Det amerikanske valget er akkurat over, og analysene av de politiske trendene er hot tema. Det er trist å lese at NRKs kommentator, Tone Sofie Aglen, gjør den sedvanlige feilgrupperingen av økonomisk høyreorienterte velgere som konservative. Unge menn blir mer konservative, skriver hun. Konservative, i den forstand at de er ideologiske motstandere til de liberale, som følgelig er gruppert på venstresiden med klimapolitikk og likestilling som sine kampsaker.
I en verden som ikke er svart-hvitt, men som også består av grånyanser og farger, så kan man ikke automatisk klassifiseres som konservativ fordi man ikke står på barrikadene og skriker om mer likestilling. Dette er hovedsakelig en sosialistisk kampsak, og det er langt ifra av alt ved venstrevridde perspektiver som er liberale. Høyreorienterte velgere kan være svært liberale, men de er ikke nødvendigvis politisk korrekte, og derfor begrenses ikke liberalismen til å handle om fremskritt som allerede er bearbeidet og sosialt akseptert blant det brede laget av befolkningen. Eksempler er liberal ruspolitikk, spillpolitikk, åpningstider, alternative samlivsformer (tenk større) og bruk av splitter ny teknologi tross noen usikkerhetsmomenter. Høyresidens liberaliseringskamp henter i mye større grad inspirasjon fra andre vestlige land, og sikter på å løfte Norge til samme nivå.
Venstresiden er sjeldent opptatt av å sammenligne Norge med omverdenen, og ender opp med å bygge prosjekt Norge som om det skulle vært en fjern øy. På godt og vondt. Introspektet gjør det mulig å ha større visjoner på enkelte områder, men faren er stor for at man faller langt bak på politikk som forlengst er implementert i andre land med massevis av erfaringsgrunnlag. Et godt eksempel er bruk av atomkraft, hvor diskusjonen først nå i 2024 har blitt tatt seriøst av de etablerte partiene på det norske Stortinget. Et annet eksempel et spørsmålet om avkriminalisering av narkotika, der Norge i dag står igjen som en formyndersk raring sammenlignet med de fleste andre vestlige land. Til og med industriell hamp, som ikke engang kan røykes, er strengt forbudt i Norge. Hamp er et alternativ til bomull i tekstilindustrien, og forbudet sier bare litt om hvor stor assosiasjonsangsten er hos de som har styrt Norge lengst.
Høyrebølgen vi nå ser blant unge menn er nok ikke dominert av folk som har funnet Jesus eller begynt å romantisere 1800-tallet. De er nok heller velkledde folk med ambisjoner som er lei av det trauste sosialdemokratiets evige avdempinger av de virkelig store drømmene, og den tunge vektleggingen av enkeltpersoners følelser som skal fungere som målestokk for politiske gjennomslag. Ofte er unge menn på høyresiden frittenkende folk som er glad i fest og har et fargerikt, moderne språk. Med andre ord ikke særlig lik en stereotyp konservativ som oppdras strengt til dannet atferd, korrekt «sprog» og et anspent forhold actionfylt aktivitet.
Egentlig bør vi applaudere venstresiden som over tid har klart å skyve alle sine meningsmotstandere inn i boksen med merkelappen konservative. Til glede for noen, men til forargelse for mange.
Det unge norske menn har forstått, er at hvis de ønsker en pakkeløsning med høy materiell velstand for middelklassen kombinert med høy valgfrihet, også frihet til å kunne ta hedonistiske valg, så er det høyresiden som tilbyr denne komboen. For å realisere drømmen må høyresiden danne regjering uten KrF, for sammen med Sp og flere venstresidepartier, er KrF garantist mot hedonistisk ufoldelse og frihet.
