Båtveien fra Vest-Afrika til de spanske Kanariøyene er nå en av de mest trafikkerte migrasjonsrutene til Europa. I 2024 kan det også bli den dødeligste.
På stranden nord for Nouakchott er døde migranter som skyller i land blitt et vanlig syn. Det fortalte en ung kvinne meg, da jeg reiste gjennom hovedstaden i Den islamske republikken Mauritania.
En ung mann i Senegal fortalte meg hvordan han og kameratene alle sparte for å betale smuglerne som organiserer båtreiser til Kanariøyene, i troen om at dersom de bare kom seg til Europa, så ville de alle tjene godt nok til å forsørge familiene sine hjemme. Det er en kjent sak blant fiskerne at bakmenn er villige til å betale dem godt, for å frakte migranter i sine tradisjonelle «pirogues». Jeg spurte mannen om han hadde tenkt over hvordan han skulle få seg en jobb, om han hadde undersøkt hva det kostet å forsørge seg selv, eller om han hadde lært seg spansk. Det hadde han ikke.
Båtruten fra Gambia, Senegal og Mauritania til Kanariøyene, er en av Afrikas mest trafikkerte migrasjonsruter. I 2023 ankom 40 000 migranter Kanariøyene, en dobling fra 2022. I år forventes 70 000 å forsøke.(1)
Det er også Afrikas dødeligste. Siden 2018 har 18 000 omkommet på denne om lag 1400 kilometer lange båtreisen, og i løpet av bare de første fem månedene i 2024 er 4 804 estimert omkommet. Tallet vil øke.(2).
Til sammenligning omkom estimert 2 500 på den langt mer omtalte ruten over Middelhavet fra Algerie, Tunisia, Libya og Egypt til Malta og Italia i hele 2023.(3)
Til BBC forteller den senegalesiske migranten Mouhamed Oualy at risikoen er verdt det, fordi mulighetene er så store i Europa, og så små i Vest-Afrika.(4)
Men i Europa venter ikke store muligheter.
Migranter som overlever båtreisen, må jobbe svart og ellers unngå politi og øvrige myndigheter. Uten arbeids- og oppholdstillatelse, er det kanskje vel så få muligheter i Europa, som det er der hvor de migrerte fra.
I Europa er vi dessuten mest opptatt av å begrense vellykket migrasjon til våre egne land. Det kan det være forståelige argumenter for, slik som for eksempel å begrense antall mottakere av velferdsytelser eller forhindre en økning i sosiale utfordringer som for mye innvandring kan medføre.
Argumenter som disse preger i stor grad de fleste europeiske land og gir økt oppslutning om populistiske og radikale ytre høyre partier. Moderate partier, slik som det danske eller det norske Arbeiderpartiet, det tyske kristendemokratiske partiet, det polske liberalkonservative partiet eller det spanske sosialistpartiet, følger i sin tur etter, for å begrense ytre høyres oppslutning.
Ultimo august besøkte den spanske statsministeren Pedro Sánchez de tre landene fra hvor migranter reiser mot Kanariøyene, Mauritania, Senegal og Gambia, med formål om å begrense migrasjon.(5)
Tidligere i år var samme Sánchez også i Mauritania, denne gangen sammen med EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen for å lanserte en migrasjonsavtale med Mauritanias nylig gjenvalgte president – ikke helt ulik EUs avtaler med Tunisia og Libya.(6) EU har også avtaler med Mauritania,(7) Senegal (8) og Gambia(9) som tillater europeiske fiskeflåter å operere i deres farvann, hvilket naturligvis gjør det mer utfordrende å få fisk fra en pirogue.
Mens vi forsøker å begrense migranter til europeiske land, bidrar vi direkte til å skape dem her i Vest-Afrika.
Europa stenger stadig flere grenser. Men formålet er ikke å forhindre migrasjon fra der hvor grensene er åpne, men fra der hvor grensene allerede er stengt. Men – i hvert fall foreløpig – ser det ikke ut til å begrense antallet som forsøker å migrere. Det bidrar imidlertid til farligere ruter.
Paradokset er at Europa vil trenge store mengder arbeidskraft i årene som kommer, i særdeleshet i helseyrker. Det fødes stadig færre europeere og gapet mellom pleietrengende og voksne som kan arbeide, blir stadig større. Det er dessuten naturlig at mennesker flytter til dit hvor det er etterspørselsoverskudd etter arbeidskraft.
En bedre idé kunne kanskje derfor være å tilby utdanning innen fagområdene vi trenger, med garantert oppholds- og arbeidstillatelse etter fullført utdanning.
Eller å liberalisere tildelingen av midlertidig opphold, for eksempel ved å gi arbeids- og oppholdstillatelser for arbeidskraft det er behov for i inntil fem år. Både for å dekke det europeiske behovet for arbeidskraft, men også for at dem som ønsker å migrere til Europa kan danne seg et korrekt bilde av de faktiske forhold, i motsetning til glansbildet som mange forventer.
Dessuten kan det tenkes at fem år med europeisk inntekt er tilstrekkelig for å spare opp nok til å ha det bedre hjemme, og at erfaringene fra Europa kan komme hjemlandet til gode, og dermed motvirke «brain drain», altså at dem med den høyeste kompetansen migrerer, og dermed ikke bidrar til å utvikle sine hjemland.
I det minste burde europeiske land avsette noen av de europeiske skatteinntektene fra fiske i vestafrikanske farvann, til å håndtere migrasjon fra det samme fastlandet.
