Civita avholdt nylig en innvandingsdebatt som jeg opplevde som både overraskende og oppklarende. Det svært sterke panelet delte sin innsikt med de besøkende, men kom kanskje ikke med noen oppskrift på en riktig innvandringspolitikk.
Innvandring?
Først det overraskende, noe jeg sikkert hadde fått med meg hvis jeg bare hadde lest invitasjonen nøyere: Hele denne debatten diskuterte innvandring som et problem. Når jeg blir spurt om hva jeg mener om innvandring, så pleier jeg å si noe i retning av:
Innvandring er en velsignelse for ethvert samfunn. Innvandrere tar med seg ny kunnskap, innovasjon og arbeidskraft. I tillegg får vi nye kulturelle impulser, og i den grad innvandrere er forskjellige fra oss som bor her fra før, så kan de fylle andre roller, eks.: de kan serverer på fjellstuer langt inn i ingensteds, eller de kan finne på å gidde å plukke jordbær eller skjære torsketunger.
Panelet var ikke opptatt av disse tingene. I ettertid er det kanskje ikke så overraskende allikevel, vi har fri innvandring fra hele EØS-området og jeg er ikke kjent med at det er noen motstand mot dette blant folk. Det var andre innvandrere som stod i fokus i denne debatten.
Når sant skal sies så kjenner jeg dette igjen fra samtaler med folk. Når jeg lirer av meg noe i retning av det jeg skrev over, så får jeg ofte høre at: vi mener ikke de innvandrerne som du tenker på, vi mener de andre.
Panelet
Panelet i denne diskusjonen var imponerende. Abid Raja krever neppe noen introduksjon, men er aktuell som forfatter av boken: Vår ære og vår frykt. Grete Brochmann, professor i sosiologi, forfatter av boken: Velferdens grenser: Innvandringspolitikk og velferdsstat i Skandinavia 1945-2010. Unni Wikan, professor emerita i Sosialantropologi, forfatter av boken: Mot en ny norske underklasse Innvandrere, kultur og integrasjon. Bertel Haarder er dansk politiker for Venstre og har hatt en rekke statsrådsposter, blant annet minister med ansvaret for departementet for flyktninger, innvandring og integrering. Dette var et panel bestående av tungvektere.
Klargjøring
Når panelet snakket om innvandrere som et problem – hvem var det de snakket om? Jo, det ble fort klart, de snakket om muslimer. Det viser seg at det mange innvandrere har til felles blant dem som ikke klarer seg så godt i det norske samfunnet er at de er muslimer. Det var jo klargjørende, men hvordan har dette seg? I min erfaringskrets kjenner jeg ikke dette igjen. Jeg har jo kollegaer som er muslimer, men jeg tenker jo ikke på dem i første rekke som at de tilhører en religion. Denne problemstillingen må faktisk gjelde andre muslimer enn dem jeg kjenner.
Hva betyr dette?
Problemet her er tydeligvis at det kommer en del folk til Norge som ikke klarer seg så bra. Ikke å klare seg så bra betyr at de sjeldnere er i jobb, det har dårligere helse, de fungerer dårligere i norsk kultur og de begår oftere kriminelle handlinger.
Det siste punktet står i kontrast til egenskaper ved innvandrerbefolkningen i andre land. Amerikanske data viser at immigranter som gruppe begår færre kriminelle handlinger enn folk som er født i landet. Det virker som om vi får feil innvandrere til Norge, i alle fall blant de innvandrerne som kommer fra ikke-europeiske land. Her gjør vi tydeligvis noe feil. En antydning til hva finner vi kanskje i dette Unni Wikan-sitatet:
Aldri gjør for mennesker hva de kan gjøre for seg selv.
Unni Wikan
Du får hva du betaler for. Hvis du betaler folk for ikke å jobbe, så får du folk som jobber. Hvis du har et samfunn som tilbyr innbyggerne karrieremuligheter, så får du folk som gjør karriere. Hvis innvandrere ikke først må opparbeide seg rettigheter, så får du folk som vil kreve rettighetene med det samme. Det får meg til å tenke:
Problemet er ikke innvandring – problemet er velferdsstaten.
Debatten er interessant – du kan se den her:
Et siste poeng
Vi trenger faktisk innvandring. La meg illustrere det med følgende figur fra regjeringens Perspektivmelding:
I årene etter 2030 vil statens budsjettbalanse stadig svekke seg. Dette skyldes at offentlige utgifter øker med lønnsveksten, mens Oljefondet vokser for å beholde realverdien – i alle fall slik denne mekanismen er tenkt. Økt innvandring vil gjøre dette bildet noe mer positivt, men ikke så mye.
Med en mer rasjonell tilnærming til innvandring ville dette bildet kunne se langt mer positivt ut. Når vi får innvandrere som søker en karriere, så vil vi, i likhet med andre land, få innvandrere som er mer lovlydige enn nordmenn flest.
Hva mangler så? Det som mangler er asyl-instituttet. I fremtiden vil vi sikkert også ønske å gi beskyttelse til mennesker som ikke har en jobb her, og som kanskje ikke har råd til å kjøpe en bolig. Kanskje er løsningen å overlate dette feltet til sivilsamfunnet. Kanskje kan veldedige organisasjoner finansiere en ordning der asylsøkere blir «adoptert» av familier, eller grupper av familier, som kan bidra til integrering.
Et aller siste poeng
Et slags addendum: Mens denne artikkelen har ventet på publisering har det blitt publisert statistikk over kriminalitet og opphavsland for innvandrere og andre. Studien er karakteristisk nok bestilt av FrP. Resultatene er interessante – ta en kikk på disse grafene:
Altså: i motsetning til land med en fornuftig innvandringspolitikk har vi i Norge den situasjonen at innvandrerbefolkningen, i alle fall tilsynelatende, er mer kriminelle enn befolkningen i sin helhet.
Det er systematikk i sammenhengen mellom antallet siktelser og opphavsland, som bekrefter meninger uttrykt av ekspertpanelet på Civitas frokost-seminar. Legg merke til fraværet av personer fra Asia (utenom muslimske land) og Amerika.
I mine øyne underbygger disse tallene påstanden om at den sosialdemokratiske, eller tør jeg kalle den ett-pari-iske, politikken som føres i Norge. Driftige folk holdes ute, mens folk som ikke klarer å tilpasse seg inviteres inn. Nok en gang viser tallene at dette ikke er et spørsmål om innvandring. Problemet heter velferdsstaten.
