En rask kikk på Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett avslører både interessante kutt-forslag, stor-stat-politikk og kreativ budsjettering. Sammenblandingen reiser spørsmålet: hvilken politikk står norsk høyreside for?
Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett i samme størrelsesorden som regjeringens budsjettforslag
FrP annonserer at de vil komme med 60 milliarder kroner i skatte- og avgiftslettelse. Det lyder i utgangspunktet offensivt. Vi snakker tross alt om to prosent av statsbudsjettets størrelse. Det er absolutt tall å regne med. Et «lite» varsko kommer imidlertid når vi leser at samlede utgifter på statsbudsjettet bare er ned med 13 milliarder kroner, altså mindre enn en halv prosent. FrP er dermed for alle praktiske formål et like stort stor-stat-parti som regjernings-partiene.
For å få budsjettet til å gå opp med bare 2,4 milliarder kroner i økt oljepengebruk gjør FrP bruk av litt kreativ budsjettering. Interessant er det at partiet ønsker å øke utbyttet fra Statkraft med 14 milliarder og fra Argentum med 4 milliarder kroner. Interessant fordi jeg dels er enig i tiltaket. Jeg vil bare gå mer drastisk til verks: gjør Statkraft om til folke-aksjeselskap og avvikl Argentum. Tiltaket er ellers i slekt med regjeringens eget grep ved å ta inn penger fra Folketrygdfondet, aka Statens pensjonsfond Norge, SPN. Altså: FrP vil ta disse inntektene over statsbudsjettet heller enn å distribuere dem til folk direkte, noe som innebærer en svekket budsjett-disiplin med hensyn på oljepengebruk.
Populister
FrP er et folkelig parti. Mange vil si populistisk. Dette gjenspeiles i hvordan budsjettet svekkes for å gi folk billigere strøm, drivstoff og bedre veier. Partiet viser også sin sosiale profil, dels ved å ville øke minstepensjonen. Disse tiltakene vil være populære. Innsparinger som sikkert ikke får vanlige folk til å rynke på nesen er kutt til kultursektoren. Det alternative budsjettforslaget inneholder også innsparinger som må karakteriseres som FrP-math. Særlig stikker samfunnsøkonomiske gevinster fra redusert innvandring seg ut som luftig, for ikke å si tvilsom, men sikkert populært blant folk flest.
Disse grepene viser at FrP ikke er et markedsorientert parti, og at partiet fokuserer på kutt i relativt små kapitler i statsbudsjettet (kultur). La oss ta for oss viktige økninger i poster relatert til kraft, både for folk og for industrien: Strømstøtten økes med 4 milliarder kroner. Med dette viser FrP at partiet ikke er et markedsorientert politisk parti, eller endog et parti med en rasjonell økonomisk politikk, om enn sikkert en populær politikk. Strømstøtte setter markeds-mekanismen med pris-signaler ut av funksjon. Det blir rasjonelt å bruke mer strøm enn hva som er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Det ville være mulig å gjennomføre en pareto-forbedring (noen kan få det bedre uten at noen får det dårligere) ved å redusere skattene (muligens til negativt nivå for noen) slik at de kan være i en bedre situasjon. Nesten alle vil være i en bedre situasjon på denne måten fordi de kan velge mellom å bruke strøm eller å skaffe seg et annet økonomisk gode, herunder sparing.
Videre vil FrP øke bevilgningen til CO2 kompensasjonsordningen med 2,4 milliarder kroner. Som kjent er CO2 kompensasjonsordningen en ordning der kraftkrevende industri, som betaler minst for strømmen, får betalt av skattebetalerne, som betaler mye for strømmen, for å bruke opp kraften i landet på hva vi må anta er ulønnsom virksomhet – ellers ville de vel neppe trenge subsidier. Det er høl i hue’.
Det lange perspektivet
FrP legger vekt på å gi mer til vei, og å svekke budsjettet ved kutt i bompenger. Det er særlig to problemer knyttet til dette:
- I Norge bruker vi en særlig høy andel av vårt særlig høye BNP til infrastrukturinvesteringer. I stor grad er dette samferdselsprosjekter, ofte gjennomført selv om det er har en beregnet negativ samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Her burde det ha vært spart penger.
- Bompenge-kutt : nok en gang viser FrP seg som et ikke-markeds-orientert-politisk-parti. Det er rimelig å betale for de godene du mottar. Eksempelvis vei. Prising av forbruk er bra for økonomien. Vi bør ha mer bompenger.
Hvis vi setter dette inn i en større kontekst, så ser vi at FrP er et parti som vil fortsette norsk distriktspolitikk. Riktignok får vi ikke de absurde forslagene som Senterpartiet ofte presenterer, men Norges utfordringer er nært knyttet til demografiske endringer. Nærmere bestemt står vi overfor en betydelig forgubbing av befolkningen. Dette vil innebære at en del steder, ofte i distrikts-Norge, ikke lenger er levedyktige. I tillegg har vi endringer i næringsstrukturen: mens folk før ofte var bønder, fiskere og husmødre, så har folk i dag jobber som krever høyere utdannelse. Slike jobber finnes gjerne der folk bor mer konsentrert. Endelig er folks krav til offentlige tjenester høyere nå enn før: helse, utdannelse og kultur. Alle disse elementene trekker i retning av at norsk distrikts-politikk må endre kurs drastisk. FrP er ikke ombord på en slik kursendring.
Om få år vil statsbudsjettets inntekter begynne å løpe fra statsbudsjettets inntekter. Dette skyldes at Nordsjøen går tom for olje, eller at produksjonen bremses av andre årsaker, og at reallønnsvekst øker kostnadssiden mer enn prisveksten og den antatte verdiveksten i oljefondet, og derved den tillatte oljepengebruken ihht handlingsregelen. Norges finanspolitikere må da kikke nøyere på utgifter der de monner. Det vil si: Folketrygden, spesial-helsetjenesten og forsvaret. Her er ikke FrP i dag.
Mangelen av et liberalistisk alternativ
For å vende tilbake til spørsmålet i ingressen: hvilken finanspolitikk står norsk høyreside for? Her savner jeg en liberalistisk politikk. En politikk som er markedsorientert, som reduserer reduserer budsjettet sammenlignet med størrelsen på BNP, som løfter virksomhet ut av det offentlige og inn i den private sfæren. Aller mest etterlyser jeg en politikk som er systematisk nøytral. Altså en politikk som lar konsumenter betale for tjenester som de konsumerer, som innebærer en avvisning av aktiv næringspolitikk og som systematisk legger samfunnsøkonomisk lønnsomhet til grunn for investeringsbeslutninger.
FrP bryter ikke med sitt image som et stor-stat-parti. Det ville være mulig å redusere oljepengebruken heller enn å øke den. Vi trenger et parti som virkelig tør å budsjettere med lavere skatter og derfor lavere utgiftsnivå på statsbudsjettet. Gitt de enorme oljeinntektene og veksten i Oljefondet trenger vi et parti som står for en alternativ handlingsregel som krever at veksten i statens utgifter skal være mindre enn veksten i BNP for Fastlands-Norge. Vi trenger noen som kan si at staten skal utgjøre en mindre del av økonomien, fordi når staten utgjør en mindre del av økonomien, så har du større frihet i ditt liv.
For pøbelen vil alltid la seg bedra av skinnet og ledes av omstendighetene, og i hele verden er det ikke annet enn pøbel. Og de få vil kunne utrette lite når de mange har støtte for sitt syn,.
– Niccolò Machiavelli
