Noen kritiske til medstrømsmediene har påpekt norske journalisters og kommentatorers ensidighet i dekningen av den pågående amerikanske valgkampen. Debattredaktør Mikkel Ihle Tande i Subjekt er blant disse. Hvor viktig det er for disse å vise hvilken av kandidatene de støtter, kan man lure på. Man skulle nesten tro at Norge er et viktig og avgjørende valgdistrikt for det amerikanske valgmannskollegiet.
Joda, det er viktig å vise hvor man står, men det får være grenser, og de grensene er satt på et slik vis at vi sjelden eller aldri får analyser som bidrar til at publikum forstår hvorfor så mange amerikanere vil stemme på Trump. Grensen går ved Trump fordi han ikke respekterte valgresultatet. Mulig det? Her kan noen visdomsord fra Per Fuggeli komme til nytte. Han skal ha sagt at det er viktig å skille mellom å forstå og ha forståelse for.
Det kan heller ikke være slik at skal akseptere hva som helst fra Kamala Harris bare på grunn av det som skjedde i Washington 6. januar 2021. Mange amerikanere mener nok at det overdrives. Det var alvorlig, men kanskje ikke så alvorlig som det gjerne fremstilles som. Kongressrepresentant Thomas Massie har f.eks. trukket frem i en høring at den symbolske galgen til hengning av vicepresident Mike Pence neppe hadde en konstruksjon egnet til faktisk hengning. Massie er maskiningeniør fra MIT. Slike nyanser hører vi lite eller intet om i norske medier.
Igjen: hendelsen var alvorlig. Noe som forundrer meg, er at det ikke ble kjørt hardere på Trumps manglende aktive beskyttelse av de konstitusjonelle institusjoner. Presidenten har under ed lovet å beskytte konstitusjonen. Andre som ikke har avlagt slik ed, kan slippe unna med passivitet. Man kan selvsagt vise til at presidenten var aktiv gjennom å nekte å erkjenne valgnederlaget, og dermed inspirerte masseinnbruddet. Men uansett er manglende aktiv deltagelse ingen unnskyldning, for den edsvorne presidenten skal beskytte. Aktivt!
Om det stemmer at sentrale politikere forhindret tilstrekkelig beskyttelse av kongressbygningen på tross av Trumps ønske om dette, vil det dog være en formildende omstendighet.
Når så mange amerikanere på tross av Trumps alvorlige negative sider støtter ham, er det viktig å finne forklaringer på det. Å la være å gjøre dette, nærmest fordi man er redd for å bli stemplet som trumpist, gir veldig liten verdi.
Trump er del av den økonomiske eliten, men han er utenfor den politiske eliten. Og han er den eneste som har vunnet over den politiske eliten i nyere tid. Mange amerikanere hater føderalhovedstaden. De elsker vinnere, og Trump har altså vunnet over den politiske eliten før. Det tror jeg er en ikke ubetydelig bidragsfaktor til hans popularitet. Han har et image som går ut på å være den som redder USA fra etablissementet. Han utførte ikke den oppgaven så bra sist, men imaget består. I tillegg liker nok mange amerikanere hans direkte måte å snakke på.
Dessuten har de nok en følelse av at han bryr seg om dem, i motsetning til det politiske etablissementet. Hvor ekte dette er fra Trumps side, er dog et spørsmål, men mange velgere opplever det ihvertfall slik.
Hvorfor tror så mange på at valget var «stjålet»? De ser Trump som redningsmannen som kjemper mot føderalstatsmakten, som det er så mange feil ved. Og de har vel lært at folket ikke gjør feil, og da er vel eneste løsningen at det må være juks? Det er ikke helt utelukket at en slik analyse kan utgjøre en viktig del av svaret. Ifølge Reagan-biograf John Patrick Diggins lærte Reagan sine landsmenn at alt var galt med myndighetene, men intet med folket som valgte dem.
Det er naivt å tro at det ikke foregår fusk eller forsøk på fusk ved valget til verdens mektigste posisjon. Dette betyr ikke nødvendigvis at den som seirer i et valg, egentlig er den tapende part. Kan det ha vært juks som man ikke har klart å påvise? Ja, men det er altså den som hevder juks som har bevisbyrden. Kan man ikke bevise juks, blir resultatet stående.
Kan det ha vært forhold som ikke teknisk sett er juks, men kan oppleves som urettferdig, slik som velgermobilisering i områder man vet favoriserer den ene siden, noe som kan bli enklere med poststemmer? Ja, men er det ikke teknisk sett juks, er det dessverre ikke noe man kan gjøre noe med.
Er det urimelig å kreve at velgere legitimerer seg ved oppmøte i et valglokale? Nei, men i USA har det ikke vært uvanlig å la være å kreve slikt. Slik kritikk har jeg hørt fra amerikanere lenge før Trump begynte å mase om at Bidens valgseier var basert på juks.
Det har vært hevdet at det var tilfeller ved forrige presidentvalg med endring av valgreglene i strid med delstatskonstitusjonen. Slikt kan bidra til å nyansere bildet, men det endrer ikke på at Trump er svært dårlig til å skille skitt fra kanel.
Det tillates i demokratier at de deltagende kandidater har visse klagemuligheter dersom de mener det har foregått uregelmessigheter. Men en generell kritikk mot valgsystemet og hvordan det fungerer, er det en stor fordel om andre enn kandidater står for. Ellers får vi et problem med rolleblanding som er svært uheldig. Og Trump har fremstått som en som skulle vinne uansett, og hvis han ikke vant, var det på grunn av juks.
Vegard Nøtnæs sier han utenrikspolitisk foretrekker Harris, da det i hovedsak innebærer samme linje som før. Tulsi Gabbard støtter Trumps kandidatur fordi hun mener han er mindre krigshissende. Mulig hun har rett. Trumps væremåte er ikke akkurat diplomatisk, og det kan være direkte farlig. Ord spiller en rolle i samkvemmet mellom nasjoner. Det bør også minnes om at Trump bombet Syria, og han har nylig uttalt at Irans kjernefysiske anlegg bør bombes.
Når det er sagt, har Trump gitt et spark i baken til allierte for at de skal ta mer ansvar selv for eget forsvar. Vi trenger en overgang fra et svært dominerende USA til et mindre dominerende USA med sterkere allierte. Med Trump ved roret vil muligens den overgangen fra USAs side gå for raskt til at de allierte henger med i svingene. Muligens vil også måten det gjøres på, gi feil signaler til fiendene.
Trump er nokså vinglete. Det er ikke alltid lett å vite hvor man har ham.
Han klarte i sin forrige presidentperiode å nominere Judy Shelton, en gullstandardtilhenger, til sentralbankens styre. Selv presset Trump på i sin presidentperiode for enda verre lavrentepolitikk enn det sentralbanken hadde.
Biden-administrasjonen har jobbet ivrig for global minsteskatt for de store teknologigigantene, noe som er et angrep på den globale skattekonkurransen. Dette vil sannsynligvis ikke bare påvirke disse gigantenes skatter. Det er mulig at en ny Trump-administrasjon vil være mindre entusiastisk for dette.
Demokratene har raslet med skattesablen ellers, og en Harris-seier vil ikke love godt i så måte. Det er muligens en liten sjanse for at en Trump-administrasjon vil være mer fordelaktig på dette punktet. Men Trump er en ivrig tilhenger av toll, og da er vi noen skritt tilbake.
Harris har ivret for pristak, men som kommer Trump og slår det i hjel med at han vil ha det samme prinsippet for kredittkortrenter.
Den kanskje mest betydningsfulle og varige endringen som den forrige Trump-administrasjonen har, er sammensetningen av Høyesterett. Og dette har vi hørt om først og fremst gjennom endringen av amerikansk abortrett, som inntil ganske nylig var langt mer liberal enn det vi har i Norge, en forståelse som neppe har sunket særlig dypt hos nordmenn som har kommentert dette i sosiale medier. Blant amerikanske liberalister er saken delt, og mange støtter mer restriktiv praksis av hensyn til det ufødte fosterets rettigheter.
Det som imidlertid er konsekvensen av endringen, er at abortspørsmålet er gått tilbake til delstatene, slik at det er delstatene som avgjør spørsmålet, slik generell straffelovgivning, inkludert spørsmålet om drap på fødte mennesker, også er. Ron Paul hører til blant dem som er mot abort, men som ikke vil ha føderal rett i den ene eller andre retningen, og som ønsker at det er en sak for delstatslovgivning.
Noe vi knapt hører om i norske medier, er Chevron-doktrinen, som begrenset folks rett til å bestride avgjørelser i føderale etater. Denne er nå satt til side av amerikansk høyesterett. Adgangen til skjønn i slike etater er blitt innskrenket, noe som er lovende for kampen mot den administrative staten.
Madison uttalte at den amerikanske republikken ville ha tilgang på de beste kandidater. Det er dessverre lite som tyder på at han fikk rett når det gjelder presidentvalget i 2024 — med hovedkandidatene Biden, Trump og Harris.
USA og verden har problemer fremover, om det blir Trump eller Harris. Det kunne vært en fordel med balansert dekning. Og nei, det betyr ikke at man omfavner Trump — eller Harris. Hverken manglende erkjennelse av valgnederlag eller sprø uttalelser.
Å forstå er noe annet enn å ha forståelse for.
Skjønt, når norske medier ofte er på nivået «Milei er Argentinas svar på Trump», er det ikke sikkert man kan stille så høye krav.
