Historien har vist at statlig intervensjon i økonomien ofte fører til ineffektivitet og sløsing med ressurser. Eksempler fra energipolitikken og næringsutviklingen i Norge illustrerer hvordan staten gang på gang har mislyktes i å skape bærekraftige løsninger. Når det offentlige tar på seg rollen som investorer, spesielt i høy-risikoprosjekter, ender det som oftest med at kostnadene overskrider fordelene, og resultatene skaper ikke den forventede verdien for samfunnet.
La oss se på den norske energipolitikken. Staten eier 90 % av all strømproduksjon, og likevel er prisene på strøm forbrukerne må betale skyhøye. I stedet for å tillate markedsmekanismer å regulere tilbud og etterspørsel, pålegger staten høye avgifter på kraft, som forbruksavgift og Enova-avgift, og skaper unødvendige mellomledd som fordyrer strømmen. I stedet for å redusere avgiftene og la det frie markedet regulere seg selv, tilbys det statlige støtteordninger som administreres av et tungrodd og ineffektivt byråkrati?.
Statlig subsidiering av ulønnsomme prosjekter
Et annet eksempel på statens feilslåtte intervensjon er subsidieringen av havvind. Staten forventes å gi en subsidieramme på 35 milliarder kroner til flytende havvindprosjekter, til tross for at denne typen energiutvikling er svært kostbar og usikker. Erfaringen fra oljeindustrien, der privat kapital først tok risikoen og staten deretter regulerte inntektene, har vist seg å være langt mer effektiv. Likevel har dagens regjering valgt å ignorere denne lærdommen og heller overføre risikoen til skattebetalerne. Dette skaper et system der private aktører nyter godt av gevinsten, mens fellesskapet må dekke tapene hvis det går galt. På engelsk kalles det for: «Privatizing profits and socializing losses» altså, «privatisering av gevinster og sosialisering av tap.»
Slike statlige inngrep har også vært en sentral driver bak den stadig økende statsgjelden. Når staten tar på seg å finansiere ulønnsomme prosjekter, vil det uunngåelig føre til sløsing med skattebetalernes penger. Historien har vist at statlige intervensjoner som regel resulterer i høyere kostnader og lavere effektivitet sammenlignet med hva et fritt marked kunne ha oppnådd.
Feilslåtte statlige reguleringer og konsekvenser for samfunnet
Staten har i tillegg en tendens til å regulere næringslivet på en måte som skaper ineffektivitet og hindrer innovasjon. Prisregulering er et eksempel på dette, der staten har forsøkt å holde prisen på nødvendighetsvarer kunstig lav for å sikre tilgang for alle. Men dette har ofte hatt motsatt effekt. Når prisene holdes under markedsnivået, øker etterspørselen, noe som fører til mangel og redusert kvalitet. For eksempel, da priskontroll ble innført på matvarer under andre verdenskrig, endte det med at produksjonen sank fordi produsentene ikke kunne oppnå fortjeneste, og resultatet var knapphet på basisvarer som kjøtt og melk.
Et annet eksempel på dette er statens subsidiering av banker og andre «for store til å feile» institusjoner. Disse institusjonene nyter godt av indirekte statlige subsidier som gir dem en konkurransefordel, men på bekostning av samfunnet. Når det går dårlig for disse, er det skattebetalerne som dekker tapene. Denne formen for privatisering av gevinster og sosialisering av tap, skaper en risikoaversjon blant institusjonene, som i stedet for å konkurrere i et fritt marked, kan fortsette med uansvarlig virksomhet uten frykt for konkurs. Dette undergraver markedets evne til å fremme effektivitet og rettferdighet?.
Private løsninger som det bedre alternativet
Private aktører, på sin side, er drevet av markedskreftene og er derfor langt bedre rustet til å tilpasse seg skiftende økonomiske forhold. For eksempel, i områder hvor det er høye kostnader knyttet til energi, som i kryptomining, har private aktører utviklet en løsning der de kjøper overskuddsenergi fra avsidesliggende kraftverk til lave priser. Dette har skapt en konkurransedyktig og effektiv energibruk som ikke bare reduserer avfall, men også sikrer at energien brukes der den gir mest verdi. En slik tilnærming ville vært utenkelig under en statlig modell, som ofte er begrenset av byråkratiske strukturer og politiske hensyn.
Når det private står for sikkerhetsnett og sosial omsorg, sikres fleksibilitet og tilpasningsevne. Private aktører, motivert av konkurranse og kundepleie, vil tilpasse tjenestene etter kundenes behov, i motsetning til statens sentraliserte, rigide struktur som ofte fører til ineffektive løsninger. For eksempel kan private tilby helseforsikringer og pensjonsordninger som er langt mer tilpasset individuelle behov enn det statlige systemet noensinne kunne være??.
Oppsummering: Markedets uovertrufne tilpasningsevne
Statlige inngrep resulterer ofte i unødvendige kostnader og ineffektivitet. Når staten tar på seg rollen som investor, er det skattebetalerne som tar risikoen, mens gevinstene ofte tilfaller private. De private aktørene har en incentivstruktur som fremmer innovasjon og effektivitet, og markedskreftene vil naturlig regulere tilbud og etterspørsel. Det er på tide at vi lar markedet overta, slik at ressursene kan brukes der de gir mest verdi for samfunnet som helhet.
AI har assistert med språkstrukturen, men alt stoff er utviklet av artikkelforfatteren.
