Det var en lavmælt lansering vi var vitne til, da regjeringen 1. november la frem den aller første stortingsmeldingen av sitt slag, om gründere og oppstartsbedrifter.
Temaet for meldingen kunne knapt vært viktigere for landets langsiktige økonomiske utvikling. Næringsminister Cecilie Myrseth lanserte meldingen med ordene «vi trenger gründere mer enn noen gang!», og mente med det å vektlegge «vekstgründere», eller innovative gründere med betydelige vekstambisjoner.
Med det utgangspunktet hadde det vært naturlig å vektlegge behovet for sterkere incentiver for innovativt entreprenørskap i Norge. Men det står det ingenting om i meldingen.
Etter nærmere gjennomlesning blir det tydelig hvorfor dette grunnleggende incentiv-spørsmålet verken adresseres eller besvares. Stortingsmeldingen inneholder nemlig ingen problemanalyse, langt mindre et politisk konsept for mer innovativt entreprenørskap.
Men Norge har virkelig et problem med innovativt entreprenørskap, noe jeg har utdypet nærmere i et Civita-notat.
Tilfredshet med status quo
Mesteparten av meldingen, på i alt 126 sider, inneholder egentlig ikke stort annet enn beskrivelser av gründerlandskapet i Norge, samt en oversikt over sentrale rammebetingelser og det næringsrettede virkemiddelapparatet. Innimellom dukker det opp i alt 53 tiltak over hva regjeringen allerede gjør eller vil gjøre – uten noen reell nyhetsverdi.
Tiltakene tar utgangspunkt i det eksisterende statlige virkemiddelapparatet, ikke i en problem- og mulighetsanalyse. Det er vel og bra at regjeringen blant annet vil forenkle og skape én vei inn til virkemiddelapparatet for gründere, samt forenkle det offentlige anskaffelsesregelverket og fremme gründerskap blant kvinner. Men så lenge tiltakslisten ikke ledsages av begrunnede målsettinger og prioriteringer, henger hele gründermeldingen i luften, uten retning.
Hintet som ikke ble fulgt opp
En av de mest interessante beskrivelsene i gründermeldingen finnes i vedlegget helt til slutt, som inneholder en kortfattet sammenligning av det gründerrettede virkemiddelapparatet i noen utvalgte land, utarbeidet av Oslo Economics. Her nevnes det at land med høy entreprenøraktivitet og velfungerende økosystemer for innovative gründere, som for eksempel Sverige og Nederland, også er kjennetegnet ved et mindre omfang av virkemidler som er direkte rettet mot gründere.
Et relevant funn fra evalueringer av virkemiddelapparatet i Sverige kunne vært tilført: De minst vellykkede gründerne kjennetegnes ved å bruke mye tid og ressurser på offentlige støtteordninger. De mest vellykkede gründerne bruker ingen eller minimal tid på det offentlige virkemiddelapparatet. De bruker heller tiden på kunder, produktutvikling og sine utvalgte kapital- og kompetansepartnere.
At regjeringen kan ha misforstått noe vesentlig i sin forståelse av den den norske gründerutfordringen, trer tydelig frem i setninger som denne: «Stortingsmeldingen er en milepæl i arbeidet med å gi gründerne støtten de trenger i en raskt skiftende verden».
Incentiver, ikke støtte
Men, som tilfellene Sverige og Nederland viser, trenger ikke innovative gründere offentlig støtte. De trenger først og fremst bedre og sterkere generelle incentiver. Her er det umulig å komme utenom de særnorske disincentivene knyttet til kombinasjonen av formuesskatt, exit-skatt og gjenværende begrensninger i opsjonsskatteordningen for ansatte i oppstartselskaper. Men, dette sies det heller ingenting om i gründermeldingen.
Sånn sett er det ikke unaturlig at regjeringen selv nøyer seg med å beskrive sin egen tiltakspakke på denne beskjedne måten: «Regjeringen mener tiltakene som foreslås i denne meldingen vil være med på å bygge opp under regjeringens mål om at Norge skal være et av verdens beste land å starte og drive virksomhet i.»
Dit er det en lang vei å gå, men det virker ikke slik når man leser regjeringens gründermelding.
