Her sitter jeg igjen. Slik jeg har sittet så mange ganger før. Hundrevis av ganger før, faktisk. I et stille rom, foran et tomt Word-dokument, med fingrene hvilende på tastaturet. Jeg undrer meg igjen hva jeg skal skrive. Ordene pleier å komme. Sakte, men sikkert. Om så gjennom famlende tastetrykk.
Hver tekst blir et unikt sluttprodukt. Forskjellig fra de som kom før. Jeg gir form til tanker og følelser som hittil kun har eksistert som vage skygger i underbevisstheten. Tanker og følelser blir til ord, ord blir til setninger, og setninger blir til tekst.
I slike øyeblikk ser jeg at produksjon av tekst er som produksjon av andre goder. Utgangspunktet for en god artikkel ikke er så forskjellig fra det for et godt samfunn. Både et godt samfunn og en god artikkel springer ut fra friheten. Begge trenger rom for å vokse. De beste tekstene var ikke et resultat av at jeg ble kommandert (eller bedt) om å skrive de. Artikler blomstrer uhemmet når de får puste, vokse og utvikle seg fritt.
Det viktigste jeg gjør, er å ikke tvinge teksten frem. Hvert ord må komme naturlig, uten press eller strenge rammer som kveler kreativiteten. Produksjonen av en god tekst er som produksjonen av andre goder. Ordene du leser er ikke et resultat av at jeg har adlydet en autoritet. Strukturen er ikke gitt ovenfra. Jeg har friheten til å skrive som jeg vil, og rom til å gjøre feil og mislyktes.
Og tro meg, jeg har mislyktes. Men det er nettopp friheten til å mislykkes som har latt meg vokse. Kall det kreativ destruksjon. Feilene har vært det som har latt meg bli bedre. På samme måte vil et samfunn stivne om det blir styrt for stramt, uten rom for frihet eller feiltrinn. Når man frykter feil, stanser utviklingen.
Hvis jeg vil, kan jeg riktignok fylle sidene ved å ta rollen som en ubarmhjertig diktator. Hånden som svever over tastaturet kan i aller høyste grad bli til jern. Jeg kan presse frem en idé og tvinge den inn i stramme, sjablongmessige setningsmønstre. Men akkurat som i et samfunn under et tyrannisk regime, mister teksten da sitt eget liv.
Uansett hvor mye jeg makter, kan jeg ikke bøye virkeligheten til min vilje. Ordene og setningene blir til noe mekanisk og livløst, stilt opp som soldater i et grått og kaldt landskap, fremmedgjort fra sin egentlige hensikt. Kastrert for deilige utskeielser. Robbet for fri tanke.
I de beste tekstene, akkurat som i de beste samfunn, oppstår det en slags spontan orden mellom ord og uttrykk. En balanse mellom hva jeg kan tilby å skrive og hva leseren ønsker å lese. Økonomene kaller det likevekt, har jeg hørt. Equilibrium på fint. Da fungerer det.
De mest levende artiklene har aldri oppstått fra en kamp, men fra en prosess der forfatterne har frihet til å trå feil. En god tekst trenger, akkurat som et godt samfunn, frihet til å formes av sine egne ideer og en slags indre dynamikk eller system som ikke kan påtvinges utenfra. Da går det galt.
Så her sitter jeg igjen. Slik jeg har gjort så mange ganger før. Ventende og trygg. Ventende på at ordene snart skal finne meg igjen og trygg på at friheten gir dem den beste muligheten for at det skal skje.
