Det brygger opp til storm – hvis vi skal tro mediene. Vi har en eldrebølge, en yngrebølge, en bølge med nye handelshindre, men heldigvis også en flodbølge av oljepenger, etter en periode med høye petroleumspriser. Hvordan skal vi navigere til smulere farvann?
Interessant nok møtes flodbølgen av oljepenger av en tilsvarende utgiftsvekst i det offentlige, slik at skattetrykket forblir høyt i Norge, også i årene som kommer. For de av oss som ønsker en mindre offentlig sektor blir det derfor nødvendig å peke på hvilke prioriteringer som må til for å oppnå større økonomisk frihet for folk flest….eller tør jeg si: vanlige folk.
Det er imidlertid mer. En kommentar i The Economist hevdet nylig at en grunn til den betydelige misnøyen blant vestlige velgere er at store overføringer går på bekostning av kvaliteten på offentlige tjenester. I Norge har vi store overføringer over offentlige budsjetter. Det kan derfor tenkes at omprioriteringer har et stort potensial for å bedre kvaliteten på grunnleggende offentlige tjenester som: skole, forsvar, rettsvesen og helsetjenester.
Folketrygden
Rimeligvis må vi ta tak i den enden der det monner mest. Ser vi på inndelingen av statsbudsjettets utgifter, som illustrert i figuren, vil vi se at Folketrygden er den desidert største utgiftsposten. Vi opparbeider oss alle rettigheter i Folketrygden. For de fleste er det snakk om pensjonsrettigheter, men også uføretrygd og dagpenger faller inn under denne ordningen.
Noe av grunnen til at utbetalingene er så høye er at Folketrygden gir økte rettigheter ved økt innbetaling. Med andre ord – de som tjener mest får også de største ytelsene. Hvis vi skal lete etter et område for å oppnå reduserte overføringer, så er dette en god kandidat. Et alternative opplegg ville være at det offentlige bare ga folk én sats. De som vil ha høyere ytelser måtte kjøpe forsikringer i det private markedet, eller selv-forsikre seg ved egen sparing.
Det finnes forresten grunner, utover rettferdighet, som taler for å gi like bidrag til alle: mange som står utenfor arbeidslivet er ikke spesielt produktive, men noen er det. Det er derfor ikke nødvendigvis en god ide å betale ekstra til dem som har hatt høy lønn tidligere, og som dermed har signalisert at de er mer produktive. Eksempelvis vil det å utsette pensjonsittilværelsen for en høyproduktiv arbeider gi større bidrag til samfunnet enn å sysselsette en lite produktiv ungdom.
En slik ordning gjør folk til minstepensjonister, men den har bedre fordelingsegenskaper fordi den i mindre grad innebærer en overføring fra alle til de bedrestilte i samfunnet. Et motargument vil være at dagens ordning innebærer en subsidiering av pensjonen til personer med lav inntekt, noe som mange ser som positivt. Her har vi et potensial for å flytte en viktig del av økonomien fra det offentlige over til det private, og å åpne for betydelig personlige valg og økt personlig ansvar for eget liv.
Kommunene
Vi har fått en kommune-økonomi-krise i fanget. Dette til tross for at skatteinngangen i kommune-Norge har vært god. Noe av grunnen til stadig mer strukkede kommune-budsjetter er de tiltagende lovpålagte oppgavene som kommune må forholde seg til.
Hvis vi vil overføre offentlig virksomhet til privat virksomhet, vil det være nødvendig å kaste generalist-kommune-prinsippet på båten. Vi kan forestille oss gjenfødelsen av landkommunene som vil ha færre lovpålagte oppgaver. Dette innebærer dermed også å forlate målet om like tjenester over hele landet. På den annen side kan kommunene konkurrere om befolkning ved å tilby en attraktiv miks av skattenivå og kommunale tjenester. På denne måten kan vi massivt redusere rammetilskuddene til kommunene.
Fylkeskommunen kan selvsagt avvikles.
Spesialisthelsetjenesten
Tenk sykehus. Helsetjenester er selvsagt et bunnløst hull. Det finnes noen lyspunkter for hvordan utgiftene kan reduseres. Ett viktig poeng som regjeringen selv trekker frem i statsbudsjettet er hvordan det sløses med personal-ressursene i norsk helsevesen. Figuren med alle flaggene i illustrasjonen viser hvordan Norge har en uvanlig høy sykepleier-tetthet samtidig som vi har en uvanlig høy lege-tetthet.
Det er all mulig grunn til å tro at organiseringen av helsevesenet, både i form av arbeidskontrakter, og i form av geografisk spredning bidrar til denne tunge ressurs innsatsen. En gjennomgang av ressursinnsatsen på den enkelte institusjon vil kunne bidra til kostnadskutt. Viktigere er trolig å la demografien virke. Det vil si å akseptere at befolkningen bosetter seg nærmere hverandre. En gjennomgang av hvilke tjenester som skal ytes av private og hvilke som skal ytes av det offentlige kan også bidra til kostnadskutt.
Forsvar
Forsvaret holdes gjerne for å være prakt-eksempelet på en offentlig sløse-organisasjon. Det er i dag grunn til å spørre om militærvesenet er i stand til å nyttiggjøre seg de økte bevilgningene som etaten mottar.
Verden har forandret seg mye i løpet av få år, noe krigen i Ukraina illustrerer. Oppbygningen av den norske forsvaret kunne med fordel vært gjennomgått på nytt for å sikre at skatte-kronene anvendes på best mulig måte.
Høyere utdannelse
Norske politikere har bestemt seg for at det skal finnes et universitet i hver region, eller til og med flere. Det er grunn til å stille spørsmål ved om kvaliteten på den akademiske staben og studentmassen er slik at institusjonene rettferdiggjør den ressursinnsatsen som de legger beslag på.
Likeledes er det grunn til å spørre om alle utdannelser er like viktige å tilby «gratis»? En rekke utdannelser kunne med fordel vært privatisert slik at studentene valgte dem som ved en investeringsbeslutning. Dette ville gi sterkere insentiv til innsats, og åpne for kreativ ødeleggelse i studier og institusjoner for høyere utdannelse.
Videre er det grunn til å spørre om nødvendigheten av akademiseringen av relativt praktiske utdannelser som lærer-utdannelse og sykepleier-utdannelsen er hensiktsmessig? Er offentlig sektors kobling av lønn til formal-utdannelse rimelig, eller burde meritter vektlegges sterkere? I en fremtid som skriker etter arbeidskraft, skal vi binde så mange ungdommer opp i lange utdannelses-løp?
Vei og jernbane
I Norge har vi langt større offentlige investeringer i infrastruktur enn i sammenlignbare land, målt som andel av (et allerede høyt) BNP. Til tross for dette har vi dårlig standard på veinettet og jernbanenettet.
Det finnes naturlige grunner til dette: kalde vintre og mye fjell. Andre grunner er mer problematiske. En spredt-bodd befolkning knyttet til krav om samme standard fører til at en rekke samferdselsprosjekter som ikke har positiv samfunnsøkonomisk lønnsomhet realiseres. En del prestisjeprosjekter realiseres på grunn av politikernes overmot.
Den viktigste tilnærmingen til å holde kostnadene nede på dette feltet er trolig å la befolkningen bo mer konsentrert. Det vil tillate myndighetene å konsentrere seg om samfunnsøkonomisk lønnsomme infrastrukturprosjekter.
Rettsvesen og beredskap
Domstolsreformen er som kjent et forsøk fra den sittende regjeringen på å sløse mer enn nødvendig i rettssystemet. Jeg vil ikke dvele ved dette – derimot:
Mange mennesker sitter i dag i fengsel på grunn av handlinger uten offer. En kraftig reduksjon av lovforbud ville redusere kostnadene knyttet til rettsvesen.
Røkla
Vi er nå på et nivå der bevilgningene over statsbudsjettet faller under 50 milliarder kroner i året. Det er liten tvil om at det skjer betydelig sløsing også her. Virkelig potensial for innsparing kommer riktignok på postene over.
Moralsk kan man selvsagt ha innvendinger mot: støtte til livssynssamfunn, bistand, aktiv næringspolitikk og strømstøtte, men innsparingene her blir en pølse i slaktetida.
Hva dette betyr
Liberalister kan ofte si at de er for lavere skatter, men støter på problemer i møte med argumenter fra ett-partiet om at de må fortelle hvilke sykepleier de vil si opp, eller hvem som skal miste pensjonen sin. Det er viktig å være klar på at en privatisering av viktige offentlige oppgaver innebærer en ansvarliggjøring av folk flest. Det kommer til å være noen som klarer seg dårligere i et liberalistisk samfunn enn hva de gjør i dag. Dette peker også på det ansvaret øvrige personer har for å gi tilbake til samfunnet på effektivt vis.
Det er også viktig å peke på at andre institusjoner vil komme i de gamle institusjonenes sted. Privat pensjonssparing vil dekke opp for lavere pensjoner fra det offentlige. Private helseinstitusjoner vil dekke opp for et redusert antall offentlige institusjoner, og så videre.
Endelig er det viktig å peke på at frigjøringen av skattemidler enten kan tas ut i høyere forbruk, eller mer arbeidsfrihet. Folk vi leve friere liv.
Vi opplever nå en høyrebølge i Norge. Vi kan imidlertid være sikre på at høyrepartiene som stiller til valg alle er stor-stat-partier. Det er derfor ingen grunn til å tro at vi utvikler oss til et samfunn med sterkere personlig autonomi.
