Debatten om hvorvidt Trump kan kalles: «fascist» illustrerer hvordan amerikanernes avstand til europeisk historie retorisk brukes i en polarisert debatt og som i sin tur fører til en fordummelse når vi adopterer amerikanernes begrepsbruk.
Rundreise
Fascist-begrepet hører til en gruppe ideologiske begreper som knyttes til mellomkrigstiden og andre verdenskrig i Europa. Vi kan kalle dette en ideologi-basert begreps-klynge. I denne klyngen finner vi begreper som: nazisme, totalitarisme, holocaust, rasisme, antisemittisme, fører, korporativisme osv.
Perioden var preget av fremveksten av ideologisk styrte autoritære regimer. Vi har derfor en tilsvarende begreps-klynge knyttet til begreper som: kommunisme, sosialisme, klasse, klassekamp, revolusjon, utbytting, gulag, holodomor osv.
Når vi nå har fått en aksept for å kalle en meningsmotstander for fascist, så er det en import fra den polariserte amerikanske polariserte debatten. Faktisk har en rekke slike begreper vært i en rundreise over Atlanteren. Flere slike begreper opplever en dreining i meningsinnhold på veien, og kanskje blir en aksept av amerikansk semantikk begrepene mindre egnet til europeisk debatt.
En slik semantisk flertydighet skyldes Amerikas og Europas ulike historie. I det konkrete tilfellet har europere vært nærmere på fascismen. Amerikanerne har vokst opp med narrativet om at Amerika reddet Europa fra fascismen. Et slikt ulikt perspektiv gjør at fascisme-begrepet får et annet innhold. Amerikanerne har lettere for å sose sammen alle begrepene i fascisme-begreps-klyngen og se det som en suppe med en omtrentlig betydning: noe autoritært som er ikke-amerikansk.
Forsøpling
Forsøplingen ligger mye i at man setter merkelapper på folk som de ikke anerkjenner selv. For å illustrere: Mussolini hadde ikke noe problem med å kalle seg fascist, Hitler ikke noe problem med å kalle seg nazist, men Trump har et problem med å kalle seg fascist. Så enten vet han det ikke selv, eller også er han en folke-forfører. Egentlig er han noe helt annet – han er Trump. Forsøplingen ligger i demoniseringen av fascismen og hele begreps-klyngen som den er assosiert med. Dette assosieringen er selvsagt tilsiktet og har ikke til hensikt å beskrive Trump og hans politikk, men snarere å si at det er utafor å stemme på ham, eller generelt si noe positivt om fascisten. Å kalle noen fascist i vår tid ligner mye på å kalle noen heks i tider med hekseprosesser. Forestillingen om at noe er noe annet i virkeligheten enn slik det fremstår, og at det bare er enkelte innvidde som kan gjennomskue bedrageriet er kjernen i woke. Det er imidlertid ikke noen fascistisk konspirasjon, på samme måte som det ikke finnes en jødisk konspirasjon. I høyden finnes det (*satirevarsel*) en godhets-konspirasjon som vil frata deg friheten for ditt eget beste.
Assosiasjonen trekker med seg de andre begrepene – plutselig blir det legitimt å spørre om Trump er anti-semitt, dette til tros for at anti-semittisme ikke var noe element i fascismen og til tross for at det er kjent at Trump har jødiske familiemedlemmer.
Anti-semittisme som begrepet er et særlig egnet eksempel på en merkelapp som i første rekke er egnet til å trekke på nazi-assosiasjoner. Hvorfor ellers skulle man bruke et begrep hentet fra de vanvittige antisemittenes vokabular? En semitt er en person som snakker et semittisk språk. En antisemitt er da rimeligvis en som er negativ til semitter? Hvorfor skulle noen mene noe spesielt om semitter? Neida med en konvensjonell tolkning overtar vi antisemittenes forestilling om at en semitt er en jøde. Denne særlige semantiske flertydigheten av semitt viser seg særlig nå begrepet antisemittisme brukes om konflikten i Midt-Østen som tross alt er en konflikt mellom semitter.
Å omtale noen som antisemitt er særlig krenkende på grunn av den nedrige rasismen som begrepet fikk under nazismen. Rasisme er det nedrigste av alt menneskelig.
Nazi anti-Semitism, which culminated in the Holocaust, had a racist dimension in that it targeted Jews because of their supposed biological characteristics—even those who had themselves converted to other religions or whose parents were converts.
Encyclopædia Britannica
Forestillingen om jøder som tilhørende en semittisk rase, som avslørt gjennom deres semittiske språk, i motsetning til andre europeere som snakker et indoeuropeisk språk, som identifiserte dem som ariere, tillot rasistene å definere dem som rase-fiender. Anekdotisk: i engelskspråklig akademia er det en diskusjon om hvorvidt man bør stave ordet antisemittisme som: «anti-Semitism» eller «antisemitism». Tanken er at den sistnevnte formen ikke antyder at det finnes en semittisk rase. Det faller dem åpenbart ikke inn å bruke et begrep som jødehat for å omtale negative holdninger til jøder.
Latskap
I Jonathan Littells roman De velvillige (Les Bienveillantes/The Kindly Ones) utspiller det seg en scene der hovedpersonen, som er nazist, deltar i beleiringen av Stalingrad. Han samtaler med en sovjetisk kommisær som er tatt til fange. Mennene kommer personlig godt over ens, men de er tydelige på at de er hverandres objektive fiender. Dette skyldes at de representerer hver sin konflikt-orienterte politiske ideologi der den ene er den andres klasse-fiender og den andre er den førstes rase-fiende.
Denne historien viser latskapen som ligger i merkelapper som skal ekskludere andre. I vårt konkrete tilfelle: hvis man ikke er i stand til å presentere objektive innsigelser mot Trump og hans politikk, så er det latskap på klistre på ham en merkelapp som fascist.
Min hypotese er at kulturell påvirkning fra Amerika til Europa har ført til flere slike amerikanske perspektiver. La meg foreslå enkelte i samme gate som Trump-historien:
- På grunn av Amerikansk historie er begreper som rase og rasisme knyttet til hudfarve (og strengt tatt øvrig etnisitet). Dette kan skygge over en bevissthet rundt Europeisk rasisme som var basert på «vitenskapelig» raseteori.
- Spesielle forhold til knyttet til amerikansk historie har blitt importert hit i form av neger-ordet-hysteri. Dette tar fokus bort fra virkelige fordommer.
- Amerikanernes forestilling om at det finnes raser slår beina under den europeiske forestillingen om at det ikke eksisterer menneske-raser. Forestillingen om menneskeraser er uestetisk og konstruert. Det er ikke lett å være rasist uten å ha et begrep om raser.
- Forestillingen om at konflikten mellom raser gjennomsyrer hele samfunnet og krever en konstant adressering – også kjent som woke eller kritisk raseteori, importeres hit og bidrar til polarisering og forsøpling av debatten i vårt samfunn.
Liberalismen er en samarbeidsorientert ideologi. Det betyr at du aldri møter objektive fiender. Du kan møte drittsekker, og fortell dem gjerne da at de er drittsekker. Det betyr at det ligger fjernere for liberalister å sette stigmatiserende merkelapper på meningsmotstandere, eller at det i alle fall burde være det. Å påpeke undertrykkende politikk er vi heldigvis flinke til. En liberalist vil lettere tenkje på et hvilket som helst menneske som sin objektive venn.
Som konklusjon: det forsøpler debatten å sette nazi-relaterte merkelapper på meningsmotstandere, og det representerer intellektuell latskap.
