Historien om nobelprisen i økonomi er en nyttig påminnelse om at samfunnsøkonomi både er og bør være et langt mer mangfoldig fag enn man ofte kan få inntrykk av i Norge. Årets utdeling til Daron Acemoglu, Simon Johnson og James Robinson, for deres mangeårige bidrag til å forstå hvordan institusjoner (spilleregler) blir til og påvirker velstandsutviklingen, er et lysende eksempel på økonomifagets mangfold i vår tid.
Vi lever i en tid hvor viktige liberale politiske og økonomiske institusjoner, nasjonalt som internasjonalt, har stått under økende press, i en kryssild av kriser, autoritær geopolitikk og radikal politisk polarisering, med nasjonalistiske og populistiske kjennetegn. Nå står det i økende grad om fremtiden til rettsstaten, demokratiet og markedsøkonomien, samt om fremtiden til en regelbasert internasjonal orden.
Dypest sett handler det om selve grunnlaget for den fremvoksende generasjonens økonomiske, sosiale, økologiske og politiske livsmuligheter og fremtidsperspektiver.
Hva er vel da mer passende enn å løfte frem en serie banebrytende teoretiske og historiske studier, som hjelper oss med å forstå betydningen av samspillet mellom samfunnets politiske og økonomiske institusjoner, spesielt for økonomisk vekst og utvikling? Dette årets prisvinnere har gjennom over tyve år publisert banebrytende studier, dels sammen, og dels parvis, med den tyrkisk-amerikanske økonomen Daron Acemoglu som ankermann på laget.
Et teoretisk og historisk forskningsprosjekt
Tre av arbeidene er allerede blitt bestselgere og har nådd ut til et bredt publikum. Det gjelder Acemoglu og Robinsons bøker Why Nations Fail – The Origins of Power, Prosperity and Poverty (2013) og The Narrow Corridor – States, Societies and the Fate of Liberty (2019), samt boken av Acemoglu og Johnson, Power and Progress – Our Thousand-Year-Struggle over Technology and Prosperity (2023).
For den som vil skaffe seg et raskt overblikk over prisvinnernes felles teoretiske og historiske prosjekt, kan artikkelen Institutions as the Fundamental Cause of Long-Run Growth fra 2004 anbefales. Her presenteres det teoretiske rammeverket som prisvinnerne har benyttet som kompass i tolkningen av en rekke historiske prosesser over hele verden.
Enkelt fortalt tar prisvinnernes modell utgangspunkt i at politiske prosesser bestemmer over institusjonene (spillereglene), som i sin tur er bestemmende for økonomiske og sosiale utfall, som økonomisk vekst og fordeling av ressurser. I tillegg er samspillet mellom de politiske institusjonene og ressursfordelingen i samfunnet bestemmende for hvordan den politiske makten er fordelt, samt hvordan den utøves i de prosessene som vedtar og håndhever de økonomiske og politiske spillereglene. Dette bildet av politikkens vesen ligger tett opptil den norske statsviteren Stein Rokkans forklaring fra 1960-tallet: «stemmer teller, men ressurser avgjør».
Institusjoner og incentiver
Siden vi først og fremst har å gjøre med tre økonomer, er det institusjonenes rolle i å forme aktørenes incentiver, som spiller hovedrollen i tolkninger av historien. Prisvinnerne nevner eksplisitt at de står på skuldrene til den institusjonelle økonomen Douglass North, som mottok nobelprisen i 1993. I virkeligheten kan de også sies å stå på skuldrene til den såkalte ordoliberale Freiburgerskolen, med økonomen Walter Eucken i spissen, som allerede på 1940- og 50-tallet utviklet et institusjonelt økonomisk-politisk rammeverk for en liberal markedsøkonomi.
I Why Nations Fail (2013) ble den nevnte modellen fra 2004 anvendt på en rekke nye eksempler på parallelle og divergerende historiske utviklingsprosesser. I denne boken hevdet to av prisvinnerne at den store skillelinjen mellom velfungerende og ikke-fungerende samfunn går mellom de som har åpne og inkluderende politiske og økonomiske institusjoner, og de som har det motsatte: Lukkede, ekskluderende og utbyttende institusjoner. I særdeleshet fremheves grunnen til at kombinasjonen av et velfungerende liberalt demokrati, med en robust rettsstat og en kompetent og ikke-korrupt statsforvaltning, sammen med en velfungerende markedsøkonomi, skaper de beste og mest stabile forutsetningene for inkluderende økonomisk vekst og maktspredning i samfunn og politikk.
En viktig parallell til prisvinnernes arbeid finner vi i statsviteren Francis Fukuyamas mye omtalte institusjonelle reise. I Political Order and Political Decay (2015) betonet Fukuyama den betydningen kombinasjonen av en forankret liberal rettsstat og en kompetent og ikke-korrupt statsforvaltning har hatt for utviklingen av robuste liberale demokratier. Fukuyamas eneste ankepunkt mot Acemoglu og Robinson var at de ikke la tilstrekkelig vekt på ideenes og de kulturelt befestede verdienes selvstendige rolle i påvirkningen av samfunnsutviklingen.
Frihetens trange og brede korridorer
Selv om Fukuyama ikke fikk noe direkte svar, kom det likevel et indirekte svar i boken The Narrow Corridor (2019). I denne boken lanserer forfatterne en ny modell, forankret i den forrige, for å forstå frihetens mer eller mindre sårbare tilstand i ulike samfunn over tid. I sentrum står nå maktbalansen mellom staten og sivilsamfunnet, med spesiell vekt på å forstå betingelsene for at konkurransen mellom staten og sivilsamfunnet resulterer i et positivt samspill, der både sivilsamfunnet og staten blir sterkere: Med andre ord hemmeligheten bak velfungerende, stabile, velstående, frie og demokratiske samfunn.
Hva forfatternes legger i begrepet frihetens korridor blir levende i beskrivelser som denne:
«Society needs to control the state so that it protects and promotes people’s liberty rather than quashing it…Liberty needs a mobilized society that participates in politics, protests when it’s necessary, and votes the government out of power when it can…Liberty almost always depends on society’s mobilization and ability to hold its own against the state and its elites.»
Når frihetens korridor blir bredere, blir det liberale samfunnssystemet også mer motstandsdyktig mot kriser og tilbakeslag. På den måten bygges det opp kraftige demninger mot de to store frihetstruslene; tyranni og anarki.
Makten, staten og friheten
Sentralt i en vellykket historisk vandring, gjennom en delikat maktbalanse mellom staten og sivilsamfunnet, finner vi de politiske og økonomiske institusjonene og deres helsetilstand og pleie over tid. Men vi finner også, som hos Fukuyama, spørsmålet om hva som menes med en velfungerende sterk stat. Acemoglus og Robinsons svar er at denne staten først og fremst er kjennetegnet ved at den sprer og nyter stor alminnelig tillit i samfunnet – ikke en despotisk Leviathan som gir utløp for et utemmet maktbegjær, og som sprer frykt.
Den sterke staten er derfor en begrenset stat og en rettsstat, en stat som i stor grad innfrir samfunnsborgernes krav om frihet, innflytelse, likebehandling, trygghet og tilfredsstillelse av kollektive behov.
I The Narrow Corridor gir forfatterne også honnør til en tidligere nobelprisvinner, Friedrich Hayek (1974), for hans pionerarbeid fra 1940-tallet om det gjensidige avhengighetsforholdet mellom samfunnets politiske, økonomiske og sosiale institusjoner, samt om betydningen av å begrense statens makt. Samtidig utfordrer de Hayeks snevre, negative frihetsbegrep. På denne måten griper prisvinnerne også inn i en pågående og mangslungen diskusjon om liberalismens fornyelse og revitalisering. Et av mine bidrag i denne diskusjonen, artikkelen Liberalism Beyond Hayek (2019), korresponderer i stor grad med prisvinnernes nøkkelinnsikter.
Frihet er mer enn fravær av tvang
At en empirisk underbygget teori, som betoner institusjonelle forklaringer på historiske prosesser, utfordrer en forståelse av frihet som utelukkende en tilstand i fravær av tvang og statlig undertrykking, gir god mening. Acemoglu og Robinson minner om følgende: «the fundamental tenet of a fulfilling life is…freedom from dominance, fear and extreme insecurity». Og de er ikke alene om å forstå nødvendigheten av å utvide frihetsbegrepet i en mer positiv og levende retning. Et høyaktuelt bidrag i samme retning, riktignok fra et mer personlig erfart ståsted, er historikeren Timothy Snyders nylig utgitte bok On Freedom (2024).
Et viktig biprodukt av et utvidet frihetsbegrep er, som prisvinnerne har demonstrert gjennom sitt arbeid, at forståelsen for balanserende institusjoner, som står i et gjensidig forhold til hverandre, får en langt mer fremtredende plass i forståelsen av frihetens reelle forutsetninger – som et allemannseie. I dette bildet utgjør også privat maktkonsentrasjon, ikke bare statlig maktkonsentrasjon i isolert forstand, et stort samfunnsproblem. Problemet toppes når privat og statlig maktkonsentrasjon finner hverandre, noe vi ser tydelige tegn på gjennom oligarkiske tendenser i flere land.
All maktkonsentrasjon truer friheten
Denne maktproblemstillingen er et av de gjennomgående hovedtemaene i Acemoglu og Johnsons siste bok, Power and Progress, som tar for seg problemstillinger rundt maktkonsentrasjon og teknologisk utvikling gjennom historien. At frihetens korridor på nytt står under press, også fra kilder som har stor makt til å undergrave det liberale demokratiet gjennom algoritmisk kommunikasjonspåvirkning, digital overvåkning og en uoversiktlig flora av KI-relaterte intervensjoner, er hevet over tvil.
Sjelden har en nobelpris i økonomi vært mer relevant for forsvaret av det liberale samfunnssystemet, betinget av samspillet mellom et velfungerende demokrati og en velfungerende markedsøkonomi – i betryggende bevegelse gjennom en bredest mulig «frihetskorridor».
