Bør kvinners innsats i motstandskampen under andre verdenskrig få mer oppmerksomhet? Utvilsomt. Er det så enkelt som å lage en ny film? Neppe.
Som følge av Sigrid Bonde Tusviks fargerike utspill om kvinners representasjon i filmer om andre verdenskrig, har vi nå fått en debatt om kvinners bidrag under andre verdenskrig. Det vil si, debatten handler mer om at de rett og slett ikke får sin fortjente oppmerksomhet. Og det er nok av eksempler på innsats; Nic Waal, Eva Kløvstad og Ingeborg Reflling Hagen er blant noen av dem. De fortjener også å bli husket.
Problemet er narrativet. Og narrativet er at 1) vi lager altfor mange filmer om andre verdenskrig, og 2) disse gjør det så bra at dersom vi lager en film om en kvinnelig helt, vil det gå bra og føre til oppmerksomhet.
Finnes det et publikum?
Det finnes faktisk en film om en kvinnelig helt fra andre verdenskrig. Filmen «Spionen» fra 2019 handlet om skuespilleren og dobbeltagenten Sonja Wigert. Gode skuespillere, som Ingrid Bolsø Berdal i hovedrollen og Rolf Lassgård i viktig birolle ga godt utgangspunkt, men filmen fikk lunken kritikk og solgte bare 81 000 billetter.
Det kan i utgangspunktet virke pussig. Dersom man tar for seg listen over de 52 beste norske filmene (det er tredelt femtiendeplass), finner vi hele 11 filmer som er lagt til andre verdenskrig. Det laveste antall kinobilletter solgt er 500 000, altså godt over «Spionen». Men går vi disse filmene i sømmene, er det et interessant skue. Én av dem. «Nødlanding» (1952), er en ren fantasihistorie. Av de 10 mer eller mindre historiske gjenfortellingene, er én fra 1940-årene, tre fra 1950-årene og to fra 1960-årene. Av de fire fra moderne tid, er det bare «Max Manus» som kommer på topp ti, da femteplass. «Kongens Nei» er på 19., «Den 12. mann» på 28. plass og «Kampen om Narvik» på 46. Sistnevnte er også preget av mye fantasi for dramaets skyld.
Dette er på langt nær de eneste krigsfilmene fra den siste tiden som har prøvd seg på lerrettet. Nå går altså «Nr. 24» sin seiersgang på norske kinoer. Den har allerede passert 115 000. «Quislings siste dager» ligger på 175 000. Spørsmålet er likevel om det begynner å dabbe av for sistnevnte. Det er uansett langt opp til de 500 000 billettene man må selge for å komme på topp 50 for begge.
Nå er jo det å undersøke seertall på kino ikke det som det engang var. Samtidig er kinosalen et bra sted å markedsføre film for eventuell senere streaming. Og ser vi nærmere på topp 50-listen, ser vi at hele fire av dem er Olsenbanden-filmer. Holder vi oss til komedier, har topp 10 en rekke fra 1950- og 1960-årene: Fjolls til fjells, Operasjon Løvsprett, Vi gifter oss, Støv på hjernen, Sønner av Norge og Sønner av Norge kjøper bil. På førsteplass ligger naturligvis Flåklypa Grand Prix, og på den sure ellevteplassen Den siste Fleksnes. Bare Kampen om Tungtvannet (1949) i tillegg til Max Manus er tilstede av ikke-komedier.
Det er også et sjansespill. «Krigsseileren» (2021) gikk svært bra, med over 400 000 billetter. «Den største forbrytelsen» (2020) fikk omrent 130 000 billetter solgte, tjue tusen færre enn «Flukten over grensen» (2020) – begge med Covid-restriksjoner.. «Gulltransporten» (2022) endte med konkurs. Svik (2009) ble en fiasko. «Lengsel etter nåtid» (2023) var en minifilm som også fikk minimalt med billettsalg.
Og det er altså ikke slik at andre norske filmer gjør det dårlig. Øverst ligger altså «Flåklypa Grand Prix», og det er derfor kanskje ikke noen overraskelse at «Solan og Ludvig – Jul i Flåklypa» greide nesten 900 000 billetter. Selv om de ikke helt nådde Olsenbanden-tall, har de tre «Børning»-filmene levert svært høye tall. «Knerten» og «Knutsen og Ludvigsen»-filmer har også gjort det bra.
Vanskelig utgangspunkt
Nå er ikke seertall alt. Det å gi penger til filmer som få ser er del av den norske kulturidentiteten. Samtidig bør vel det å drive med folkeopplysning om kvinners innsats gjøres størst mulig, og dermed ha en bred appell. Og her kan problemet ligge.
For mye peker på at andre verdenskrig i seg selv ikke er nok. «Nr. 24» ligger langt bak «Max Manus», og «Quislings siste dager» er helt akterutseilt i så måte. Dette er muligens fordi det blir for mye alvor og for lite underholdning. «Max Manus» hadde først og fremst en svært god kjemi blant «gutta», og dette solgte like godt som eksplosjonene. I filmene om dem selv hadde Max masse personlighet, mens Gunnar manglet det.
For filmer med kvinnelige hovedroller er det ekstra viktig med sterke, men også likandes, personligheter. Dette er delvis fordi det er svært få av dem som var med på å sprenge ting, og dels fordi ingen har hørt om dem. Vi er dermed prisgitt regissører som greier å fortelle en god historie som engasjerer. Dette kan bli en film som må legge mer vekt på drama enn andre verdenskrig-klisjeene.
Og det er her vi har en utfordring. Mesterstykket å lage en kjedelig film om Sønsteby taler ikke til kvinnelige motstandsfolks fordel. For dersom vi ser på topp 50-lista, er det fascinerende hvor få dramaer som er med der. Av de 52 filmene var altså 11 filmer lagt til andre verdenskrig, der harde værforhold og/eller eksplosjoner er hovedtema. Tjuetre filmer er komedier, tre er julefilmer, to er katastrofefilmer, to er actionthrillere, en er en dokumentar og en er en revy. Vi har dermed ni dramaer igjen. Av disse er to av dem samiske, en av dem et sosialrealistisk drama, en av dem en dramakomedie, tre av dem dramatiseringer av kjente romaner og to, «Balladen om mestertyven Ole Gabriel Høiland» og «Kon-Tiki», historiske dramaer. Så det lover ikke godt.
Har vi en plikt?
I realiteten er det overdrevet hvor mange andre verdenskrig-filmer som lages. Dette kan skyldes begrepet «frekvensillusjonen», som sier at når du blir kjent med et fenomen, ser du det overalt. Det er selvfølgelig ikke slik at det plutselig dukker opp, men heller at du har ignorert det tidligere. På samme måte kan vi legge spesielt merke til filmer om andre verdenskrig og innbille oss at det er alt som lages.
Nå har det i det siste vært en rekke 75-årsmarkeringer for krigen (2015-2020), og mange filmer kom i den sammenhengen. Man kan få følelsen av metthet, kanskje også at alt egentlig er blitt diskutert ihjel. Samtidig vet vi at dette ikke helt stemmer. Det at krigsseilerne ikke fikk en film før nylig er i seg selv en skam. Sønsteby selv sa at krigsseilerne var de eneste nordmennene som gjorde noe som faktisk forkortet krigen. Hans egen rolle nådde ikke opp, altså.
I den sammenhengen blir også de kvinnelige krigsheltene små. Det blir også en rekke andre mannlige helter som heller ikke har fått sin film. Samtidig er det ikke noen grunn til ikke å gi kvinnene en høyst fortjent anerkjennelse. Av de mange mottakere av Krigskorset er det én kvinne, Elisabeth av Storbritannia, mormoren til den nåværende kongen.
Men norske regissører trenger all hjelp de kan få. Så man må først skrive en bok verdt å lese. Så får filmen komme deretter.
