Bassirou Diomaye Faye, Senegals president, lover “en ny politisk modell” med ulik maktfordeling, sammen med Ousmane Sonko, landets statsminister og Fayes nære partner. Hva betyr det?
12. september utlyste Faye presidentsvalg for å oppnå flertall i parlamentet, med syltynn margin til grunnlovens minimum for hvor tidlig valg kan avholdes.
Etter valget forrige søndag ser det ut til at Faye har oppnådd nettopp det, og PASTEF, Senegals styrende parti, hevder de har vunnet med stor majoritet.(1)
En slik majoritet vil gi Faye og Sonko et kraftfullt mandat til å gjennomføre sin sosiale og økonomiske reformagenda. Opposisjonen, inkludert Macky Sall, Senegals mektige tidligere president, har erkjent nederlaget.
Ved forrige parlamentsvalg i 2022 ble de endelige resultatene offentliggjort først tolv dager etter valget. I år hevdes det at detaljerte resultater vil offentliggjøres førstkommende fredag, den 22. november.(2) I Senegals parlament sitter 165 representanter, og PASTEF trenger følgelig 83 for å ha flertall. De nye parlamentarikerne vil ta sete 45 dager etter at resultatene kunngjøres.(3)
Før valget var det voldelige sammenstøt i hovedstaden Dakar, den nordlige byen Saint Louis og Koungheul sentralt i landet (4) men etter valget gratulerte posisjonen og opposisjonen hverandre, så vel som befolkningen, med den temmelig fredelige gjennomføringen av valget.
Ved dette valget så vel som ved presidentvalget i mars i år, drev Faye og Sonko en kampanje om oppbrudd. Avtaler med internasjonale selskaper så vel som nasjonale strukturer skulle gjennomgås og forbedres til det bedre for den senegalesiske befolkningen.
Hvor radikal reformeringen av disse strukturene blir, vil bli tydelig når de to unge mennene nå har nærmest uinnskrenket utøvende og lovgivende makt.
Relasjonen mellom de to mennene er viktig for å forstå senegalesisk politikk i dag.
Faye, Afrikas yngste demokratiske valgte president på kun 44 år og med to koner, har lovet å knuse korrupsjon og skape en økonomi som er best for senegaleserne selv, en ideologi som kan kalles afropopulisme.(5)
Samtidig er Faye panafrikansk anlagt i sin tenkning, og er således tilhenger av å bevare og styrke ECOWAS-samarbeidet, enkelt forklart en vestafrikansk union ikke helt ulik EU, i en tid hvor fem av femten land i regionen har gjennomlevd statskupp.(6) I unionen er Faye utnevnt til mekler mellom de mer-eller-mindre demokratiske vestafrikanske landene, og dem som er styrt av militærjuntaer.
Sonko, har gjennom sin foreløpig korte tid rukket å kritisere fransk militær tilstedeværelse i Senegal – en tidlig forløper til militærkuppene i flere av nabolandene – og å foreslå reform av ECOWAS for å forhindre splittelse med landene som nå styres av militærjuntaer.(7)
Forhåpentligvis er det Faye og Sonko mener når de nå lover en “ny politisk modell”(8), en modell hvor staten i mindre grad tilrettelegger for korrupte strukturer som tillater både senegalesiske og utenlandske selskaper i å stikke av med en urettmessig andel av kaken og et Senegal som er internasjonalt rettet samtidig som det ikke er ukritisk til postkolonialistiske og korrupte strukturer.
I fransktalende Vest-Afrika krever flere land slutten på «Francafrique», en nykolonial tilnærming som Paris lenge har brukt i sine forhold til sine tidligere kolonier. Samtidig reiser Faye jevnlig (9) til Paris for å møte Emmanuel Macron, Frankrikes president.
I bybildet i Dakar er den tidligere korrupsjonen synlig i bybildet i form av uferdige høyhus langs hele kystlinjen som angivelig har utnyttet offentlige ordninger, og som nå er stoppet.
Når reformagendaen til Faye, Sonko og PASTEF tiltar, vil det bli interessant å se om det er lønnsomt å bygge dem ferdig uten å samtidig rane staten for subsidier.
Se også søndagens artikkel Et av Afrikas mest demokratiske land går til valg for andre gang på åtte måneder i forkant av valget.
