Tidligere SV—leder Audun Lysbakken har skrevet boken «I alle dager. Min historie. Vår tid”. Det er mer enn memoarer. Det er et forsøk på å definere og forklare tidsånden. Og skrive et manifest. Fiendebildet er også klart; nyliberalismen. Dessuten får MDG woke-medfart så det holder.
I alle dager. Min historie. Vår tid
Audun Lysbakken
Aschehoug, 2024
272 sider
Tidligere i høst kom Lysbakkens memoarbok. I innledningen beskriver han de tre fortellingene han har hatt ambisjon om å skrive; fortellingen om hans politiske liv, om tidsånden, og om makten. «Det er øyeblikkene, kampene og sakene hvor disse tre møtes, som danner rammene for min historie.» Det er en presis beskrivelse. For boken er nøye komponert rundt noen hendelser, og noen trekk ved utviklingen.
Lysbakken og Liberaleren: It’s complicated
Legger du inn søkeordene «Audun Lysbakken» får du mange treff på Liberaleren. Det er dristig, og jeg har kanskje ikke resten av redaksjonen med meg når jeg beskriver Liberalerens forhold til Lysbakken som et ulykkelig kjærlighetsforhold. For å fange tidsånden med et begrep fra sosiale medier kunne man kanskje si «It’s complicated».
Vi har skrevet mye om ham. Det er ikke så rart. Han har jo vært utøvende politiker for et sosialistisk parti, så i mye konkret politikk har vi stått langt unna løsningene han forfekter. Men ikke alltid. Vi har vært enige i noen saker, f.eks personvern, skeives rettigheter, heroinassistert behandling, og mer fokus på menneskerettigheter i utenrikspolitikken. Da han konkurrerte med Bård Vegard Solhjell og Heikki Holmås om ledervervet i, meldte jeg meg inn i en støttegruppe for hans kandidatur på Facebook.
Da Lysbakken overtok som partileder i 2012 stilte jeg spørsmålet om det fortsatt var behov for SV. Og gjentok spørsmålet foran landsmøtet i 2015. Sebastian Damgaard konstaterte at partiets slagord under Lysbakken, «Et samfunn for de mange – ikke de få», kanskje er det beste slagordet som er brukt i norsk politikk. Han er ung, så jeg skal tilgi ham å overse «Tillit til Johan Sverdrup», «Hele folket i arbeid» og «By og land – hand i hand». Lysbakken overtok da SV var på randen av stupet, og da han sa nei til gjenvalg kunne jeg konstatere at jobben med å gjenreise SV var gjort. En prosess han også beskriver grundig i boken.
Tidsånden, makten og de tapte mulighetene
«I alle dager» er ingen memoarbok som fortaper seg i detaljer om alle kamper han tapte og vant. Ingen opplisting av små og store saker, eller enkeltmennesker han møtte på livsveien. Men en komponert fortelling der han gjennom sine erfaringer i politikken forsøker å beskrive makten han fikk og forsøkte å bruke, og makten som ble brukt mot ham og SV. Og ikke minst hvordan han har villet være et uttrykk for tidsånden, forsøke å føre den inn i maktens korridorer og bruke den. Men det er også fortellingen om maktens begrensninger, om hindrene han møtte på veien – og om de tapte mulighetene.
Lysbakken skriver godt og lett. Fra han ble fanget av politikken i EU-kampen midt på 1990-tallet og ble en del av ungdomsbevegelsen til museumsvokterne i Bergen og Hordaland SV, og til han gjennom et uventet godt valg plutselig befant seg som ung rabulist i SVs stortingsgruppe fra 2001.
Refleksjoner over en dramatisk tid
Han stiller reflekterende spørsmål: «Hva har jeg gjort med min tid i noen av landets fremste maktposisjoner? Og hva har tiden gjort med meg?» Han understreker innledningsvis at hans historie er bare interessant for andre i den grad den kan si noe mer enn hvordan han har det med seg selv.
Årene Lysbakken var i toppolitikken manglet ikke dramatikk: Finanskrise, flyktningkrise, krig mot terror, fundamentalistisk islam, klimaendringer, pandemi, og krig i Europa. Uansett ambisjoner og mål vil det uforutsette, og utenforstående hendelser skape ny dynamikk, og dele ut kortene på nytt. Spørsmålet er hvordan man møter det uforutsette når man forsøker å fange tidsånden og forsøke å lede den fremfor å la seg lede. Lyktes Lysbakken og SV? Det er ikke uten grunn at jeg innledningsvis nevner at han skriver om de tapte mulighetene.
Tidsånd:
Tidligere statsminister og Ap-leder Trygve Bratteli beskrev forsøket på å møte, forstå og fange tidsånden slik: «Vi gikk inn i vår tid og gav svar mennesker trodde på» Men hva er tidsånd, og hvordan klarer man å fange den? Lysbakken formulerer seg slik:
«Tidsånd er for meg noe veldig konkret. Hver tid har sine typiske forestillinger om samfunnet og samfunnsutviklingen. I noen perioder står det kamp om tidsånden, i andre setter den trange rammer for hva som er mulig å tenke og gjøre. Hvilke ideer som er mektigst på et gitt tidspunkt gjenspeiler maktforholdene mellom ulike grupper.» Lysbakken understreker i fortsettelsen av denne efter min mening gode beskrivelsen av begrepet tidsånd at «Hvor den ideologiske makten ligger, kan være langt viktigere enn hvem som fikk flertall i det siste stortingsvalget.»
Lysbakken beskriver 1990-årene og det første tiåret av 2000-tallet nokså dualistisk. På den ene siden var kampen mot diktaturene vunnet, og tidsånden var lys og optimistisk. Den liberale verdensorden med demokrati og markedsøkonomi var historiens endepunkt. Men for Lysbakken gav dette trange rammer for hva det var mulig å forestille seg at man kunne gjøre. Hvorfor? Er det ikke nettopp det liberale demokratiet som i motsetning til diktaturer eller autoritære regimer gir enkeltmennesker muligheter, og frihet til å organisere seg for å nå høyere mål – sammen?
Siste del i Rune Slagstads storverk «Nasjonale strateger» (Pax, 1998) het «Skiftende fronter». Slik kunne man også beskrive nettopp de to tiårene, der tidsånden i Lysbakkens fortelling var så optimistiske med tanke på fremtiden. For alle problemer var ikke løst. Det liberale demokratiet hadde ikke seiret en gang for alle. Mørke krefter lå og lurte. Men hvem er de mørke kreftene i Lysbakkens fortelling?
Utydelig fiendebilde
Nyliberalismen er selve fiendebildet. Presist hva begrepet innebærer er vanskeligere å forstå. All utvikling man ikke liker blir oppfattet som et uttrykk for nyliberalismen. Enten det er Aps tilpasning til markedstenkning innen offentlig sektor, høye lederlønninger (fagbevegelsen sitter også i styrerommene), forurensning eller hva det nå enn måtte være man misliker. Manglende definisjon av nyliberalismen er en klar svakhet ved boken.
Denne anmelder var selv politisk aktiv, «fra motsatt side» av Lysbakken i de nevnte tiårene, og så tidsånden nokså annerledes. Som liberalist, med ønske om mindre stat og styring opplevet jeg at den dynamiske skattepolitikken ble satt på pause av Carl I. Hagen i valgkampen 1993 (pga økonomisk krise og høy arbeidsledighet), samme år gjorde det lite globalistiske og markedsorienterte SP et knallvalg, og i 1994 en nasjonalistisk bølge; med vinter-OL på Lillehammer, at FrP ble splittet på spørsmålet om ideologi i april, og nei til norsk EU-medlemskap i november.
Lysbakken fremstiller markedsøkonomiens gjennomslag under Reagan og Thatcher som de rikes gjennomslag ovenfra. Men høyrebølgen på 1970- og 80-tallet (i hvert fall i Norge) var jo et opprør nedenfra. Folk var lei av å stå i kø for offentlige tjenester, mangel på valgfrihet og en protest mot at politikerne skulle detaljstyre folks liv fra vugge til grav. Den gang var det Høyre som traff tidsånden. Folk protesterte mot et stivnet Ap i indre krise og uten evne til å forstå tidsånden. Og i Storbritannia var det veldig tydelig at den offentlige styringen under Labour hadde spilt totalt fallitt.
Et annet påfallende trekk i Lysbakkens beskrivelse av tidsånden er de verdiliberale sidene, som han omtaler som kulturradikalere. De passet best for SV, skriver han. Han har muligens ikke hørt om den verdiliberale høyresiden. Det er i så fall trist.
Temaene som beskrives utfyllende
Noen begivenheter og hendelser har vært spesielt viktige i Lysbakkens tid, og han omtaler disse grundigere enn andre temaer.
Tre temaer som ses i sammenheng er radikaliseringen av SVs ungdomsorganisasjon SU samtidig med at protestene mot globaliseringen toppet seg med WTO-møtet i Seattle, og SVs interne strid om støtte til bombingen av Serbia. Striden om sistnevnte skapte SV-nettverket, en fraksjon i partiet som skulle motarbeide høyrevri i SV.
Når jeg leser om denne tiden og striden blir jeg slått av selvmotsigelsene. Lysbakken kaller SU-plattformen en «langfinger til tidsånden» fordi venstresiden var lammet. Det fantes ifølge ham ikke andre veivisere for å møte tidsånden enn gamle marxistiske klassikere og bøker fra 1970-tallet. Virkelig ikke? Han skriver at SU-plattformen var full av dogmatiske formuleringer og marxistiske fraser. Noen sider tidligere skrev han «Gymnaslærer Pedersen» fått ham til å velge bort RV da han skulle velge parti. Men marxistisk dogmatisme omfavnet han likevel – i SU. Ville det ikke innenfor det liberale demokratiet være rom for å få til sterkere statlig styring av både kapital og produksjonsmidler?
Temaer som hvorfor han valgte å gå av som statsråd og likevel gå på som partileder, den veldig forskjellige målsettingen SV og Ap gikk inn i den rødgrønne Stoltenbergregjeringen med, og hvorfor SV ikke havnet i regjering efter 2021-valget. At Ap, til tross for den rødgrønne regjeringen, sliter med å legge av seg arrogansen som har preget dem som det største partiet. Ap lar ikke andre partier få skinne, og forstod ikke at SV også måtte få gjennomslag for ufravikelige krav på samme måte som de andre skulle få det i regjeringsplattformen. For folk i Ap og LO som lurer på hvorfor det ikke ble noen rødgrønn flertallsregjering i 2021 ligger det en del læringspunkter i Lysbakkens bok.
Et av de store nederlagene for venstresiden må være KrFs linjevalg i 2018. Partileder Knut Arild Hareide førte samtaler på bakrommet med SV-leder Audun Lysbakken om et sideskifte for KrF. Hareide tapte, og dermed ble det en ny fireårsperiode med Erna Solberg efter valget i 2017. Beskrivelsen av KrF vil mange verdiliberale på høyresiden kjenne seg igjen i. KrF er et parti som faktisk hører hjemme på venstresiden.
En seriøs, saklig og reflektert person
I de årene Lysbakken har vært i norsk politikks elitedivisjon har jeg analysert og kommentert politikk på Liberaleren, og vært aktiv i Venstre. Vi har en nokså ulik oppfatning av mål og virkemidler, og i synet på tidsåndene i disse årene. Likevel er det verdier vi har felles, og standpunktene i enkeltsaker som vi enes om. For eksempel i saker som angår personvern. Det er litt trist at han i boken ikke nevner kampen mot Datalagringsdirektivet.
Man kan tidvis ergre seg over tabloide politikere som løper efter velgerne med slagordpregete formuleringer og lettvinte forklaringer og løsninger. Enkle og poengterte slagord behøver ikke bety at analysen og politikken bak slagordet er enkel. SVs slagord «for de mange – ikke for de få»
Mitt inntrykk av Audun Lysbakken har aldri vært at han er noen enkel person og tabloid i sin tenkemåte rundt politikk. Tvert imot. Han har alltid fremstått for meg som en seriøs, saklig og reflektert person. En formidabel motstander. Inntrykket står seg efter å ha lest memoarene hans.
Tanker om makt og avmakt
Lysbakken reflekterer over maktens begrensning. SF (nå SV) ble startet i opposisjon til det statsbærende Ap på høyden av sin makt. I Lysbakkens tid fant SV veien til makten sammen med opphavet, og Lysbakken fikk gjennom dette makt. Også som statsråd og partileder. Men selv med flertall sammen er det grenser for makt. Blant annet fordi man har motstridende mål, og er uenige om virkemidlene. Lysbakken beskriver Ap som et i mange sammenhenger konservativt parti, og peker på at LO var ute efter å hindre SV i å få gjennomslag for områder som var «ufravikelige» for dem, uten at han av den grunn reflekterer over at LO er noe av det mest samfunnskonserverende som finnes i Norge.
En samtale mellom en sosialist som Lysbakken og en liberalist som meg kunne fort handlet om ikke bare makt, avmakt og maktens begrensninger, men også om behovet for å sette grenser for makten. Akkurat det synes jeg Lysbakken godt kunne reflektert mer over.
Viljen til selvkritikk er tilstede i betydelig grad. Pandemitiltakene bør evalueres, mener han. For selv et parti med tro på stat og styring kan mene at styringen kan bli for inngripende. Det er SV og Venstre som sammen har tatt initiativ til den evalueringen som nå skjer. Også til bombingen av Libya er han kritisk. Beslutningen var for hastig og analysene for enkle.
Manifest for fremtiden
Siste del av boken er som et manifest for fremtiden. Klassekamp og allianser er svaret. Økonomien er forklaringen på autoritetslengselen hos velgerne. Så lenge venstresiden fortaper seg i «woke» fremfor å få frem at klassekamp fortsatt er den overordnede forklaringen som skal gi velgerne en forståelse av hvorfor en liberal samfunnsorden ikke er løsningen. Identitetspolitikk preger politikken, og Lysbakkens definisjon er at hvem du er blir viktigere for politisk ståsted enn hva du mener eller hvilke interesser du har. Men er ikke klassetilhørighet også en form for identitetspolitikk? Jeg sliter med å forstå at woke skal være et så mye mer meningsløst begrep enn «klasse» eller «arbeider». Lysbakkens analyse av de to utgangene på tidsskiftet i 2016; Trump og Boris eller Jeremy Corbyn og Bernie Sanders, får mye plass i boken.
I den delen av boken som er manifestet for fremtiden peker Lysbakken på en vei til suksess og to veier til nederlag. Den ene av de to veiene til nederlag handler om «progressiv kulturkrig», der politiske valg blir individuelle, som handler om livsstil og korrekt oppførsel. Det er her MDG får ramsalt kritikk. Men her må nesten også liberalismen skille seg fra sosialismen. Å gjøre det riktige er et politisk valg. Mange valg. Som du og jeg tar hver dag. All utvikling kan ikke handle om vedtak i politiske organer. Da kan det ta år og dag. Utvikling må også drives frem av at enkeltmennesker tar valg de mener er riktige og tror kan skape en bedre hverdag, ikke bare for seg selv men også for andre og for samfunnet som helhet.
Taust om Kaski
Lysbakken fremhever noen folk i SV, spesielt de han var allierte med da SU skrev sitt berømmelige manifest med en langfinger til tidsånden. Han skriver mye pent om sin efterfølger Kirsti Bergstø. Men hun var den langt mindre opplagte til å ta over enn finanspolitisk talsperson Kari Elisabeth Kaski. Efter at boken kom ut er konflikten mellom Kaski og SV-ledelsen blitt kjent. Hun har sagt nei til renominasjon, og trukket seg som finanspolitisk talsperson. Det var ikke henne som førte forhandlingene for SV om statsbudsjettet for valgåret. Hun var sykmeldt. Det er påfallende taust om både Kaski og konfliktene internt i ledelsen. Men det passer neppe å brette ut når Lysbakken ikke er helt ferdig som folkevalgt, før et viktig valgår.
Lysbakken nifst bra historieforteller
Å lese memoarer og biografier er bra for å kunne forstå hvem politikerne er, hva som har fått dem til å begynne med politikk, og hva deres prosjekt har vært. I Lysbakkens bok får du grundige og tydelige svar. Du får mye igjen for pengene (om dét er viktig).
Lysbakken skriver nifst bra. Poengtert og elegant. Forhåpentligvis har han ikke planer om å skrive historiebøker. For da kunne han fort oppnådd definisjonsmakt og gjennomslagskraft overfor den oppvoksende slekt.
