Denne talen holdt Javier Milei til FNs generalforsamling for noen dager siden.
Myndighetene i FN, representanter fra ulike medlemsland og alle verdens borgere som ser på oss, god ettermiddag.
For de som ikke er kjent med det, er jeg ikke politiker. Jeg er økonom, en liberal, libertariansk økonom som aldri hadde til hensikt å bli politiker, men som ble æret med å bli president i Republikken Argentina etter mer enn et århundre med kollektivistisk politikk som har ødelagt landet vårt.
Dette er min første tale til FNs generalforsamling, og jeg vil bruke denne anledningen til ydmykt å advare verdens nasjoner om den veien vi har gått nedover i flere tiår, og faren for at denne organisasjonen mislykkes i sitt opprinnelige oppdrag, slik den har gjort. Jeg har ikke kommet hit for å fortelle verden hva den skal gjøre. Jeg har kommet for å fortelle verden, på den ene siden, hva som vil skje hvis FN fortsetter å fremme den kollektivistiske politikken det har promotert under dekke av 2030-agendaen, og på den andre siden for å snakke om verdiene til det nye Argentina.
Jeg vil begynne med å gi anerkjennelse der det er fortjent. FN ble født ut av grusomhetene fra den grusomste krigen i verdenshistorien, og dets hovedmål var å sikre at noe slikt aldri skulle skje igjen. For å oppnå dette, inngravde organisasjonen sine grunnleggende prinsipper i Verdenserklæringen om menneskerettigheter. Fra dette sprang en grunnleggende enighet om et sentralt prinsipp: at alle mennesker er født frie og like i verdighet og rettigheter.
Under denne organisasjonens tilsyn, og gjennom adopsjonen av disse ideene de siste 70 årene, har menneskeheten opplevd den lengste perioden med global fred i historien, som har sammenfalt med den største økonomiske veksten i historien. FN etablerte et internasjonalt forum hvor nasjoner kan løse sine konflikter gjennom samarbeid i stedet for umiddelbart å gripe til våpen. Den oppnådde noe tidligere utenkelig: å få verdens fem store makter til å sitte ved det samme bordet, med samme vetorett, til tross for fullstendig motstridende interesser.
Alt dette betydde ikke at krigens redsler forsvant, men det sikret i det minste at ingen konflikt har eskalert til globale proporsjoner. Resultatet var at vi gikk fra å ha to verdenskriger på mindre enn 40 år, som til sammen krevde mer enn 120 millioner liv, til 70 påfølgende år med relativ global fred, sikkerhet og stabilitet under en orden som tillot hele verden å integrere seg kommersielt, konkurrere og blomstre. For, som Bastiat sa: «Hvis varer ikke krysser grenser, vil soldater gjøre det.»
Fred garanterer frihet, og frihet garanterer handel. Likhet for loven garanterer frihet.
FN klarte å sikre det profeten Jesaja sa: «Han skal dømme mellom nasjonene og avgjøre saker mellom mange folk. De skal smi sine sverd om til plogjern og sine spyd om til beskjæringskniver. Ingen nasjon skal løfte sverd mot en annen, og de skal ikke lenger lære å føre krig.» Dette har skjedd, hovedsakelig under FNs tilsyn i de første tiårene. Derfor snakker vi om en fremragende suksess i nasjonenes historie, oppnådd av FN, og dette kan ikke oversees.
Men som det ofte skjer med flertallet av byråkratiske strukturer som er skapt av mennesker, sluttet denne organisasjonen å oppfylle sine hovedmål, satt ut i sin grunnleggende erklæring, og begynte å endre seg.
Denne organisasjonen, som i utgangspunktet var tenkt som et skjold for å beskytte menneskets styre, ble en Leviathan med mange tentakler, som prøvde å bestemme, ikke bare hva hver nasjon skulle gjøre, men også hvordan hver verdensborger skulle leve. Slik gikk vi fra å være en organisasjon som strebet etter fred, til å bli en organisasjon som påtvinger sine medlemmer ideologier om en endeløs liste over samfunnsemner.
Den vellykkede FN-modellen, hvis opprinnelse kan spores til ideene til president Wilson, som talte om behovet for fred uten seier, og som ble grunnlagt på samarbeid mellom nasjonalstater, har blitt forlatt. Den har blitt erstattet av en modell for overnasjonal styring av internasjonale byråkrater, som forsøker å påtvinge verdensborgere en bestemt måte å leve på.
Det vi diskuterer i New York denne uken på fremtidstoppmøtet, er ikke annet enn å gå lenger ned denne tragiske veien. Den tragiske veien denne institusjonen har valgt, og som, i generalsekretærens egne ord, ber oss om å definere en ny sosial kontrakt og forsterke våre forpliktelser til 2030-agendaen.
Når det gjelder Argentinas posisjon, vil jeg være tydelig: 2030-agendaen, selv om den har velmenende mål, er ikke annet enn et program for overnasjonal styring, sosialistisk i sin form, som prøver å løse modernitetens problemer med løsninger som krenker nasjonalstatenes suverenitet og bryter individenes rett til liv, frihet og eiendom. Dette er en agenda som forsøker å løse fattigdom, ulikhet og diskriminering med lover som bare forverrer disse problemene. For verdens historie har vist at den eneste måten å garantere velstand på, er å begrense monarkens makt, garantere likhet for loven, og forsvare retten til liv, frihet og eiendom.
Adopsjonen av denne agendaen er fullt i tråd med privilegerte interesser og ser bort fra prinsippene som ble satt ut i Verdenserklæringen om menneskerettigheter. Derfor har den vridd denne organisasjonens rolle og satt den på feil vei. Vi har sett hvordan en organisasjon som ble født for å forsvare menneskets rettigheter, har blitt en av hovedforkjemperne for systematiske brudd på friheten, som for eksempel de nedstengningene som ble pålagt i 2020, som bør betraktes som en forbrytelse mot menneskeheten.
I denne samme salen, som påstår å forsvare menneskerettigheter, har vi inkludert blodige diktaturer i Menneskerettighetsrådet, inkludert Cuba og Venezuela, uten bebreidelser. I denne samme salen, som påstår å forsvare kvinners rettigheter, har vi tillatt at land som straffer sine kvinner for å vise hud, får sitte i CEDAW-komiteen. I denne samme salen har vi stemt mot staten Israel, det eneste landet i Midtøsten som forsvarer liberalt demokrati, samtidig som vi har vist total udugelighet i å svare på terrorismens trussel.
På det økonomiske nivået har vi fremmet kollektivistisk politikk som undergraver økonomisk vekst, krenker eiendomsretten og forhindrer at de mest underutviklede landene fritt kan nyte sine egne ressurser. Vi har pålagt reguleringer og forbud spesielt for de landene som ønsker å utvikle seg. Vi har også etablert et giftig forhold mellom global styring og internasjonale kredittorganer, som krever at de mest sårbare landene forplikter ressurser de ikke har, til programmer de ikke trenger, og som gjør dem til evige gjeldsofre.
Vi har sett absurde politikktiltak med malthusianske innslag, som politikk for nullutslipp som skader alle fattige land, politikk knyttet til seksuelle og reproduktive rettigheter, mens fødselsratene i vestlige land stuper og varsler en dyster fremtid for oss alle.
Organisasjonen har heller ikke oppfylt sitt oppdrag om å opprettholde den territoriale suvereniteten til sine medlemsland, noe vi argentinerne har erfart på nært hold med Malvinas-øyene.
Vi har også sett at vetoretten til de faste medlemmene av sikkerhetsrådet har blitt brukt til å beskytte spesifikke interesser for en liten gruppe land. Dette er situasjonen i dag, med en organisasjon som står maktesløs når det gjelder å finne løsninger på de virkelige globale konfliktene, for eksempel den avskyelige russiske invasjonen av Ukraina, som har kostet mer enn 300 000 menneskeliv og etterlatt over én million sårede.
Denne organisasjonen, i stedet for å ta tak i disse konfliktene, bruker tid og krefter på å påtvinge fattige land hvordan de skal leve, hvor mye de skal produsere, hvem de skal ha forhold til, hva de skal spise, og hva de skal tro på.
Denne lange listen med feil og selvmotsigelser har ført til et stort tap av troverdighet for FN blant borgerne i den frie verden. Jeg vil advare: Vi er ved slutten av en syklus. Kollektivismen, den moralske poseringen og den såkalte «woke»-agendaen har møtt virkeligheten. Det finnes ikke lenger troverdige løsninger på de virkelige problemene i verden. Hvis 2030-agendaen mislykkes, som dens egne tilhengere har anerkjent, bør responsen være å spørre om denne agendaen kanskje var feil fra starten av. Vi må akseptere virkeligheten og endre kurs.
Det samme skjer alltid med ideene fra venstresiden. De lager en modell basert på hva mennesker skal gjøre, og når individene velger å handle annerledes, har de ingen bedre løsning enn å begrense, undertrykke eller frata dem deres frihet.
I Argentina har vi sett med egne øyne hva som venter på slutten av denne veien, med misunnelse og triste lidenskaper – fattigdom, anarki og total mangel på frihet. Vi har fortsatt tid til å velge en annen retning.
Jeg vil gjøre det klart, slik at det ikke blir noen misforståelse: Argentina går nå gjennom en dyp forandring. Vi har bestemt oss for å omfavne frihetens ideer. Disse ideene sier at alle borgere er født frie og like for loven, og at vi har umistelige rettigheter gitt av vår skaper, inkludert retten til liv, frihet og eiendom. Disse prinsippene er rammen for den forandringsprosessen vi gjennomgår i Argentina, og de vil også styre vår internasjonale opptreden fremover.
Vi tror på forsvaret av liv for alle. Vi tror på eiendomsrett for alle. Vi tror på ytringsfrihet for alle. Vi tror på religionsfrihet for alle. Vi tror på frihandel for alle, og vi tror på begrenset regjering for alle.
I disse tider, når det som skjer i ett land raskt påvirker andre, tror vi at folk bør få leve fritt fra tyranni og undertrykkelse, enten det er politisk undertrykkelse, økonomisk slaveri eller religiøs fanatisme. Dette grunnleggende prinsippet bør ikke bare være tomme ord, det bør støttes av våre handlinger – diplomatisk, økonomisk og materiell støtte – gjennom det felles arbeidet til alle land som kjemper for frihet.
Denne doktrinen til det nye Argentina er ikke mer og ikke mindre enn selve essensen av FN: samarbeid mellom nasjoner forent i forsvaret av frihet. Hvis FN ønsker å vende tilbake til de prinsippene som førte til at organisasjonen ble opprettet, og gjenoppta rollen den ble skapt for, kan de stole på full støtte fra Argentina i sin kamp for frihet.
Dere bør imidlertid vite at Argentina ikke vil støtte noen politikk som innebærer innskrenking av individers- eller handels-friheter, eller brudd på enkeltpersoners naturlige rettigheter, uansett hvem som fremmer dem eller hvor stor enighet det er om dette i denne institusjonen.
Av denne grunn vil jeg offisielt uttrykke vår uenighet med den fremtidspakten som ble signert på søndag, og jeg inviterer alle nasjoner i den frie verden til å støtte oss – ikke bare når det gjelder denne pakten, men også i etableringen av en ny agenda for denne edle institusjonen – en frihetsagenda.
Fra og med denne dagen skal dere vite at Argentina, Republikken Argentina, vil forlate sin historiske nøytralitetspolitikk og være i frontlinjen i kampen for frihet. For som Thomas Paine sa: «De som forventer å høste frihetens velsignelser, må, som menn, tåle anstrengelsen med å støtte den.»
Lenge leve friheten, for svarte! Tusen takk.
Talen er oversatt av Lars Jøran Nordberg. ChatGpT er brukt som et verktøy under oversettelsen.
