Gunnar Sønsteby har endelig fått sin egen film. Resultatet er ikke så verst, men den kunne ha vært så mye bedre.
I 2008 fikk norsk publikum en film de lenge hadde lengtet etter. «Max Manus» var en film om andre verdenskrig som torde å være underholdende. Det var action og spenning samtidig som budskapet om at man aldri skulle glemme krigen eller tilgi den svake forsvarsposisjonen kom klart fram. Slik sett var den perfekt for både skoleklasser og voksne. Den hadde et par historiske lettvintheter, og enkelte mennesker i motstandsbevegelsen ble erstattet av Gregers Gram for å gi mest mulig tid mellom Axel Henie og Nicolai Cleve Broch. Likevel kan man regne den som en suksess, og Max Manus’ bok ble etterspurt i kjølvannet av filmen.
Denne filmen kan virke litt som et slags svar på den. Nr. 24 gir motstandsmennene Andreas Aubert og Edvard Tallaksen mye mer tid. Førstnevnte får man respekt og ikke rent lite frykt for. Sistnevnte vokser veldig i løpet av filmen. Max og Gregers er nesten ikke med, og det kler filmen. Samtidig har filmen ikke helt lyktes i å lage en verdig konkurrent til «Max Manus».
Trasig om unikum
Det heter at dersom man laget en film som tok for seg livet til Gunnar Sønsteby, ville ingen tro på det. At én mann fikk til alt dette, virker uvirkelig. Men det er mye uvirkelig rundt livet til Sønsteby. Noe filmen dessverre ikke helt greier å formidle.
Historien begynner med at vi får se Gunnar Sønsteby gå ut for å møte 40 elever fra en lokal skole i hjemtraktene i Rjukan som er samlet for å høre på ham. Resten av filmen er en blanding av tilbakeblikk og spørsmål fra elever. Dette gjøres for å gå dypere inn i personen Gunnar Sønsteby.
Og her ligger svakheten. Selv om et karakterstudium i Sønsteby kunne ha vært interessant for sin egen del, lyktes filmen bare i å fortelle en usammenhengende fortelling om sprenging og Sønsteby som en humørløs sjef for Oslogjengen. Dette er altså mannen som fikk intetanende tyskere til å hjelpe ham under flukt til Sverige, som alltid kunne smile til okkupasjonsmakten selv om han var Norges mest ettersøkte mann. Man kan nok gå lenger, Gunnar Sønsteby må regnes som en av andre verdenskrigs beste agenter.
Mye av dette skyldes av at filmen ser bort ifra munnhellet «show, don’t tell», altså at man skal vise at han har et kaldt hode gjennom handlinger i stedet for å fortelle det. Filmen bruker altså fortellerstemme som voiceover og oppsummeringer på et kontor for å vise oss hvordan han tenkte. Her kunne vi ha sett en dels sjarmerende, dels usynlig, person nærmest valse seg gjennom okkupert Oslo. Det er mye ubrukt materiale her.
Nå er på ingen måte dette en dårlig film. Flere av sabotasjene er godt filmet, og det er et spenningsnivå som med litt bedre klipping og en strammere fortelling hadde vært blant de bedre filmene de siste årene. Det er fint at vi får sett Sønsteby også når krigen er over, selv om det er for lite, og det er merkelig at det at de ikke tok med at han fikk krigskorset, om enn det skjedde i 1946, eller at han var sjef for både kronprinsens og kongens eskorte da de ble møtt med øredøvende jubel.
Overraskende lite drama
Flere moderne filmer har en tendens til å legge inn drama selv der det ikke trengs eller engang stemmer. I «Kampen om Narvik» var det en unødvendig fortelling om en småbarnsfamilie som ble brukt som bakgrunn for å problematisere vanlige folks kamp under invasjonen. Den amerikanske «Pearl Harbor» handler nesten utelukkende om et kjærlighetsforhold, og «The Imitation Game» har en svært overdreven «romanse» mellom Alan Turing og Joan Clarke, som egentlig var en dyktig matematiker, og ikke bare en kløpper på kryssord. Disse historiske feilene er ofte med for å drive historien, som om andre verdenskrig ikke er spennende nok på egen hånd.
Dette problemet sliter ikke «Nr. 24» med. Manusforfatter Erlend Loe og regissør John Andreas Andersen (Skjelvet, Nordsjøen, Okkupert) har heldigvis holdt seg for gode for å trekke inn romantikk i historien. Ei heller alkohol eller andre klisjeer er blitt inkludert for å skape drama på bekostning av filmen. Denne filmen drives derfor ikke av verken Hollywood-klisjeer eller norsk åttitallsrealisme.
Så hvorfor lugger filmen? Det som gjorde «Max Manus» så bra var langt på vei personlig kjemi mellom Max og Gregers eller Max og Tikken, også utenom det romantiske. I «Nr. 24» har vi ingen slik personlig kjemi. Sønsteby var sjefen, og det var alt. Han framsto som stiv, kjedelig og uvennlig i store deler. Ikke sjelden irettesetter han, delvis for trivialiteter. Vi vet at han ble kalt Umulius Kjakabråtan blant venner. Det er ikke et navn man gir en surpomp. Filmen blir nesten mer en oppramsing av sabotasjer uten at vi går inn under huden på ham eller ser hvem han var da han ikke sprengte mål i filler.
Og dette er synd. Skuespiller Sjur Vatne Brean har mye å vise fram, og han kunne lett ha laget en mer likandes Sønsteby. Den eldre Sønsteby spilles av Erik Hivju, som nå nærmer seg storeslem i andre verdenskrigsfilmer, fra lege i «Max Manus» via oberst Birger Eriksen i «Kongens Nei» til Sigvart Hansen i «Spionen». Også han er et solid kort som kunne ha gjort mer med Sønsteby dersom manus hadde tillatt det.
Naivt om likvideringer
Spørsmålet, utover at vi nå er i år 2024, om hvorfor filmen kommer nå er også aktuelt. Marte Michelet har skrevet en god del om Hjemmefronten, og den har kommet under skarpt søkelys. Hvor mye visste de om jødeforfølgelsene? Hva kunne de ha gjort annerledes? Var Sønsteby virkelig en helt? I det øyemed er det fornuftig at man går Sønsteby i sømmene.
Og det er sannsynligvis derfor rammen til filmen er at en gammel Gunnar Sønsteby snakker med elever. Disse elevene stiller spørsmål om Hjemmefronten drepte nordmenn. Sønsteby kvier seg for å svare på spørsmålet.
Nettopp dette med å ta opp likvideringer fra Hjemmefrontens side skal være en av filmens styrker. Vi får definitivt bekreftet at Sønsteby og kompani tok livet av til sammen 82 nazister eller angivere som direkte eller indirekte førte til tortur eller drap på nordmenn. Njavel. Alt dette ble kjent i 1999 i boken «Over grensen?» av Olav Njøstad, basert på arkivet til da avdøde Jens Chr. Hauge. Tallet 82 er betydelig lavere enn i Danmark, der man opererer med nesten det femdobbelte.
Det til side er det noe pussig med hele måten disse spørsmålene kommer fra. Det er greit at barn kan være naive nok til å spørre om likvidering av nordmenn strengt talt var nødvendig. Men det føles nok mer som om de, med ett unntak, får disse spørsmålene servert av lærerne sine. Elevene virker først halvengasjerte før de fortsetter å spørre etter at Sønsteby sier at de er ferdigdiskutert. Kanskje de håper på gode karakterer, men det virker rart. Sønsteby var en enorm skikkelse i offentligheten, og han var en gjest. Elevene på sin side varierer med å presse ham på likvideringer og å foreslå ikke-vold mot nazister. Dette blir altså både svært aggressivt og usedvanlig naivt på en gang.
I realiteten er dette en helt grei film. Problemet er rett og slett at den burde ha vært mye bedre.
