f-ordet

Trump er fascist – eller er han det? Snoens nye bok stiller dette spørsmålet. Det er rosverdig å forsøke å plassere Trump ideologisk – en vanskelig oppgave. Er det like berømmelig å sette en slik merkelapp på ham? Finnes det virkelig en generisk fascisme?

Snoens bok av året på Dreyer forlag: Trump of fascismen drøfter en debatt om hvorvidt Trump rimelig kan kalles fascist. Selv er jeg ikke opplest på denne debatten og jeg vil ikke gå inn i den som sådan, men jeg ønsker å stille spørsmålet om dette i det hele tatt er et relevant spørsmål etter ideologienes århundre er passert med et nytt kvart århundre? Finnes det egentlig en generisk fascisme? Er perspektivet avhengig av eget ståsted? Er det rimelig å sette merkelapper på folk som de ikke vil akseptere selv?

Fascisme

Skutt fra hofta ville jeg sagt at fascisme kan karakteriseres ved:

• Syntese mellom nasjonalisme og sosialisme
• Militarisme
• Korporativisme
• Romantisisme
• Autoritarisme
• Ensretting
• Totalitarisme
• Lederdyrkelse
• Aksept for vold som politisk virkemiddel
• En annen demokrati-forståelse (for å si det så forsiktig som jeg klarer)

Flere av disse punktene er temmelig generelle, i betydningen at de kan karakterisere regimer og ideologier i et stort spenn både geografisk, ideologisk og historisk. Den særlige blandingen av elementer er dog et mulig grunnlag for å definere en generisk fascisme. På den annen side vil nasjonalisme alltid trekke i retning av noe idiosynkratisk.

All within the state, nothing outside the state, nothing against the state.

Benito Mussolini

Hitling

Snoen unnskylder seg for hitlingen tidlig i boken, og forklarer begrepet. I hine hårde var jeg aktive på Usenet, og der kom forklaringen på hitling omtrent slik: Uansett hvilket tema som diskuteres, så vil, om diskusjonen varer lenge nok, noen komme til å trekke frem Hitler eller nazistene. Fra det tidspunktet er enhver rasjonell meningsutveksling umulig. Dette er åpenbart problemet med å stille spørsmålet: Er Trump fascist? Problemet blir faktisk større når vi snakker om en generisk fascisme fordi det da dukker opp begreper som: rasisme, nazisme og antisemittisme. Disse begrepene er i dag i høy grad demoniserte noe som gjør bruken av dem til hitling, med mindre de faktisk brukes om noen som nettopp kaller seg: rasist, nazist eller antisemitt.

La oss ta det motsatte perspektivet. La oss si at vi ikke snakker om generaliserte begreper, men konkrete forståelser av begrepene som er listet opp over. Da ville vi kunne si:

• Rasisme er forestillingen om at samfunnet er preget av konflikt mellom raser.
• Nazisme er å være tilhenger av den nasjonalsosialistiske politikken ført i Tyskland i perioden 1933-45, eller NSDAP.
• Antisemittisme er forestillingen om at folk hvis forfedre snakket et semittisk språk – les jøder, utgjør en annen rase enn dem som snakker et indoeuropeisk språk, såkalte ariere. Semittene utgjør i Europa en rasemessig forurensning og bør fjernes. Hold også i mente at «Iran» nettopp betyr ariernes land¹.
• Fascisme er å være tilhenger av fascistpartiet i Italia, altså rent historisk.

Disse definisjonene er temmelig håndterbare. Ikke bare er det lett å skille hvem begrepene refererer til og ikke, men dette vil sammenfalle med hva folk kaller seg selv. La meg tone flagg – jeg er ikke noen tilhenger av generiske betegnelser. Det betyr at jeg mener at i dag finnes det, for alle praktiske formål, ingen rasister, nazister, fascister eller antisemitter i vår tid – dette er troll fra eventyrenes verden. Disse -ismene har forlengst endt på historiens skraphaug.

Begrepet fascisme er faktisk ganske mye i bruk – se eksempelvis:

For å ta et annet perspektiv – hvorfor er OJs karakter Nazi-Per morsom?

Kontrafaktisk tolkning

I sin tid leste jeg Hugh Thomas’ verk om den spanske borgerkrigen. Thomas er en mann som bruker moderate begreper. Eksempelvis kaller han de to sidene i konflikten: nasjonalister og republikanere, heller enn anarkister og fascister. Thomas diskuterer om det er rimelig å kalle Franco fascist, og peker på at Francos maktbase var sammensatt. Den baserte seg på åpenbare fascistoide organisasjoner som La Falange Española, men også rojalister og landeier-interesser. Det viktige for meg nå er imidlertid selve begrepet fascistoid. Altså fascist-lignende. Å bruke dette begrepet om Franco, Salazar og det libanesiske falangist partiet virker OK, men hvor mye lenger er det naturlig å strekke seg?

La oss tenke på det Kongelige Norske Arbeiderparti. I gamledager ble dette partiet omtalt som det statsbærende partiet i Norge. Partiet hadde kontroll over en stor partiorganisasjon, en ungdomsbevegelse, barnebevegelse, fagbevegelsen, Arbeiderpressen, Arbeiderpartiets Rikskringkasting, Skolen, Næringslivet (gjennom statseide bedrifter), resten av næringslivet gjennom frontfagsmodellen og ikke minst skolen. Dette virker på meg temmelig totalitært, ensrettet og korporativistisk. Når det er sagt så forventer ingen som karakteriserer Arbeiderpartiet som et fascistisk parti å bli tatt på alvor!

Den eneste norske politikeren som jeg kan huske at noen i fullt alvor har kalt fascist er Senterpartiets Chase Alexander Jordal. Du kan jo avgjøre selv etter å høre intervju på Tojes Time.

Andre sammenligninger kan være: Sovjetunionens «sosialismen i ett land»-politikk. Kims versensmester status på alle felter i Nord-Korea. Jevnt over vil vi kunne finne fascistoide trekk til alle tider, alle steder og over ulike ideologier.

Hvordan fungerer det å falle inn under kallenavnene i dag (ok 1992, da… for noen av oss er det omtrent gårsdagen.)?:

Perspektiv

Hvis du er norsk? Hvis vi aksepterer at fascisme ikke bare refererer til den italienske bevegelsen. Hvilken erfaring har vi da med fascismen?

Åpenbart er svaret det fascistoide partiet Nasjonal Samling. I uttrykket partiet gav, er det åpenbart fascistoid. På den annen side: før krigen var partiet helt marginalt. Under krigen var det knyttet til okkupasjonsmakten på en slik måte at vi ikke kan komme til å sympatisere med det. Akkurat dét er problemet. Det er ikke mulig å forstå NS, eller fascismen, på et rimelig grunnlag. I alle fall ikke i Norge. Mitt beste forslag er hvis du slår opp i Vidkun Quislings bok «Russland og vi», og finner fotografiet med beskrivelsen: «menneskeetere».

Debatten om hvorvidt Trump er fascist, vil jeg anta, at er en amerikansk debatt. Amerikanernes ståsted er rimeligvis at de reddet verden fra fascismen. La oss akseptere dette for argumentets skyld; så blir fascisme, nazisme og antisemittisme en eneste suppe. En slik fascisme-forståelse kan ikke være produktiv slik det ser ut for meg.

Fascister er drittsekker – er alle drittsekker fascister?

Snoen slår klart fast i boken at Trum er en drittsekk. Det er jeg helt enig i. Drittsekker kommer imidlertid i ulike avskygninger. Fascistiske regimer hadde klare likhetstrekk med Sovjetunionen og andre kommunistiske regimer, selvsagt også med sosialdemokratiske regimer.

Den enkleste kritikken av problemstillingen om hvorvidt Trump er fascist er at tidligere regimer har de samme kjennetegnene som fascismen. Det er derfor vanskelig å akseptere eksistensen av en generisk fascisme, ei heller en proto-fascisme.

Autoritære drittsekker som fortjener en omgang juling er derimot historien full av.

Jeg har respekt for at Snoen går inn i debatter om Trumps ideologiske ståsted, men det er vanskelig å være med på problemstillingen om han er fascist som særlig relevant.

1. Man kan lure på om hva medlemmer av nyrasisteske bevegelser, typisk nok i USA (ref. øvrig omtale), ville tenke om at de mest ariske ariere er persere og pakistanere? ↩︎