På mandag publiserte Liberaleren en artikkel hvor Bent Johan Mosfjell drøfter Donald Trumps forhold til sannhet og løgn. Han skriver følgende: «Bevisstheten om viktigheten [sic] av bullshit har fått meg til å tvile på om fokuset på løgn er det essensielle for å forstå Trumps gjentatte påstander om at han vant valget.»
Dette er så viktig. Trump utfordrer vår tradisjonelle forståelse av sannferdighet og hva som er løgn. Min mening er at Trump er til løgneren det psykopaten er til sosiopaten. Hva mener jeg med dette? Tillat meg å utdype.
Trump er ikke ærlig person
Jeg definerer ærlighet på følgende måte: Ærlighet forutsetter at man forsøker å fortelle noe sant. Dette er et nødvendig krav – kanskje også et tilstrekkelig krav – for å si noe ærlig.
Det betyr ikke at det man sier faktisk er sant. Kanskje er det riv ruskende galt. Du vil jo ikke si at noen lyver dersom de forteller noe usant med et uhell. Mennesker tar tross alt feil hele tiden. Intensjonen bak handlingen er det sentrale for om man er ærlig eller ei.
Jeg er ikke overbevist om Trumps intensjon om å forsøke å si noe sant. Han uttaler seg ofte provoserende, men jeg har en mistanke om at dette i stor grad er en form for skuespill, for å virke som en som snakker «rett fra levra» og bli likt.
At han faktisk av og til sier noe sant og attpåtil uprovoserende (når faktaene er på hans side, vel å merke), er en annen sak. Men vi må skille mellom intensjon og konsekvens.
Trump er heller ikke en løgner
Her er vi nødt til å være konsekvente. Jeg definerer derfor løgn etter samme tankegang: Løgn forutsetter at man forsøker å fortelle noe usant. Dette er et nødvendig krav – kanskje også et tilstrekkelig krav – for å lyve.
Du vil forhåpentligvis være enig med meg i at noen lyver hvis de påstår noe sant med et uhell, når de etter egentlig forsøkte å si noe usant.
Å si noe sant med et uhell når man egentlig mente å si noe usant, er nok uvanlig i praksis, i hvert fall vanskeligere å oppdage, men det er mulig og det skjer. Poenget står: Igjen er intensjonen bak det de sa det sentrale.
Jeg er ikke overbevist om Trumps intensjon om å forsøke å si noe usant. Han går ikke inn for dette. At han faktisk sier noe usant, titt og ofte, er en annen sak. Men vi må igjen skille mellom intensjon og konsekvens.
Forståelse og gjenkjennelse er fundamentalt
Legg merke til at å fortelle noe sant og noe usant også krever en viss konseptuell forståelse av hva dette faktisk er, før man med intensjon kan handle etter dette som mål. Enten mot sannhet eller mot usannhet.
Du må rett og slett gjenkjenne og skille mellom kategoriene «sant» og «usant», og videre aktivt velge det ene fremfor det andre. På et eller annet minimumsnivå må du altså både ha evne til å vurdere og bry deg om sannhetsverdien til et utsagn.
Er Trump i stand til dette? Jeg er usikker. Han klarer nok det første, men jeg er mye mindre sikker på om han bryr seg. På meg virker det som om han gir fullstendig blanke. Hvis du tar ham i direkte løgn og konfronterer ham med dette, er rekasjonen hans som om du nettopp anklagde ham for å bruke bokstaven «G» i en setning.
Jeg er altså ikke overbevist om at Trump verken er en som forsøker å si noe sant eller forsøker å si noe usant. Verken av handlingsalternativene er et mål for ham. Trump er verken en ærlig person eller en løgnaktig person.
Så hva ér han?
Trump er noe helt eget. En ny kategori, om du vil. Noe verre. Han bryr seg ikke om disse grenseovergangene. Konseptene «sant» og «usant» eksisterer ikke for ham, når han selv snakker.
Om han forteller noe sant eller usant, er mer eller mindre et tilfeldig sammentreff, fordi det hjalp ham med å oppnå et annet mål. Han ser ikke ut til å vurdere en påstands sannhetsverdi; kun dens nytteverdi.
Hvorvidt det han påstår er sant eller ei, tenker han overhodet ikke på. Hipp som happ. Tanken streifer ham ikke i det hele tatt. I beste fall vurderte han om andre kommer til å tro på om det ham sier er sant. Det er så langt han evner å vurdere sannhetsverdien til en påstand han selv fremsetter.
Sosiopater versus psykopater
Vi kan sammenligne dette med hvordan psykologer skiller sosiopatene fra psykopatene.
Konsekvensen av personlighetsforstyrrelsen er i begge instanser den samme. Både en psykopat og en sosiopat manipulerer andre mennesker og påfører dem lidelse for egen gledes skyld.
Forskjellen ligger i forståelsen av handlingen bak. En sosiopat har samvittighet og vet derfor at det hen gjør er galt. De har et indre moralsk kompass og kan føle nervøsitet, skyld og skam for det de gjør. Moralen vurderes, men handlingen gjøres likevel.
En fullblods psykopat vil simpelthen gi blanke. De mangler fullstendig moral. Vurderingsevnen rundt moral mangler. De føler heller ikke nervøsitet, skyld eller skam.
Begge er farlig å omgås, men psykopaten desto mer, fordi psykopaten ikke engang forstår eller gjenkjenner at det de gjør er galt. (I beste fall forstår de og gjenkjenner konsekvensene av å gjøre galt, men det er ikke det samme som å forstå hva som er galt.)
Etter samme resonnement er Trump en person som forteller usannheter. Han er likevel ikke en som lyver, for løgn forutsetter som sagt forståelsen og gjenkjennelsen av sannhet – den er fraværende hos Trump.
Trump er til løgneren det psykopaten er til sosiopaten. He just doesn’t give a shit. Og i grunn er det mye verre.
