I dag markeres det over hele verden at Ukrainas befolkning har levd (og overlevd) i 1000 dager med kontinuerlige angrep fra Russland, siden invasjonen 20.februar 2022. Verdens totalitære stater støtter Russlands krigføring. Skal demokratiene overgi Ukraina til seg selv?
Nord-koreanske soldater kjemper på Russlands side i Ukraina. Iran produserer droner som brukes i Russlands krigføring. Kina bidrar også. Slik samler demokratiets fiender seg på Russlands side. Ikke nødvendigvis fordi de er enige i Russlands mål med krigen (å utslette Ukraina både som demokrati og som selvstendig stat), men fordi det også kan passe med deres egen agenda.
Forleden fjernet USAs avtroppende president Joe Biden restriksjonene på de langtrekkende rakettene Ukraina har fått i våpenbistand. De kan nå brukes mot mål langt inne på russisk territorium. Det er et viktig bidrag til Ukrainas forsvarsevne, men kommer altfor sent. Diktaturenes våpensmier jobber på høygir for å forsyne Russland, mens demokratiene (i Europa) ikke klarer å holde følge.
Ukrainas kamp er vår kamp. Når verdens verste despoter legger vekten sin bak Putin er det et alvorlig signal til Europas og verdens demokratier. Å svikte Ukraina er å svikte oss selv, vår frihet og vårt styresett. Europa har sett det før; under den spanske borgerkrigen, og da Tsjekkoslovakias demokratiske myndigheter måtte sitte på gangen mens landet deres ble stykket opp og servert Hitler. Det kan skje igjen. Trump kan presse frem forhandlinger der Ukraina sitter på gangen mens landets skjebne avgjøres av andre – i strid med Ukrainas egne ønsker og interesser.
Fremtredende personer hevdet helt frem til Russland faktisk angrep at det ikke kom til å bli noen invasjon. I debatten om krigen både i Norge og andre land gjentas stadig Putins argumenter om Russlands «legitime» interesser, alt mens Ukrainas befolkning kjemper mot total utslettelse. Det ropes om at våpen ikke skaper fred, og at kriger avsluttes i forhandlingsrommet. Våpen bidrar til å forhindre Putin om å nå sitt mål om å utslette Ukraina som eget land. 2.verdenskrig ble ikke avsluttet i forhandlingsrom, men med betingelsesløs kapitulasjon. En debatt om den beste måten å oppnå fred bør ha som premiss at Ukraina skal overleve som selvstendig land – med demokratisk styresett. En slik debatt bør ikke foregå på Putins premisser og med hans argumenter fremført av andre.
1000 dager med kontinuerlige angrep kan gjøre oss som ikke bor i Ukraina lei av stadige oppdateringer og numne for nyheter om daglige krigshandlinger. Det er likevel verst for den vanlige borger i Ukraina. Som lever med utrygghet og frykt. Vi skylde dem å ikke glemme, å ikke bli likegyldige for deres lidelser. Putin har nærmest ubegrensede menneskelige ressurser å ofre på slagmarken. Krigen mot Ukraina er blitt en utmattelseskrig. Det er forståelig at en befolkning under angrep også kan bli rammet av krigens fatigue, og desillusjonert over mangelen på håndfast bistand.
Europas demokratier var naive i München i 1938. Det vil være naivt å tro at Putins ambisjoner stanser med Ukraina. Han har uttalt at oppløsningen av Sovjetunionen var forrige århundres største geopolitiske katastrofe. Spørsmålet er: Katastrofe for hvem?
Et demokratisk land har rett til selv å velge sitt styresett, sine ledere og sin fremtid. Det gjelder også Ukraina.
