Vi har nå en debatt om hva vi kan bruke Oljefondet til. Enkelte mener at krigen i Ukraina krever en særlig unntakspolitikk og bidrag fra fondet. Vi opplever en omvendt auksjon i det politiske Norge der ulike partier konkurrerer om å si det høyeste tallet i sine forslag til bidrag. Andre vil gi penger til klimatiltak eller fattige land. Enkelte sier rett og slett at rikdommen ikke er bra for oss, og av vi bare bør gi oljeformuen bort.
Dette reiser spørsmålet – hva slags kontrakt har vi gjort med fremtidige generasjoner?
Det er et lurespørsmål. Fremtidige generasjoner kan ikke inngå kontrakter. Når det er sagt, så la det politiske Norge en plan om hvordan petroleumsformuen skulle fordeles over nålevende og fremtidige generasjoner. Denne planen innebar å binde seg til masten med hensyn til uttak av fondet. Gjennom handlingsregelen ble det bestemt at tre prosent av formuen årlig skulle tilfalle nåværende generasjoner inneværende år. Riktignok med mulighet for å tilpasse uttaket til konjunktursituasjonen på balansert vis.
Ethvert forslag som innebærer høyere oljepengebruk innebærer å forsyne seg av fremtidige generasjoners formue.
Innenfor rammen av oljeformue-handlingsregel-generasjonsregnskaps-regimet betyr dette at dagens politikere forsyner seg av formue1 som tilhører fremtidige generasjoner og som skal fordeles av politikere valgt av de samme fremtidige generasjoner. Det er tyveri.
Nå kan jeg også forstå at det eksempelvis kan være fornuftig forsvarspolitikk å sende penger til Ukraina, men jeg vil kreve at politikerne ikke gir bort mer enn hva som er deres til å gi bort. Sagt på en annen måte: hvis politikerne vil gi penger til Ukraina, så må andre utgifter strupes tilsvarende. For å ta et tall som har versert i debatten: hvis Norge skal gi 1000 milliarder kroner til Ukraina, noe som grovt sett tilsvarer oljepengebruken i en stortingsperiode, så må stortinget droppe oljepengebruk i neste periode.
Jeg vil derfor hevde: dagens politikere kan ikke trekke mer på fondet enn deres andel. De kan derimot gjerne trekke mindre, hvis det skulle gavne folk som lever i dag. En alternativ handlingsregel som sier at staten ikke kan vokse mer enn veksten i BNP Fastlands-Norge, kunne være en slik fornuftig regel.
Hele historien med Oljefondet viser hvor farlig det er å overlate økonomiske beslutninger til politikere. Politikerne kommer til å sløse bort, gi bort, og føre en irrasjonell politikk (gjerne kalt aktiv næringspolitikk, distriktspolitikk eller klimapolitikk), som faktisk gjør deg fattigere ved å være rik enn om du var fattig i utgangspunktet. Det ville ha vært bedre å la oljen ligge i bakken.
Jeg gremmes.
- En liten betraktning om mye og lite: er Oljefondet stort? Fondet er på cirka 20 000 milliarder kroner. I Norge bor det cirka fem og en halv million mennesker. Handlingsregelens tre-prosent regel gir da et uttak per person på 110 000 per person. Ikke så mye å leve av, men fortsatt en god del. Særlig hvis man tenker at alle skattekiler kunne fjernes og tollvernet like så. ↩︎
