Donald Trump kunngjorde nylig at Robert F. Kennedy Jr (heretter RFK) nomineres til ny helseminister. Nominasjonen må først godkjennes av Senatet, og hvis det skjer, utneves han til ministerposten.
Opplysningstidens filosofer ville snudd seg i grava av RFK. Han er på ingen måte et symbol på rasjonalitet, empiri og fornuft. Mannen har i årevis fungert som en megafon for gjennomsyret konspiratorisk søppeltenkning. En gjennomgang av hans uttalelser opp gjennom årene burde fjerne enhver tvil om at han er kvalifisert.
RFKs vrangforestillinger
Under COVID-19-pandemien spredte blant annet RFK flere usannheter (det er fristende å kalle det løgner, men jeg tror han kan være sprø nok til å tro på dette selv), som påstanden om at COVID-19 var et biologisk våpen og «etnisk målrettet» for å skåne visse populasjoner. Han har til og med skrevet en 480-siders bok om det, hvor han promoterer hydroxyklorokin og ivermectin som behandling mot COVID-19.
Han hevder videre at vaksiner forårsaker autisme, at AIDS er forårsaket av rekreasjonelle rusmidler og at antidepressiva forårsaker depresjon. På pocasten til Joe Rogan sa han at mobiler, 5G og WiFi forårsaker kreft. Han har promotert den alternative behandlingen kelatterapi. Han tror fluoret i drikkevannet forårsaker kreft og annen sykdom, og vil forby fluor det. Han tror at «frøoljer», som rapsolje, gjør oss syke og har forårsaket fedmeepidemiet, samtidig som han promoterer upasteurisert melk, som faktisk kan gjøre deg syk. Og han tror at en parasitt har spist deler av hjernen hans.
Om det siste stemmer, kan det forklare mye av det førstnevnte.
For øvrig er ikke dette en fullstendig liste. Den fullstendige listen over det antivitenskapelige vrøvlet han lirer av seg, er lang. Hvis man vil, kan man sikkert google seg frem til mange flere.
Det som er krystallklart, er følgende: RFK omfavner alternativ medisin og avviser skolemedisin. Han er blitt korrigert på mange av påstandene sine, men ignorerer dette eller bryr seg ikke, og fortsetter å spre dem. Verdenssynet hans er drevet av en motor av konspiratoriske ideer.
Når en person med vrangforestillinger får stor innflytelse over helsepolitikken, risikerer vi en situasjon hvor pseudovitenskapelige ideer overstyrer evidensbaserte beslutninger. Dette er ikke en ren teoretisk øvelse. Det har skjedd, og det kan skje igjen.
Hva kan være skaden, spør du?
På 1990-tallet stilte Sør-Afrikas politiske ledelse spørsmål ved den vitenskapelige konsensusen om at HIV forårsaker AIDS. Daværende president Thabo Mbeki uttrykte tvil om at HIV alene var årsaken til AIDS og mente at fattigdom og andre sosiale faktorer spilte en større rolle. Mellom 1999 og 2008 ble HIV/AIDS-fornektelse en integrert i helsepolitikken.
Denne fornektelsen førte til at myndighetene forsinket tilgangen til antiretrovirale medisiner (ARV) og programmer for forebygging av mor-til-barn-smitte. I stedet promoterte helsemyndighetene urtemedisin og andre alternative behandlinger.
En studie fra Harvard estimerte at denne forsinkelsen fra 2005 til 2008 førte til over 330 000 unødvendige dødsfall og 35 000 tilfeller av HIV-infeksjon hos spedbarn.
Dette er ikke bare tall og statistikk. Dette er virkelige liv. Tilfeller som kunne vært kurert. Menneskeliv som kunne vært reddet.
Hvis du setter pseudovitenskapelige konspirasjonsteoretikere til å styre helsepolitikken, dør uskyldige mennesker. Det er så enkelt.
Men RFK selvidentifiserer seg ikke som vaksinemotsander?
RFK kaller ikke seg selv for vaksinemotstander. Det er motargumentet. Men her er det verdt å merke seg at vaksinemotstander ofte unngår å omtale seg selv som sådan. I stedet for bruker de eufemismer som at de er «for trygge vaksiner», eller sier at de «er for mer forskning» og «bare stiller spørsmål».
Disse formuleringene er nøye valgt for å virke moderate og tilforlatelige, og for å unngå den negative oppmerksomheten som åpenbar vaksinemotstand typisk får. En trojansk hest for å bli akseptert av de naive som kanskje tror de er inne på noe.
Til syvende og sist er dette bare semantikk. Hvis man opphøyer og forsterker påstander om at vaksiner ikke er trygge, mens man fullstendig ignorerer den overveldende evidensen for at de er trygge, kan man neppe sies å handle i god tro. Hvis du konsekvent stiller spørsmål ved vitenskapelige bevis, men gir anekdoter og svake enkeltstudier frikort, avslører du at du har en agenda.
I denne sammenhengen blir selvidentifikasjon derfor ganske irrelevant. Det er ens handlinger og budskap, ikke selvidentifikasjon, som avgjør om man er vaksinemotstander (eller rasist, kvinnehater osv.).
Det liberalistiske motargumentet
RFK illustrerer faren ved konsentrasjon av makt i hendene på noen få. I det verst tenkelige scenariet kan han bruke maktposisjonen sin til å forby vaksiner eller livsviktige medisiner, mens uprøvde eller farlige alternativer fremmes.
Det tragiske er at det kreves en så åpenbar og ekstremt inkompetent person som RFK for å synliggjøre hvor farlig maktkonsentrasjon kan være.
Opplysningstidens filosofer, som Montesquieu og Locke, ville snudd seg i grava enda en gang over at makten ikke var bedre fordelt. De forsto at makt korrumperer, og at farlige eller inkompetente personer alltid vil kunne finne veien til makten hvis systemene tillater det. Derfor satte de begrensninger på statens makt.
Dette bør derfor tjene som en viktig lærdom for fremtiden: Den beste måten å forhindre farlig tankegods og dårlig maktutøvelse fra enkeltpersoner på, er å forhindre at maktutøvelsen blir for stor i utgangspunktet.
Det beste vi kan håpe på nå er at de kontrollmekanismene vi har fungerer, slik at de klarer å sette begrensninger på ham denne gangen.
