I dag er det 30 år siden flertallet stemte nei til norsk medlemskap i EU. I 1994 var jeg medlem av FrP og jobbet j i Europabevegelsen. For meg var 1994 året for politiske nederlag.
I 1994 ble jeg ansatt på engasjement i Europabevegelsen. I fem år hadde jeg jobbet i og for FrP på heltid. I en kombinasjon av tillitsvalgte verv, folkevalgte verv og i ansatte engasjementer. Jeg var vant til å være i debatt med de andre partiene. Nå skulle jeg samarbeide med folk fra flere partier (stort sett Ap og Høyre) for norsk ja til EU-medlemskap.
Som liberalist var jeg lite entusiastisk (og troverdig?) som tilhenger av norsk medlemskap. Hver gang jeg hørte nei-folk fra SP, SV og KrF (!) ble jeg overbevist om at det var riktig å stemme ja. Men hver gang jeg hørte ja-folk fra Ap og Høyre argumentere, ble jeg betenkt. Som liberalist ville jeg ha mindre politisk regulering av økonomien og færre subsidier. EU betød mer av begge deler, og Ap-folkene ville inn for å bidra til akkurat det. Høyre-folk var som tenåringsgutter som drømmer om sitt første ligg. De ville bare inn. Hva de skulle gjøre der, var visst ikke så nøye.
I FpU og FrP var mange liberalister sterke tilhengere av medlemskap – og mange var sterkt imot. Nettopp av de samme grunner som jeg har nevnt. Men det var påfallende at de som var for en restriktiv innvandringspolitikk var motstandere av EU-medlemskap. Jeg synes EU-debatten internt i FrP var vanskelig. Og norsk EU-debatt var også merkelig. Det ville vært naturlig at tilhengere av politisk styring og subsidier var for, og tilhengere av fritt marked og mindre politisk styring var mot. Altså burde SV og SP være for, og FrP mot. Men det var altså stikk motsatt.
Det rette standpunktet: Ja til markedet – nei til unionen
I 1989 hadde FrP et ikke-standpunkt i sitt program. Partiet mente at etter forhandlinger måtte det holdes folkeavstemning (som i 1972). Men stortingsvalget gav Ap og FrP flertall sammen. Det brukte Gro Harlem Brundtland og Carl I. Hagen til å presse Syse-regjeringen i EØS-saken, noe som skapte problemer for en regjering der både Høyre og SP var medlem. I 1990 vedtok FrPs landsmøte en politisk uttalelse med ja til norsk medlemskap. FrPs sentralstyre hadde likevel EU-motstandere som medlemmer. I 1991 startet FrP en intern EU-debatt. Fremskrittspartiets Utredningsinstitutt hadde laget en utredning som skulle være grunnlag for debatt i lokallagene, gjennom studiesirkler. På landsmøtet i 1992 holdt Tor Mikkel Wara en innledning for norsk medlemskap, mens Fridtjof Frank Gundersen mente at FrP ikke burde ta standpunkt. Det ble klart ja-flertall i voteringen, men sentralstyremedlem Magne Kjos valgte å melde seg ut. Datoen var 9. april. På dette landsmøtet ble jeg valgt inn som medlem av programkomiteen som skulle lage forslag til stortingsvalgprogram for perioden 1993 – 1997. Tidligere på året hadde jeg blitt valgt som fylkesleder i Akershus FrP, og dermed medlem av partiets landsstyre. Av landsstyret ble jeg valgt som representant (med stemmerett) i FrPs stortingsgruppe. Jeg hadde store muligheter til å påvirke partiet.
Da programprosessen nesten var ferdig, holdt Carl I. Hagen en tale på årsmøtet i Sør-Trøndelag FrP. Der sa han at FrPs standpunkt til EU burde være «Ja til EF – nei til union». Altså et ja til de frie markedet EF var før Maastricht-traktaten, men nei til unionsplanene som ville forvandle EF fra en medlemsorganisasjon der selvstendige land avgav en viss suverenitet på et begrenset antall områder til et overnasjonalt organ, og nei til en politisk og økonomisk union. Dette var for meg et logisk standpunkt for et liberalistisk parti, men standpunktet ble latterliggjort. Ikke bare av både ja- og nei-siden i EU-debatten, men også av ja-folk i FrP. Landsmøtet i 1993 måtte ta stilling til Carl I. Hagens endringsforslag til programmet, selv om fristen for lengst var ute, og forslaget hans la helt nye premisser for debatten. Landsmøtet ble delt inn i grupper som skulle debattere ulike kapitler. Som medlem av programkomiteen fikk jeg den utakknemlige jobben å innlede om de kapitlene som gjaldt forsvars- og utenrikspolitikk. Ingen andre ville. Noen av partiets tyngste navn var der, blant dem partiformann Carl I. Hagen og Pål Atle Skjervengen (avtroppende nestleder). Landsmøtet vedtok naturligvis Hagens forslag, men det var neppe min fortjeneste. Jeg var fornøyd, som en av få.
Efter et dårlig stortingsvalg i 1993 gikk partiet fra indre strid for åpen scene til åpen splittelse på Dolkesjø-landsmøtet i april 1994. I skyggen av alt annet valgte landsmøtet å delegere til partiets landsstyre å gi sitt råd om hva folk burde stemme i folkeavstemningen senere på året. Det at partiets høyeste organ gav bort muligheten til å påvirke folks stemmegivning i en såpass viktig sak må anses som spesielt.
Det var likevel ikke min ideologiske forankring eller FrPs programformuleringer som overbeviste meg.
Tre holdbare argumenter
Fred, miljø og stemmerett var stikkordene som ble avgjørende for at jeg la ja-stemmen i urnen. Og jeg forhåndsstemte. Om Finland og Sverige ble medlemmer hadde ingenting å si for mitt standpunkt. Det ironiske var at Nei til EU oppsummerte nei’et i tre slagord: Ja til folkestyre – nei til EU, Ja til miljø – nei til EU, og ja til solidaritet – nei til EU.
Den franske liberalisten Frederic Bastiat skrev at der varer og mennesker ikke krysset grenser ville armeer gjøre det. Fredsargumentet stod for meg sterkt i en verdensdel som opp gjennom historien stadig var herjet av kriger. Religion hadde skapt en rekke kriger i Europa. Monarki, nasjonalisme, proteksjonisme og militarisme ledet opp til 1. verdenskrig. Totalitære ideologier, diktatur og nasjonalisme førte til 2.verdenskrig. Nå samarbeidet tidligere fiender i EU. Demokratier går ikke til krig mot hverandre (men kan likevel svikte hverandre). EUs sterkt organiserte samarbeid var et fredsprosjekt, og også vilje til solidaritet mot destruktive krefter. At EU også startet som et samarbeid om et fritt marked gjorde bare Bastiats poeng om markeder og fred sterkere.
Forurensninger stanses ikke av landegrenser. Det er et nokså åpenbart og selvforklarende faktum. Da er den logiske konklusjonen at internasjonalt samarbeid er nødvendig. Men det kan også være for lite forpliktende. Da må overnasjonalt samarbeid til. EU var (og er) en overnasjonal organisasjon.
Nei-siden hevdet i sin argumentasjon at EU led av demokratisk underskudd, fordi EU-parlamentet ikke hadde reell makt. Samtidig hevdet de at Norge ville få for lite selvråderett hvis EU ble en politisk union. Altså at EU samtidig skulle være for lite og for mye (stort) demokrati. Men EU var den sterkeste og mest forpliktende politisk organisering i Europa, og den bestod utelukkende av demokratier. Hverken Hellas, Spania eller Portugal var aktuelle for medlemskap så lenge de var diktaturer. Den demokratiske revolusjonen i Øst-Europa på begynnelsen av 1990-tallet fikk de nye demokratiene til å se mot EU. EU (og NATO) skulle bli en garantist for demokratisk utvikling. Demokrati er ikke noe allmøte der alle får være med å bestemme, men samtidig ha vetorett. Skulle Norge bli med i EU ville vi få stemmerett og innflydelse over prosesser og beslutninger. Når EU likevel påvirket norske lover så sterkt, da burde vi vel ha et ord med i laget der beslutningene ble tatt? For meg var argumentet om demokratisk underskudd nei-sidens rareste (og mest selvmotsigende) argument. Det holdt ikke vann, rett og slett. Det ville være som om et norsk parti ikke ville delta i valgene fordi man ikke fikk legge ned veto mot flertallsbeslutninger i Stortinget. Ingen ville tatt et slikt parti alvorlig. Men nei-sidens argument om demokratisk underskudd ble ikke skikkelig utfordret.
Taktikk og politikk
Ap gjentok ikke tabbene fra 1972. Slagord som «A-velger er ja-velger» ble ikke brukt. I Ap har det helt siden splittelsen på 1920-tallet vært i strid med vedtektene å ha organiserte fraksjoner. I 1961 ble NATO-motstandere ekskludert (og dannet SF). I 1972 samlet EF-motstandere seg i en egen organisasjon, som ble en del av SV i 1973. I 1994 fikk Trond Giske og andre helt fritt organisere seg i Sosialdemokrater mot EU (SME).
Det er mange grunner til at det gikk som det gikk. Men det er ingen tvil om at nei-siden klarte å skape entusiasme, folkelig engasjement gjennom både partier, en rekke etablerte organisasjoner på ulike områder, og i Nei til EU som kamporganisasjon lyktes med å mobilisere for sin sak. Ja-siden bestod som i 1972 av folk, partier, organisasjoner og autoriteter som var vant til å styre, og få sin vilje gjennom. Men uten ekte folkelig engasjement for saken ble det for vanskelig. Min egen tvil var et godt symbol på det.
Finland og Sverige skulle ha sine folkeavstemninger før Norge. Det hjalp ikke. «Folket sa nei». Eliten tapte, ifølge nei-siden. Norge må ha verdens største elite. Den utgjorde nesten halvparten av folket. Gro Harlem Brundtland ble sittende som statsminister. Ap skulle fortsatt styre utviklingen, uansett om Norge var utenfor EU.
Ble resultatet av folkeavstemningen respektert av Stortinget?
Det virket som om mange på nei-siden så for seg at Rolf Jacobsens dikt Annerledeslandet skulle bli omgjort til politisk virkelighet etter at det ble nei i folkeavstemningen. Stadig gjentas mantraet om at «folkets nei ikke blir respektert av Stortinget». Men folkeavstemningen handlet om et tema; skulle Norge bli medlem av EU? Hver dag tar folkevalgte organer i Norge utallige beslutninger om styring i stort og smått. Skulle drømmene om «annerledeslandet» bli virkelighet måtte partiene som sa nei til norsk medlemskap for det første oppnå flertall sammen i valg, og så bli enige om hvilken politikk et slikt flertall skulle føre.
Nei-siden hadde flere utfordringer; nei-partiene hadde ikke vært i nærheten av flertall i noe stortingsvalg. Politisk sprikte det fra ytterste venstre til langt ut på høyresiden. Deler av nei-folkene hørte til i landets største parti, og partilojaliteten og takhøyden (i Ap) var helt annerledes enn ved folkeavstemningen i 1972. Og i motsetning til i 1972 ble det ingen regjering av nei-partier i 1994. Statsminister Gro Harlem Brundtland hadde lært av Tryggve Brattelis bommerter i 1972: Hun valgte å bli sittende som statsminister, med to hender på rattet i styringen av Norge.
Gjennom EØS-avtalen hadde Norge blitt «økonomisk medlem» av EU noen år før folkeavstemningen. Flertallet for avtalen i Stortinget var stort, og med en eksportrettet økonomi der mesteparten eksporten går til EU var det nødvendig med en slik avtale. Med EU som politisk motor i Europa på stadig flere områder måtte Norge forholde seg til EUs beslutningsprosesser, også efter å ha sagt nei til å bli medlem. Det fantes ikke flertall for en annen politikk. Nei-siden kan godt påstå at det er i strid med folkeavstemningen å ha en så tett dialog – og et så tett samarbeid – med EU, men hva er alternativet? Det må vises frem som et alternativ velgerne kan ha tillit til, og stemme frem til flertall i stortingsvalg. Det har ikke skjedd, og jeg kan ikke helt se for meg at det vil skje.
Verdens mest privilegerte land – mørke skyer i horisonten
EU klarte seg bra uten Norge, og omfatter nå de fleste land i vår verdensdel. Russland ønsker seg tilbake til stormaktsposisjonen fra tiden før Sovjetunionen ble oppløst, og har vist seg å være både en aggressiv og uforutsigbar nabo med vilje til å realisere sine stormaktsambisjoner gjennom å gå til krig mot et fredelig naboland. Kina er blitt en økonomisk og politisk stormakt med ambisjoner de ikke gidder å holde skjult. Det liberale demokratiet og den åpne verdensøkonomien er under press på en måte som ikke lover godt for små land.
Norge har fisk, olje og gass, og teknologi. Vi har en stor formue å tære på. Likevel er det slett ikke fritt for innenrikspolitiske utfordringer. Det gjelder både arbeidskraft som bærebjelke for velferdsstaten, evne til innovasjon som grunnlag for fornyelse og utvikling, men det viktigste er likevel at Norges forankring til det internasjonale samfunnet ikke lenger er så sikker og trygg. Norge står utenfor EU, og det er slett ikke gitt at NATO vil fortsette i sin nåværende form. Svekkes USAs bidrag til og interesse for NATO-samarbeidet vil økende forsvarsutgifter presse norsk økonomi ytterligere. Russland er en ustabil nabo, og Kinas rolle som verdens fabrikk og ambisjoner om å ta for seg av andre lands økonomiske styrker kan true norsk økonomi.
Norge har klart seg bra, men det er langt mindre sikkert at det vil gå så bra fremover sammenlignet med 1994. Både verden og vår egen verdensdel og nabolag er blitt mer utrygt, ustabilt og uforutsigbart.
Det eneste nei-partiet fra 1994 som har skiftet standpunkt er Venstre. Jeg hadde gleden av å være møteleder på landsmøtet og lede voteringen om ja-formuleringen. Flertallet var så stort at ingen ba om telling av stemmene.
I tillegg har et nytt parti som MDG inntatt et ja-standpunkt. De to partiene samler 5 – 10% av velgerne. Ja-partiene fra 1994, Ap og Høyre har ca 40% oppslutning (uten at alle Aps velgere kan tas til inntekt for ja-siden). Ingen målinger gir noe flertall for norsk medlemskap i EU ved en ny folkeavstemning. Spørsmålet er om argumentene som ble brukt for å stå utenfor EU er like overbevisende nå. Tror folk at Norge i like stor grad vil klare seg godt utenfor EU nå? Er folk like overbeviste om at Norge klarer seg best alene fremover? Tiden vil vise. Nei-siden virker i liten grad å ha fornyet sitt arsenal av argumenter i samme grad som Russland og Kina har bygget opp sine arsenaler i takt med ambisjonene.
Ingen entusiast for EU-medlemskap
Like lite som det er noen vilje blant velgerne til å gi nei-partiene SP, SV, KrF, Rødt og FrP politisk makt til å gjennomføre et politisk prosjekt for å skape Annerledeslandet er det noe håp om at Norge skal bli et liberalistisk paradis i årene fremover.
Mine tre argumenter for norsk medlemskap i EU fra 1994 har stått seg med årene, og har de siste 10 årene blitt forsterket. Klimaendringene er her, og internasjonalt og overnasjonalt samarbeid om miljø og klima må til. Norge må være en del av samarbeidet, og ta sin del av ansvaret for å føre en bedre politikk på dette området. Liberale demokratier er den beste forutsetningen for en fredelig verden. Hverken Russland eller Kina er liberale demokratier. Tvert imot. Og en av de viktigste giftene som dreper demokratiet innenfra, er nasjonalisme og proteksjonisme i kombinasjon. Derfor er min tillit til USA som ankerfeste og garantist for norsk demokrati og frihet blitt stadig lavere. EU som politisk motor i Europa er blitt stadig mer dominerende. Skal man ha en hånd på rattet bør man ha stemmerett. Den eneste måten EU skaper demokratisk underskudd i Norge er ved at vi har valgt å ikke ha innflydelse på prosessene gjennom ikke å være medlem. Skal Norge være med og ta ansvar for miljø, økonomi og demokrati i vår verdensdel må det bli gjennom å ha stemmerett i EUs organer.
EU er ingen fast og uforanderlig realitet, men en samling politiske prosesser. Prosesser kan være gode eller dårlige. Det er medlemmene som bestemmer hvordan prosessene er og hva resultatet blir. Norge bør være en del av disse prosessene.
Norge kan ikke lukke øynene for hva som foregår utenfor vår stuedør og vårt eget nabolag. Vi kan ikke lukke øynene for hvilke krefter som har påvirkning på vår hverdag, vår økonomi, vårt demokrati, og vår frihet. Jeg er glad for at partiet jeg er medlem av har valgt å prioritere medlemskapsdebatten som en av sine viktige saker i tiden fremover. Det er naturlig for et liberalt parti å være tilhenger av internasjonalt samarbeid. Det er naturlig med en ny debatt om norsk medlemskap i EU, og hvorfor medlemskap er mer nødvendig i dag enn det var i 1994.
Derfor har jeg akkurat i dag valgt å melde meg inn i Europabevegelsen.
Så, Fredrik, kan du ikke sende meg en giro for medlemskap?
