På folkemunne forstås “konsensus” vanligvis som en form for flertallsavgjørelse. En gruppe eller et fellesskap har oppnådd bred enighet om noe. Det er for eksempel vanlig å si at det kan være politisk konsensus rundt norsk utenrikspolitikk eller landbrukspolitikk over tid.
En politisk konsensus er med andre ord et målbart resultat eller en konsekvens. Det er et sluttprodukt av at folk på en eller måte har stemt eller fått sagt sin mening. Hvordan de kom frem til hva de stemte på eller hva de mente, er egentlig revnende likegyldig. Metoden for erkjennelsen er ikke viktig.
Det spiller ingen rolle om du kommer frem til at du skal stemme på Arbeiderpartiet etter 5 års mastergrad innen statsvitenskap eller om du hallusinerte en pen rose under en LSD-tripp.
Politisk konsensus er også et sluttprodukt som er bundet til et gitt sted eller en tid. Det er en avgjørelse som er fastsatt i en viss varighet eller gyldighet før personene stemmer over en ny beslutning. Vinneren av neste stortingsvalg får ikke ubegrenset makt og autoritet til å sitte ut en stortingsperiode ut til neste århundre.
Legg merke til at dette er slik begrepet “konsensus” brukes i hverdagen eller politikken.
Dette er ikke et vitenskapelig konsensus
Dette er ikke slik begrepet brukes i vitenskapsfilosofien. Når vi snakker om et vitenskapelig konsensus, snakker vi om noe ganske annet enn når vi snakker om et politisk konsensus. Ordene er like, men konseptene er ulike.
Egentlig er “konsensus” et lite presist ord for det. “Replikerbare evalueringer av datagrunnlaget” er kanskje en mer treffende beskrivelse av konseptet. Mindre catchy er det jo, men endog.
Vitenskapelig konsensus er altså ikke en form for forhandling eller meningsdemokrati. Det handler ikke om at en majoritet av forskere har satt seg ned og “stemt” eller blitt enige om hva de skal mene om noe.
Folkeforståelsen av konsensusbegrepet innet vitenskapsfilosofi er en misforståelse.
Dette er et vitenskapelig konsensus
Vitenskapelig konsensus er et epistemisk verktøy. En metode for å finne ut av virkeligheten. Metoden for erkjennelsen er her helt sentral. Noe av det viktigste arbeidet forskere gjør, er å systematisk og konsekvent gjennomgå hva evidensen innen forskningslitteraturen viser. Når forskere gjør dette arbeidet på lik måte, har vi oppnådd et vitenskapelig konsensus.
Kjernen i vitenskapelig konsensus handler altså om et samsvar i hvordan man evaluerer et datagrunnlag. At alle forskere utfører det kogntive arbeidet på samme måte, kan vi si. Metodologien konvergerer med hverandre.
Mer formelt kan vi definere vitenskapelig konsensus som følgende: Vitenskapelig konsensus er samsvar i metode eller prosess for en systematisk gjennomgang av evidens innenfor et avgrenset fagområde. Det er en felles kognitiv aktivitet som forholder seg til en gitt standard, prosess eller metode for å vurdere etterprøvbare spørsmål.
Med litt flere filosofiske sjargonger, kan vi også si det slik: Vitenskapelig konsensus er en intersubjektiv erkjennelsesteori for å evaluere empiri. At flertallet av forskere er enig i vitenskapelig konsensus, er kun et epifenomen.
Flertallsenighet er en følgekonsekvens
Det faktum at forskere er enige i vitenskapelig konsensus er en konsekvens av prosessen vitenskapelig konsensus. Imidlertid er det ikke dette som i seg selv er et vitenskapelig konsensus.
At veldig mange forskere er enige i hva prosessen kommer frem til, er en følgekonsekvens eller et “biprodukt” av prosessen. Vitenskapelig konsensus er ikke “forskere er enige” og “forskere er enige” er ikke vitenskapelig konsensus. På samme måte som at torden er en følgekonsekvens av lyn, men torden er ikke lyn og lyn er ikke torden.
Lik metode fører til lik konklusjon
Tenk på det slik: Forskere er en slags produsent av en vare. Varen de produserer er kunnskap. De er altså kunnskapsprodusenter. Når produksjonsmetoden for varen samsvarer mellom forskere, har vi det som kalles vitenskapelig konsensus.
Lik produksjonsmetode vil nødvendigvis også gi samme produkt hver gang. Akkurat som et vitenskapelig konsensus nødvendigvis gir enighet i hvilke kunnskap forskerne (kunnskapsprodusentene) kommer frem til (produserer).
Produktet er bare en følgekonsekvens av produksjonsmetoden, ikke selve produksjonsmetoden. Samsvar i produksjonsmetoden er det vesentlige, og implikasjonen av dette er at samme produkt blir produsert.
La oss gjøre det enda mer konkret: Forsker A og forsker B har lest og gjort seg kjent med forskningslitteraturen på et emne eller tema og brukt en metode for å analysere eller tolke den. Dette har de gjort uavhengig av hverandre. Resonnementet er likt hos begge. De har også kommet frem til lik konklusjon.
Konklusjonen er imidlertid ikke det vesentlige eller definerende med vitenskapelig konsensus. Det vesentlige med vitenskapelig konsensus er selve prosessen som leder til enighet. En systematisk, grundig, konsekvent og åpen evaluering av evidens gjennom forskning, eksperimenter, resonnenering, analyser og fagfellevurderinger.
Hver enkelt forsker trenger ikke nødvendigvis å befinne seg i samme miljø, samarbeide eller kommunisere for å oppnå dette, heller. I et tankeeksperiment kunne man sett for seg at forskerne ikke kjente hverandre og befant seg på hver sin planet når denne konsensusen ble oppnådd.
Kort oppsummert
Konsensus handler om at konklusjonene bygger på en systematisk, konsekvent, solid og bred base av uavhengig bekreftede data og resultater – ikke om hvor mange forskere som er enige i noe. I flertallsavgjørelser er metoden for å oppnå konsensus underordnet, mens i vitenskapelige konsensus er den helt overordnet.
Enigheten blant forskere er en naturlig følge eller konsekvens av denne systematiske prosessen eller metoden, men det er selve kvaliteten, konsekventheten og robustheten i evidensen som gjør konsensus til et verdifullt epistemisk verktøy.
Dette er slik begrepet “konsensus” brukes i vitenskapsfilosofien. Det er ikke et synonym for “flertallet mener”.
