne. Ingen visste noe om dette før Juliet overraskende kommer på besøk hos ham og får se bryllupsvideoen han laget, som bare er av henne. Hun går, det hele er klønete og han dukker opp senere med en rekke kort der han forklarer på reneste Bob Dylan-vis ved å vise kort i stedet for å snakke. Han forklarer henne det hun har forstått, at han elsker henne, men at han, sort of, håper å gå videre. Det er mer enn litt kleint, men han får forklart følelsene sine.
Anklagene om Mark er at han er en stalker. Dette faller på sin egen urimelighet. Stalkere sender gjerne truende brev, de filmer eller spionerer på folk når de minst venter på det og de prøver å få dem for seg selv. Mark har filmet brudeparet mens alle filmet eller tok bilde av dem, de hadde til og med en bryllupsfotograf. Det er creepy bare å filme henne, men det er et godt stykke unna stalking. Mark er bestevennen til Peter, og han kunne når som helst ha prøvd å sabotere. I stedet arrangerer han et flott bryllup med musikk og moro både i kirken og på festen, om enn DJ-en underpresterer. Han unngår Juliet så mye at både Peter og Juliet tror at han misliker henne. I tillegg er det slik at han faktisk ikke helt greier å holde det skjult. I et svakt øyeblikk oppdager Sarah (Laura Linney), en amerikansk dame vi kommer tilbake til, med en gang at Mark helt åpenbart har det fælt fordi han er ulykkelig forelsket. Hennes eneste feil er at hun tror at Mark er forelsket i Peter. Hvis hun kan se det, er det merkelig at ingen andre gjør det.
Mark visste godt at dette ikke var sunt, men han måtte på en eller annen måte ta opp tråden med Juliet. Vi kan diskutere metoden hans, men det er lite sannsynlig at hun hadde kommet dersom han ba henne komme på en kaffe etter at hun avslørte at han hadde en video av bare henne. Han gamblet på at det gikk greit så lenge hun når som helst kunne stenge døren i ansiktet hans, oute ham for Peter eller bedt ham ryke og reise. Han var svært sårbar der.
Noe som faktisk er litt creepy, er at Juliet faktisk er fascinert av ham, og da han går etter å ha gjennomført gesten sin, kysser hun ham. Her har han anstendighet til å si ”nok”. Nå må han slutte, han må gå videre. I tillegg er det litt creepy at Kiera Knightley er 17 år gammel da hun spiller en nygift kone som er litt småforelsket i bestevennen, men ikke nok.
Mange forelskelser i andres kjærester eller ektefeller har endt dårligere. Det er usunt, og han anerkjenner det. Dette er ikke oppførselen til en stalker.
Rockestjernens hevntokt
Billy Mack (Bill Nighy) spiller en rockestjerne som har kastet bort livet sitt på 1970-årene og delvis 80-årene på dop og damer. Han er en oppsummering av en gjennomsnittlig Led Zeppelin/Mötley Crüe-figur. Nå er han i situasjonen han er i, og gambler alt på å dumme ut seg selv og alle han kan ta med i dragsuget.
Grunnen til det er at alle allerede ler av ham. Første scene vi ser ham i utover innspillingen av den krampaktige ”Christmas is all around you” er på Radio Watford, der en DJ (Brian Bovell) nettopp har spilt låta og ler av den og dummer ut Billy Mack. Hans kollega, Mikey (Marcus Brigstoke), prøver å redde stumpene, og her tar altså Billy Mack av ved å henge ut egen sang, seg selv og manageren. Ærlighet er det beste våpenet, og plutselig, i avslutningen av den ironiske generasjonens storhetstid, blir han populær på tross av julelåta. Den håpløse coveren av Troggs-låta ”Love is all around” blir i sin falskhet et symbol på det ekte, det vil si ekte rock, og ikke nok en i en rekke av Britain’s Got Talent-band som utviser null karisma og null personlighet. De eneste som egentlig får gjennomgå er Blue, et boyband som ble mobbet så mye verre utenfor ”Love Actually” at det knapt kan kalles et angrep.
Baustad Nilsen har rett i oppsummeringen at kjærlighetsforholdet mellom ham og hans hardt prøvede partnere er blant filmens beste.
Statsminister uten bakkekontakt
Filmen ”Love Actually” var en sosial kommentar i tillegg til en kjærlighetsfilm. Referansen til det stakkars mobbede boybandet over er bare ett eksempel på det. Et langt mer åpenbart eksempel er statsminister David (Hugh Grant). Han skal få USAs president (Billy Bob Thornton) på besøk. Mange i statsministerens kabinett ønsker å stille til veggs presidenten fordi de mener at han har oppført seg kritikkverdig på flere punkter. David vil ikke gjøre det, i det minste ikke med én gang.
Men det er før presidenten, som for øvrig er gift, legger hardt an på sekretæren Natalie (Martine McCutcheon). David snur linjen, og fra nå av skal Storbritannia vise seg fra en tøffere side. Det er legitimt å anta at dette taktskiftet skyldtes at statsministeren følte seg bedratt. Samtidig kan det også hende at det fikk ham til å innse at høflighetsfraser ikke hjalp i det hele tatt, og at nå var det bare handling som ville få presidenten til å høre.
Da filmen kom ut, var det klart for alle at David var det alle håpet Tony Blair skulle ha blitt, og at USAs president var en blanding av Bill Clintons seksuelle appetitt og George H. Bushs harde linje. Dette fikk mange til å juble både i filmen og kinosalene.
Det at han sender henne vekk er i og for seg on point. Natalie skylder sin lojalitet til Storbritannia, og det er svært upassende oppførsel. Det at han tenker seg om og leter seg gjennom hele gata til Natalie før han finner henne er så sukkersøtt at man kan få diabetes. Men innafor i en julefilm.
Raskt gjennom resten
En film som handler om forskjellige typer kjærlighet ville måtte takle utroskap. At Karen (Emma Thompson) oppdaget at Harry (Alan Rickman) hadde kjøpt et gullkjede til den tungt flørtende Mia (Heike Makatsch) før det ble mer enn et kjede var et lykketreff. Som Harry selv sa: ”I’ve been the classic fool”. Vi vet ikke hvordan det hele ender. Mot slutten er det fortsatt ømt og sårt. Men slik er verden. Og utroskap er vanskelig. Og som oftest startet av dumhet. Å skape en lykkelig slutt her hadde vært ødeleggende.
Harry er heller ikke hjerteløs. Han prøvde å få en annen kollega, tidligere nevnte Sarah, til å innrømme overfor Karl at hun var interessert i Karl (Rodrigo Santoro). Karl er interessert i henne, og alt kan gå bra, men… Sarah har en bror som har alvorlige psykiske lidelser, og som ringer henne hele tiden. HAN er en stalker om noen er det. Sarah og broren har ingen foreldre, og derfor er broren alt for henne, selv på bekostning av egen lykke. Ikke all kjærlighet er lykkelig, ikke all kjærlighet er sunn. Denne er ubehagelig, men ærlig. Og det er kanskje nettopp derfor Sarah og Mark fant hverandre i det korte øyeblikket. Nilsen beskriver det som tragisk fatalisme, og det er helt riktig. Det gjør det ikke mindre ømt.
Sam (Thomas Brodie-Sangster) er en liten gutt som nettopp har mistet moren. Dette var ikke overraskende, men like fullt ubehagelig. Han er nå alene med stefaren, Daniel (Liam Neeson). Daniel er redd for at Sam ikke knytter seg til ham eller snakker ut om morens død. Så viser det seg at Sam egentlig har taklet morens død godt, men langt verre er at han er forelsket i Joanna (Olivia Olson). Her bommer Nilsen når han beskriver kjærlighetsforholdet som et fjernt mål. Selve løsningen på målet er sekundært. Sam og Daniel kommer godt sammen mens de samarbeider om å få Sam til å vinne jentas hjerte. Altså, som trommis? Ideen er håpløs, men det betyr ikke noe for Daniel. Han vil at stesønnen skal få et liv og komme seg videre. Og undertegnede var mange ganger forelsket i jenter på samme alder uten å ha snakket med dem da han var i tidlig tenårene. Mange gutter er sånn. Mot slutten viste det seg at Joanna godt visste navnet til Sam, faktisk selvfølgelig visste hun det.
Forfatteren Jamie (Colin Firth) bli bedratt av kjæresten og broren sin, og kommer seg vekk. Kritikken fra Baustad Nilsen er at Jamie, som flytter til sitt krypinn i Frankrike, forelsker seg i Aurelia (Lucia Moniz) selv om de ikke snakker et felles språk. Igjen handler filmen om å beskrive kjærlighet, og en ordløs kjærlighet som passer svært godt for en person som skriver og skriver, og som sannsynligvis brukte ord for å sjekke opp ekskjæresten. Ord kan faktisk komme i veien. Og når begge bestemmer seg for å lære hverandres språk, da ligger det mer enn overfladisk begeistring og ordtrylleri. Kan forholdet ende godt? Kanskje, kanskje ikke. Vi får en liten advarsel helt mot slutten.
Det eneste kjærlighetsparet som egentlig er perfekt – Sam og Daniel unntatt – er John (Martin Freeman) og Judy (Joanna Page). De jobber som stand-ins for å få lyssettingen riktig for de egentlige skuespillerne. Dette betyr at de allerede har sett hverandre nakne, siden jobben krever det. De drives derfor av noe langt mer romantisk enn sex. Det er ingenting som er feil med dette forholdet.
I motsetning til Colin (Kris Marshall). Colin er en dust, og hele fortellingen om at han drar til Wisconsin og sjekker damer er idiotisk. Ingen forsvar. Burde ha vært fjernet.
Kjærlighet er vanskelig
Kjærlighet er mye. Det er mellom mann og kvinne, kvinne og kvinne (skjønt denne ble fjernet av tidsmangel), stefar og stesønn, søster og svært alvorlig mentalt syk bror, ektepar i krise, venner som har stilt opp for hverandre – om enn skjevt fordelt, usunn kjærlighet og så mye mer. ”Love Actually” utforsker dette.
Filmen har historier som er problematiske. Selvfølgelig. Hadde den ikke hatt det, hadde det vært en gørrkjedelig Hallmark-film. I stedet regnes den med rette som en av de bedre julefilmene.
Og da har jeg ikke engang nevnt Rowan Atkinson.
