Arne Eidshagen er forbilledlig i sin kritiske innstilling til hvordan ord brukes. Senest i gårsdagens artikkel på Liberaleren, men også tidligere for eksempel i artikkelen med tittelen f-ordet. Jeg deler hans bekymring i at det går inflasjon i bruk av historiske skjellsord. Han tar imidlertid etter min oppfatning grunnleggende feil når det gjelder et sentralt poeng.
Eidshagen henger seg opp i historisk bruk av ord som ikke lenger er relevant i vår verden. Ordene beholder da en spesialisert historisk betydning, men blir tilnærmet meningsløse i nåtiden.
Typiske eksempler på dette er at fascisme og nazisme kun kobles til historisk bruk og antisemittisme kobles til en språkgruppe generelt istedenfor jøder spesifikt. Jeg skal ikke gå inn på det siste utover å legge vekt på at det er en språkbruk som skiller seg fra vanlig bruk av ordet, og at jødehatet er noe spesifikt som skiller seg fra motvilje mot andre deltakere i en gammel språkgruppe.
Det er tre problemer med å bruke eksempelvis fascisme kun til den historiske fascismen til Mussolini.
Det ene er at man fryser et ord fast i én betydning og at man derfor ikke kan dra naturlige historiske linjer. Virkningshistorie er en viktig del av idehistorien, og man mister en viktig dimensjon dersom man ikke kan ha ideer som utvikler seg, og endrer seg.
For det andre lar man mennesker i en idetradisjon slippe unna sitt historiske slektskap med totalitære ideologier. Tanker og ideer oppstår ikke i et vakuum, men utvikler seg. Det er viktig å dra linjer både forover fra en historisk epoke og tilbake til røttene til menneskers nåværende synspunkter. Mennesker bør ikke slippe unna med HH eller 88, avstandstagen fra holocaust og tilhørende herligheter, uten å bli sammenlignet med nazismen eller kalt nazister.
Det er også slik at man får en inflasjon av mengden med ord hvis de ikke kan tilpasses til vår tid. Skal man ha hundrevis av ord som beskriver kjernen i fascismen, med små nyanser? Det blir meningsløst hvis man trenger å konstruere nye ord kontinuerlig for at man ikke skal bruke samme ord på noe som ikke er identisk. Et språk er levende og ord og betydninger endrer seg og tilpasser seg en ny verden. Det er naturlig.
Man kan selvsagt definere ting på sin egen sære måte, men det er ikke hensiktsmessig hvis et språk skal oppfylle sin funksjon, som er å formidle tanker videre til andre mennesker.
Når alt dette er sagt, så er det selvsagt slik at man bør påvirke hvordan ord brukes og vurdere om de er hensiktsmessige. Personlig mener jeg for eksempel at bruken av høyre-venstre-aksen er en katastrofe for både de liberale ideene og den politiske debatten. Jeg vet ikke hvordan bruken bør bekjempes, men det skjer ikke ved å bortdefinere seg helt fra hvordan språket faktisk fungerer.
