Krigen i Ukraina har preget norsk offentlighet lenge nok til at forandringene kan være med oss i langt tid. Flere holdningsendringer er av negativ karakter, og kan med fordel debatteres. Jeg tar for meg tre av dem.
Fiendebildet
Vi lever i en annen verden nå. Før var det vanlig å tenke at frihandel, kulturutveksling og migrasjon ville føre til en fredelig og harmonisk verden. Nå er debatten preget av fornyede fiende-bilder. Jeg vil benytte meg av en formulering fra Unge Høyres program: «en bevegelse bort fra liberal internasjonalisme«.
Åpenbart har Russland under Putin tatt hovedrollen som Vestens fiende, men Kina er en god nummer to, om ikke i kvalitet, så i kvantitet. Nord-Korea fyller selvsagt fiendebildet bedre. Det er ikke bare en ny kald krig, vi har også negative holdninger til migranter, eller tilhengere av religioner som er i mindretall i Norge. For å være eksplisitt – mange har et problem med muslimer, uten at muslimer noen gang har plaget dem.
Mer enn noe annet manifesterer fiendebilder seg ved fenomenet akademisk boikott. Dette strider med kulturell interaksjon, felles læring og den eventuelle intellektuelle, eller økonomiske, samhandlingen den leder til. Jeg tenker i retning av sitatet, gjerne attribuert til Bastiat, men trolig apokryft, at når varer ikke krysser en grense, så vil soldater gjøre det.
1 Mer masse-overvåkning
Personvernet svekkes systematisk. Mandag 2. desember startet en rettssak i Oslo tingrett der flere presseorganisasjoner saksøker staten for å utfordre nye lover som tillater e-tjenesten å overvåke all kommunikasjon mellom borgere basert på et heller svevende grunnlag. Presseorganisasjonene er naturlig nok opptatt av kildevernet i sitt arbeide, men generelt gjelder selvsagt at menneskers rett til at privatlivets fred beskyttes.
Saksøkerne peker på: «…etterretningstjenesten og PST(s) adgang til masseinnsamling, -lagring og behandling av opplysninger om befolkningens digitale kommunikasjon…». Denne åpningen for overvåkningsstaten. Denne overvåkningen kommer på toppen av datalagringsdirektivets krav om lagring av digital kommunikasjon for at myndighetene skal kunne gå gjennom den.
2 Sannhetsministeriet
På toppen av dette foreslår Tore Tennøe, som er direktør i Teknologirådet, å innføre en «Myndighet for psykologisk forsvar», etter modell fra det svenske Sannhetsministeriet. Problemet med å skulle få et myndighets-godkjennings-stempel på sannheten er at sannheten ikke er lik for alle, og at mange uttrykksformer, som satire, innebærer overdrivelser uten å i seg selv å være løgn.
Enhver debatt vil være en konkurranse om sannheten. Å fremme kontroversielle standpunkter er bare en måte å utfordre, og dermed styrke, sannheten, eller det gode (for å være litt platonsk).
3 Oljefondet
Oljefondet er på nytt i spill. De mest kreative forslagene for bruk av fondet er nå knyttet til konflikten i Ukraina, men det mangler ikke på forslag som innebærer å gi penger til klima-tiltak eller verdens fattige. Enkelte mener at fondet er en klamp om foten og at det ville være bedre om vi bare ga det bort til et godt formål.
La oss derfor gjøre en recap av hva generasjons-regnskap-handlingsregel-fonds-struktur-ordningen er ment å gjøre:
Oljeformuen ansees som kollektivt eiet av alle nordmenn, nålevende og fremtidige generasjoner. Det kan gjøres uttak på fondet som fordeles over statsbudsjettet i et slikt tempo at realverdien av uttaket forblir konstant. Det betyr at uttaket skal kjøpe like mange øl i år som neste år som om hundre år.
Et uttak på 3 % av fondsverdien er anslått å være konsistent med dette målet. Det betyr at folk får ut sin andel hvert år, som fra en annuitet, eller et trust fund. Liberalister ville kanskje ha valgt en annen innretning, men for ikke å få for mange bevegelige deler, så vil jeg forholde meg til hva vi har blitt enige om i Norge – hva vi kan kalle samfunnskontrakten om Oljefondet.
I kontekst av ekstraordinære uttak på fondet vil jeg hevde: dagens politikere har ingen rett til å forsynes seg av fremtidens nordmenns verdier. Pengebruken må ligge innenfor rammene av handlingsregelen, som sier at inntil tre prosent av fondet kan disponeres. I debatten finnes det en skinn-argumentasjon som sier at donasjoner ikke vil virke inflasjonsdrivende, noe som er riktig nok, men som i sammenhengen er irrelevant. Bruk av andres penger er ikke greit.
Et minimumskrav må være at dersom politikerne ønsker å hente ut større summer fra Oljefondet, eksempelvis til Ukraina, så må de spare inn på annen pengebruk. For å si det med sosialistenes retorikk: de må fortelle hvilke sykepleiere de vil si opp for å få råd til den nye pengebruken. Å klargjøre prioriteringer har en verdi i seg selv.
Sluttkommentar
Krig er noe skjit. Nyere historie har vist at Vesten burde ha holdt seg unna en rekke konflikter. En viktig grunn at at det er problematisk å støtte en intervensjonistisk politikk er at det er vanskelig å komme ut av militære engasjementer. Her har jeg riktignok vært mer opptatt av de interne konsekvensene av å legge til grunn en konflikt-basert politikk.
Fremhevelse av fiendebilder tillater, ikke overraskende, angrep på privatlivets fred. Det åpner også, ikke overraskende, for et frislepp av finanspolitikken. Resultatet blir at liberale verdier glipper i vårt, i og for seg ganske, liberale samfunn.
