Oslo tingrett behandlet den 25. november straffesaken etter cannabiskafeen på Bislett. Ifølge påtalemyndigheten ble 375 gram cannabis solgt før politiet stanset markeringen, og spredningsfaren ved salg ble vektlagt. Det betyr 120 dager i fengsel for eier av kafeen, men hva betyr det for samfunnet?
For folk betyr det at cannabis må kjøpes på Akerselva eller gjennom venner og bekjente. Det betyr at brukere vil oppleve utrygghet i form av manglende kvalitetssikring og upålitelige selgere, at kynisme og vold fortsatt vil definere narkotikamarkedet, og at samfunnet vil utsettes for den dynamikken som vi kjenner så godt.
Det er lite som tyder på at maktbruken har gjort ting bedre, men mye som tyder på at den har gjort vondt verre. Etter nærmere en million straffereaksjoner for narkotikalovbrudd er respekten for politiet dalende, men en katt-og-mus lek fortsetter basert på at tilbud og etterspørsel vris til en offer- og overgriperkontekst. Slik kan budsjetter, maktmidler og prestisje opprettholdes, men hva med rettssikkerhet?
Manglende rettssikkerhet
Rusreformutvalget bekreftet i 2019 at begrunnelseskravet for straff ikke er oppfylt, og Riksadvokaten tok gjennom rusreformen avstand fra kriminalisering fordi han ville stå på side med prinsipper som må veie tungt om en liberal rettsstat skal bestå.
Det betyr at regjering og justisdepartement står på side med prinsipper som utgjør en trussel mot en liberal rettsstat, og det er domstolenes ansvar å sørge for effektiv beskyttelse.
Dette ansvaret er nå sviktet. Juss som fagfelt skal holde den politiske prosessen på rett kjøl, hvilket betyr at inngrep i frihet skal være minst mulig inngripende, men det er ikke bare lovgiver som sliter med å forsvare skillet mellom lovlige og ulovlige stoffer. Heller ikke Høyesterett har forklart hvorfor cannabisbrukere må umyndiggjøres, og vi vet ikke hvorfor erkjennelsene fra alkoholpolitikken ikke kan overføres. Alt vi vet er at Høyesterett og Justisdepartementet er enige i at straff forfølger et legitimt formål, ved å vise til hverandres behandling, men om et regulert marked er bedre enn et kriminelt marked til å beskytte folkehelse har ruspolitikken er problem.
Manglende interesse
Man skulle tro at domstolene er bekymret for rettstilstanden, men det har ikke vært tilfellet. Tvert imot. Forsvaret hadde forberedt en sannhets- og forsoningskommisjon som dokumenterte forbindelsen til fortidens vilkårlige forfølgelse, men ble nektet bevisføring. Ingen dokumentasjon på vilkårlig forfølgelse og svikt i ledelse ble tillatt, og sivil ulydighet ble behandlet på lik linje med profittmotivert narkotikakriminalitet.
Det betyr at et viktig ledd i maktbalansen har sviktet. Kriminologer og rettssosiologer har i 40 år beskrevet syndebukkmekanismen som drivkraft bak forbudet, men narkotikaloven har blitt en hellig ku som beskyttes for enhver pris. Maktmidler, budsjetter, og prestisje avhenger av straff, og det spiller liten rolle at det skjer påtilbakeviste premisser. Fordi jurister er mer opptatt av karriere enn rettssikkerhet, settes 200 års rettstradisjon til side, og det er klart at Norge ikke har et rettssystem for rusbrukere.
Det er vanskelig å overdrive skaden på rettsstaten. Norge har et rettssystem som sikrer redere og byggebransje når økonomiske rettigheter er truet, men ikke rusbrukere som ber om beskyttelse fra vilkårlig forfølgelse. Til tross for dette har frihetsrettigheter krav på bedre vern enn økonomiske rettigheter, og det betyr at en debatt om rettssikkerhet er viktigere enn noen gang.
Sviktet fagansvar
Grunnlovens § 89 gir domstolene plikt til å kontrollere den politiske prosessen, og Johs Andenæs advarte for 30 år siden om at ettertiden sannsynligvis vil ville se ruspolitikken som vår tids største feilinvestering i straff. Han forsøkte å belyse prinsipielle hensyn, men debatten uteble. I stedet har regjering etter regjering sviktet samfunnsansvar ved å utelukke regulering, og det er på dette grunnlaget at sivil ulydighet ble tatt i bruk.
Når stadig flere land regulerer cannabismarkedet for å beskytte folkehelse, er ikke krav til faglighet og grundighet oppfylt. I stedet har lovgiver tviholdt på tvangsmidler uten forsvarlig grunnlag, og hensyn til rettsstat og rettssikkerhet trenger fokus.
I den forbindelse er det dumt å vente på juristene. De viser en ukritisk holdning til straff på tilbakeviste premisser og vil ikke tenke klart før de får et politisk mandat. Om maktbalansen skal gjenopprettes avhenger derfor av den fjerde statsmakt, men hvem vil belyse et av de mørkeste kapitler i rettshistorien?
