Gjengen i «Love Actually» må skjerpe seg. Sånn virkelig. En film om menneskelig feilbarlighet? Nope. Greske guder er feilbarlige. Dette er forbi feilbarligheten. Forholdene er kaotiske, dysfunksjonelle, falske og skriker ganske så ofte #MeToo. Filmen spinner sammen et overflod utroverdige hendelsesforløp, hvorav de fleste bare fremkaller vonbrotne tårer og melankolske sukk fremfor glede og romantikk.
I den klassiske julefilmen møter vi en overamorøs, men tafatt statsminister som åpenbart ikke kan lese rommet. Hva er det han først og fremst vil? Jo, han vil ligge med sekretæren sin – som han knapt vet navnet på. Statsministeren fremstilles riktignok som sjarmerende og litt sosialt klumsete, men i 2024 er det vanskelig å overse maktbalansen mellom karakterene. (For øvrig blir jeg lei trynet til Hugh Grant hver bidige jul, men det er en annen historie.)
Videre møter vi en uhøflig, sarkastisk og ikke minst kynisk rockestjerne som iherdig benytter karrierens siste dager på å glatte over fortiden med rus, horer og fornedrelse. Han gjør sitt absolutt ytterste for å leve livet som en karikatur av rockens verste sider. Samtidig forsøker han på komisk vis å introdusere seg selv som en ny og reformert mann. From Cocaine to Christmas, liksom. Sniff!
Nevnte jeg forresten mannen som lager en creepy stalkervideo av sin beste venns kone? Siden forsøker han ubehagelig nok å bortforklare dette med klisjeer påskrevet en halvtykk bunke plakatkort. Beklager, men dette sjekketrikset føles billigere enn julepynt i januar, og dessuten nokså invaderende.
La oss ikke glemme den stakkars selvoppofrende kvinnen som setter sin psykotiske brors liv over sitt eget. Hun gir opp sjansen på lykke og kjærlighet med kontorflørten for å gjøre det som presenteres som det moralsk riktige valget. Dette blir med den største selvfølge banket inn som både rørende og nobelt. Det er verken av delene. I virkeligheten er det tragisk fatalisme.
Så har vi den unge og morløse gutten Sam (han husker jeg faktisk navnet på!) som stupforelsker seg i ei jente fra klassen han aldri før har snakket med. Stefaren gir ham veiledning for å vinne jentas hjerte. Dette kan synes relativt uskyldig, men la deg ikke lure: Handlingen bygger på en overstadig forskjønnet og ensidig besettelse fra Sams side. Interaksjonen mellom dem er så å si ikke-eksisterende. Det kvalifiserer nesten ikke til å være et forhold, engang. Jenta han er forelsket i blir mer å regne som en drøm eller et fjernt mål enn en person.
Vi har også den sørgmodige forfatteren og den mystiske portugisiske hushjelpen hans. Til overmål forelsker de seg på tross av at de ikke forstår et kvekk av hva den andre sier. Kommunikasjonen går stotrende fremover gjennom klønete blikk, intetsigende gestikuleringer og onomatopoetikon – og tidvis skakkjører det seg. Likevel skal vi narres til å tro at dette er ekte kjærlighet?
Og don’t get me started on den innyndende golddiggeren som forelsker seg i en mann dobbelt så gammel som henne selv. Jeg aner uavklarte daddy issues som drivmotor. Frøkna ender nesten opp med å implodere et ekteskapet til mannen og kona hans. For et smykke. Hallo, hvor er samlivsterapautene når vi trenger dem?!
Mot slutten av filmen flyr en kronisk sprengkåt britisk mann til Amerika for å ligge med høyst urealistisk promiskuøse kvinner, fordi hvorfor ikke liksom? Sex med lekre kvinner må vi jo ha, skal seertallene opp! Det hele blir fremlagt som humoristisk og lettbeint, men det fremstår mer som en pervers tenåringsfantasi som aldri burde ha blitt iscenesatt – og i hvert fall ikke i en påtatt julefilm.
Forholdet mellom den aldrende rockestjernen og manageren hans er den eneste sosiale dynamikken i filmen som nærmer seg å være noenlunde velfungerende. Ironisk nok er ikke dette et romantisk forhold, men gjensidig bromance. På julaften dukker rockestjernen opp på døren til manageren og forteller ham at han heller vil feire jul med en trofast venn enn å dra på enda en meningsløs fest – fordi manageren er hans «ekte familie». Det er et søtt, rørende og overraskende ektefølt vendepunkt i forholdet mellom dem.
I bunn og grunn er «Love Actually» en film om mørke historier pakket inn i skinnende glitter og overveldende julemusikk. Omtrent ingen av karakterene anerkjenner og respekterer hverandre på et dypere nivå. Budskapet man sitter igjen med er at kjærlighet er innmari rotete, nedslående dystert, rimelig manipulerende og utover det bare jævlig kleint. Filmen er et rop om hjelp. Nothing else, nothing more, actually.
Men det spiller ingen rolle, fordi du skal gråte av den nostalgiske julestemningen du får av den uansett. Overfladisk og forstyrrende som den enn måtte være. Gledelig jul a!
