Eiendomskongen Olav Thon er død, 101 år gammel. I et land der likhetsidealet står sterkt og Janteloven oppsummerer likhetsidealets utøvelse av sosial kontroll ble Thon den elskede kapitalisten.
Hvorfor? Fordi han var en kapitalist slik selv likhetsorienterte nordmenn liker dem. I Norge var det i tiår slik at alt som skilte seg ut ble sett på med mistenksomhet. Misforstå rett; vi elsker enere, så lenge det handler om sport, og innen kultur – spesielt hvis de er kontrære. Eksempelvis malere som Odd Nerdrum og Vebjørn Sand. Rikfolk og spesielt milliardærer? Ikke så populære.
Olav Thon viste tidlig forretningstalent, og startet sin karriere allerede under 2.verdenskrig. Han drev pelsoppdrett og solgte reveskinn. Den spede starten er reflektert i Thongruppens logo. Han kjøpte bygården som senere ble kjøpesenteret Arkaden på Karl Johan. Han kjøpte opp bygårder i Oslo, og utviklet blant annet kjøpesentra. Han bygget også opp en hotellkjede; Thon Hotels.
Thon er det som på moderne norsk kalles «self-made». Han er den enkle bygdegutten som kom til byen og ble rik. På veien skapte han mengder av arbeidsplasser.
Uten egne etterkommere har han plassert formuen i en stiftelse som eier selskapene. Stiftelsen donerer penger til såkalt samfunnsnyttige formål, blant annet medisinsk forskning.
Thon passer perfekt til bildet av den nøysomme, samfunnsbyggende kapitalisten. En av Norges rikeste, som satt i ledelsen for sine selskaper til han ble 99 (!) år. Ikke noe AFP her, nei. Han var sjefen med det minste kontoret. Som tok med matpakke på kontoret. Som ikke viste frem rikdommen for all verden. Flå kommune trakk vinnerloddet, da Thon bestemte seg for å bidra til utviklingen av lokalsamfunnet. Han donerte rikelig til gode formål i samfunnet, etter mønster fra de store fra kapitalismens gullalder i USA (Vanderbilt, Astor, og andre). Thon var glad i naturen, og æresmedlem i Den Norske Turistforening (DNT).
Vi kan lese med interesse om Rimi-Hagen, Rema-Reitan, Kjell Inge Røkke, John Fredriksen og Bjørn Dæhlie. De har også bygget opp egne formuer. På 1970-tallet, 80-tallet, 90-tallet og etter årtusenskiftet. De klarte å bygge opp en formue, ofte i kamp mot norske myndigheter og norsk byråkrati, der nordmenn flest sliter med byråkratiet som følger med å skulle bygge en garasje eller utvide huset sitt.
Men den sosiale (og moralske) kontrollen kommer frem når rikdommen vises frem, og klagingen over at skatter og avgifter driver dem ut av landet. Kanskje litt misunnelse også? Over at de faktisk har mulighet til å stemme med føttene? Deres levesett og handlinger frontkolliderer med likhetsidealet.
Slik var det ikke med Olav Thon. Med rød (!) strikkelue fremfor flosshatt, melk fremfor champagne i glasset, brunost på brødskiver fremfor kaviar på tallerkenen, turer i den norske fjellheimen fremfor luksusyacht ved rivieraen. En formue bygget med egne hender, ikke arvet. En beskjeden livsstil fremfor privatfly og flotte palasser. Det er slike kapitalister Norge vil ha.
Olav Thon var heller ikke den gravalvorlige og selvhøytidelige som andre norske rikinger i Sveits-exodusen fremstår med. At han lot FrP leie lokaler i en bygård han eide ved arbeiderbevegelsens høyborg på Youngstorvet vitner om humor. Og kanskje et aldri så lite politisk spark til Ap og LO? Han fremstod i offentligheten med glimt i øyet, humor og kjappe replikker.
Olav Thon ble den elskede kapitalisten. Det kommer ikke slike folk fra bygdene nå til dags.
