Definisjonsmakt er ofte hva ideologiske motsetninger handler om. Kampen om ordene blir derfor ofte tilspisset i ideologisk orienterte diskusjoner. Semantisk flertydighet fører til en avsporing av en rekke debatter der debattantene insisterer på egne definisjoner.
Et godt eksempel på dette trekkes frem av Bent Johan i et innlegg på liberaleren, der begrepene høyre og venstre ofte brukes som absolutte sannheter innen ideologi. Selv er jeg blant dem som ikke ser noe poeng i å definere seg på noen høyre/venstre-skala.
I forhold til enkelte begreper er Bent Johan og jeg ikke på linje. Dette gjelder særlig begreper som er påført et stigma fra oppgjøret etter andre verdenskrig. Særlig viktige slike begreper er: nazisme, fascisme, rasisme og antisemittisme.
Slike begreper kan i dag bare brukes for å demonisere en meningsmotstander, noe som ikke bygger opp under en konstruktiv debatt – som er mitt hovedanliggende.
Det er i dag ikke mulig å kalle seg: nazist, fascist, rasist eller anti-semitt og forvente å bli tatt på alvor. Dette er intellektuelt umulige ståsteder. Jeg vil dog ta to forbehold: i en amerikansk kontekst har rasismen vist seg på endre måter enn i Europa. En forskjellig forståelse av rasisme-begrepet er derfor forståelig. Fascisme-begrepet, som ofte brukes som en nazisme-light, kan være rimelig når det refererer til bevegelser som har en tilknytning til den historiske fascismen. Jeg kommer på to eksempler: La Falange og CasaPound.
Antisemittisme-begrepet vil jeg dvele litt ved, siden jeg opplever at Bent Johan misforstår min kritikk av den konvensjonelle bruken av begrepet. Igjen er mitt problem med begrepet dets semantiske flertydighet, og inkonsistensen med beslektede begreper. La meg derfor definere: semitter er folk som snakker et semittisk språk. Semittiske språk har utbredelse i Midt-Østen, den Arabiske halvøy og Nord-og Øst-Afrika. Anti-semittisme er en rasistisk ideologi som oppstod på slutten av 1800-tallet i Tyskland og som kulminerte i holocaust. Rasismen gjør at forestillingen om jøder i anti-semittismen er helt annerledes enn i den kristen antijudaismen.
Problemet mitt med anti-semittisme-begrepet er derfor først og fremst at det ikke har noe med semitter å gjøre. Slik det ofte brukes har det heller ikke noe med rasisme å gjøre. Bruken blir absurd når den benyttes om konflikten i Midt-Østen fordi alle involverte er semitter, eksempelvis israelere og palestinere. Ytterligere absurd blir begrepet når det dukker opp i utsagn som: antisionisme er antisemittisme. Problemet her er at de mest overbeviste antisionistene er ortodokse jøder som opplever en sekulær israelsk stat som blasfemisk, som i sin tur hvorfor ortodokse jøder har et problem med å tjenestegjøre i IDF.
Dette syntaktiske spriket virker jo som galskap, men det er faktisk system i galskapen. Systemet består i at under den vitenskapelige rasismen, altså før morderne genetikk, ble raser dels forklart ved hvilken språkgruppe dine forfedre talte. Fra denne teorien har vi begreper som arisk og semittisk. Selv har jeg studert både et semittisk språk: mellom-egyptisk (ja, de gamle faraoene var semitter), og sanskrit, som ble talt av folk som kalte seg ariere. Denne vinklingen er viktig for å forstå anti-semittisme-begrepet. Raser har også blitt definert langs helt andre dimensjoner, noe som for meg viser det absurde i rase-begrepet. Jeg er av den skolen som sier at raser ikke finnes annet enn i folks forestillinger.
Oppsummert er mitt problem med anti-semittisme-begrepet at det ikke handler om semitter og at det i første rekke har som funksjon å hefte nazismens stigma på en meningsmotstander. Ikke ulikt fascisme-begrepet. Bruken av slike begreper strider derfor mot vanlige regler for dannet debatt som krever at vi møter meningsmotstandere med åpent sinn og forstår dem i beste mening.
For å generalisere: for å ha en konstruktiv debatt er det en fordel å operere med begreper som har presise definisjoner, og å unngå stigmatiserende karakteristikker av meningsmotstandere. Det er også en fordel om betegnelser av andre er slik at de kan akseptere dem selv. Ellers er jeg enig i at ordene og semantikken utvikler seg, slår vi opp i ordboken på oppslagsordet semitt vil vi finne at det tidligere var en nedsettende betegnelse på en jøde. Som en historisk anekdote – opphavsmannen til ordet antisemittisme, Wilhelm Marr, definerte seg på sine gamle dager som en filosemitt.
Avslutningsvis vil jeg bare påpeke at rasisme er det nedrigste menneskeheten har pønsket ut.
