Da verden ble kastet ut i en pandemi i 2020, var reaksjonene fra nasjonene nesten ensartede: Strenge nedstengninger, omfattende restriksjoner, og en kraftig utvidelse av statlig makt.
De fleste land, inkludert Norge, valgte raskt å innføre strenge tiltak for å bremse spredningen av viruset. Denne tilnærmingen ble drevet av en kombinasjon av frykt, usikkerhet, og et behov for å handle raskt. Politikere tok ofte styringen, og det politiske presset for å «gjøre noe» resulterte i omfattende inngripen i folks liv. I motsetning til denne tilnærmingen, valgte Sverige en radikalt annerledes vei, som nå viser seg å nok ha vært den mest vellykkede når man ser på resultatene over tid.
Eksperter versus politikere
I Norge var pandemihåndteringen i stor grad preget av politisk lederskap. Politikerne, støttet av et helsepolitisk apparat, valgte en føre-var-strategi som involverte omfattende nedstengninger, restriksjoner på borgernes bevegelsesfrihet, og andre inngripende tiltak. Denne tilnærmingen var ikke bare drevet av vitenskapelige råd, men også av et ønske om å vise handlekraft og berolige en befolkning som ble bombardert med skremmende overskrifter og dystre spådommer i mediene.
Sverige valgte derimot å la sine fagfolk styre responsen på pandemien. Folkhälsomyndigheten, ledet av Anders Tegnell, fokuserte på å gi befolkningen gode råd og informasjon, og stolte på at folk ville ta ansvar for sine egne handlinger. I stedet for å stenge ned samfunnet, oppfordret de til individuell ansvarlighet og tiltak som kunne beskytte de mest sårbare, samtidig som resten av samfunnet fikk fungere så normalt som mulig. Denne tilnærmingen var forankret i en dyp tro på at individene, når de får riktig informasjon, er best rustet til å ta ansvar for sin egen helse og sikkerhet.
Medienes rolle i å forme politikken
En vesentlig faktor som påvirket pandemihåndteringen i mange land var medienes rolle. I Norge, som i mange andre land, ble mediedekningen dominert av fryktbasert retorikk. Overskriftene var ofte utformet for å skremme og generere klikk, noe som forsterket befolkningens frykt og drev etterspørselen etter enda strengere tiltak. Overskrifter som «Sverige risikerer katastrofe» og «Svenskene gambler med liv» dominerte nyhetsbildet, og malte et bilde av at Sveriges strategi var farlig og uansvarlig.
Medienes fokus på verste-fall-scenarier skapte en situasjon der det politiske handlingsrommet ble sterkt påvirket av en fryktdrevet offentlig opinion. Dette førte til en dynamikk hvor politikerne følte et sterkt behov for å «gjøre noe» – ofte uten en grundig vurdering av de langsiktige konsekvensene av tiltakene de innførte.
I Sverige var mediedekningen derimot mer balansert. Selv om det også her var kritikk, var det en større aksept for at ulike strategier kunne være gyldige, og at det å beskytte friheten til individet ikke nødvendigvis måtte stå i motsetning til å beskytte folkehelsen. Dette reflekterer den svenske tilnærmingen til krisehåndtering, hvor det å opprettholde et fritt samfunn ble sett på som en viktig verdi i seg selv.
Resultater som bekrefter Sveriges suksess
Til tross for de dystre spådommene, viste det seg at Sveriges strategi ikke bare var vellykket, men i mange tilfeller overgikk resultatene til land som hadde innført strenge nedstengninger.
Sverige hadde en lavere dødelighetsrate enn mange av sine europeiske naboer, og unngikk mange av de negative konsekvensene som fulgte med strenge restriksjoner. Dette utfordrer den konvensjonelle visdommen om at omfattende statlig inngripen alltid er nødvendig for å håndtere kriser.
Denne suksessen er et resultat av en bevisst strategi som satte frihet og ansvar i sentrum. I mitt tidligere innlegg Liberalistisk styring under pandemi fremhevet jeg hvordan samfunn som legger vekt på individuell frihet og personlig ansvar, er bedre rustet til å møte kriser uten å ofre grunnleggende rettigheter. Sveriges håndtering av pandemien er et konkret eksempel på hvordan disse prinsippene kan fungere effektivt i praksis.
Statlig inngripen og de langsiktige konsekvensene
Lockdowns og andre restriktive tiltak har hatt alvorlige og varige konsekvenser, som ofte har blitt ignorert eller bagatellisert i den offentlige debatten. Økte psykiske problemer, økonomisk ruin for små bedrifter, og en generell nedgang i samfunnets velvære, er bare noen av de problemene som har oppstått som følge av en politikk basert på frykt og kontroll.
I artikkelen Koronasertifikat til besvær diskuterte jeg hvordan koronapass og lignende tiltak kan virke innskrenkende på individets frihet og samtidig skape en falsk følelse av trygghet. Jeg pekte på at slike tiltak ofte fører til en glidebane mot en overvåkningsstat der personlige friheter gradvis blir erodert. Sveriges beslutning om å avstå fra slike tiltak og deres suksess med en mer frihetsorientert tilnærming, viser at det er fullt mulig å beskytte folkehelsen uten å undergrave fundamentale rettigheter og friheter.
I Guilt by association – en tankefeil! pekte jeg på hvordan media og politikere ofte forvrenger og demoniserer alternative tilnærminger ved å knytte dem til ekstreme eller upopulære grupper. Dette var spesielt tydelig i hvordan Sveriges håndtering av pandemien ble møtt med kraftig kritikk, til tross for at den i ettertid har vist seg å være både ansvarlig og vellykket. Dette eksempelet viser farene ved å dømme politiske strategier på feilaktig grunnlag, snarere enn på deres faktiske resultater.
Frihetens verdi i møte med kriser
Sveriges pandemihåndtering gir oss en avgjørende leksjon i frihetens betydning, spesielt i krisetider. Ved å velge en strategi som satte individets frihet og ansvar i førersetet, demonstrerte Sverige at det er fullt mulig å håndtere en global krise uten å ofre de grunnleggende rettighetene som utgjør kjernen i et fritt samfunn. Dette er en lærdom som Norge og andre land må ta på alvor når de forbereder seg på fremtidige utfordringer. For når vi står overfor det ukjente, er det frihet og ansvar, støttet av ekspertise, som gir oss den beste muligheten til å beskytte både helse og velvære på lang sikt.
Med Sveriges suksess som et tydelig eksempel, er det klart at mindre stat og mer frihet ikke bare er idealer å strebe etter, men reelle, praktiske løsninger som fungerer i møte med kriser. Dette er ikke et teoretisk prinsipp, men en veiledning for fremtiden. Når vi ser tilbake på pandemien og forbereder oss på det som måtte komme, må vi erkjenne at frihetens vei ikke bare er riktig – det er den mest fornuftige og effektive veien fremover.
